Ingen QPR-supportere liker å se på Chelsea som storebror, men det er fortsatt et faktum. Så lenge vi ser på fotballmessige resultater.
Det er ikke mange årene siden Chelsea såvidt enset at QPR fortsatt var en fotballklubb, men etter fjorårets 1-0 tap på LR så begynner gamle sår å åpne seg på brua.
Etter sommerens transferfråtsing ble det merkbart at QPR har snevret inn det gapet som har vært. Dagens kamp var et bevis på det.

Cesar den store
Det var ikke overraskende for hjemmesupportene at det var Cesar som stod i mål denne dagen. Selv om de fleste av dem var glade for tilveksten av Green, så ligger fadesen i VM i Sør Afrika i tillegg til sommerens treningskamper friskt i minne.
Cesar ble satt på prøve allerede etter 5 minutter da Hazard fikk den første muligheten etter en pasning fra Ramires. Det så  ut til at Hazard, som har hatt en forrykende åpning i de 3 første kampene i PL, skulle åpne ballet på sin første sjanse, men den brazilianske landlags keeperen var raskt nede og avverget.

Stemmningen var elektrisk i den førstre omgangen akkurat som fjorårets oppgjør.
Den første store sjansen til QPR kom etter et vakkert forarbeid mellom Fabio og Park, etter å ha tatt ballen fra Ramires, før den til slutt havner hos Zamora, men ballen går rett i klypene til Chec.
I det 17 minutt så viser igjen Cesar sin verdens klasse med en redning fra Torres sitt skudd. Cesar står som sikkerheten selv bak der. Det ser ut til at QPR endelig har en solid sisteskanse.

Beleilig landslagspause
De to ukene med landslags-avbrekk ser ut til å ha passet bra inn for Mark Hughs og sine menn.
I 4-4-2 formasjonen var det Faurlin og Granero som styrte skuta på midtbanen, med Park på venstre og SWP på høyre. På topp hadde vi Zamora sammen med Johnson, som fikk sin beste kamp i hoops trøya så langt, et konstant uromoment.
Den første omgangen av kampen ble en en fartsfylt affære med to lag som var meget angrepsvillige. Dessverre så må vi gjøre 2 bytter både Fabio og etter hvert Johnson må gå av med skader. Fabio kan virke som fikk strekk i låret mens Johnson skal ha tatt seg til kneet. Onuoha kom inn for den brazilianske backen og Mackie kom inn for Johnson.
Tempoet kunne ikke vedvare og vi så det dale de siste 15. Chelsea hadde de største sjansen, men QPR spilte en veldig god første omgang selv om de ikke kom til de store mulighetene.

'Gelling'
QPR kommer ut sterkt i andre omgang og duoen Farulin Granero domminerte til tider på midtbanen. I det 55 minuttet kommer Granero ut på høyrekanten og slår et vakkert innlegg rett på knollen til Park. Park er helt alene, men header den rett på Peter Chec. Der burde det stått 1-0.
Neste sjanse byr seg kun 4 minutter senere da SWP kommer seg fri på høyre, finner Faurlin, som brenner den over.
Det var mye QPR i andre omgang. Samspillet Ali og piraten kan bære frukter for dette laget i tiden fremover. Nelsen spilte også stort, sammen med Ferdinand, i den bakre fireren som ente i at Torres ble byttet ut etter å ha vært relativt annonym.
Cisse kommer inn i det 70 minutt for Wright-Phillips til stor glede for hjemme fansen. Ole Ole Cisse runger på Loftus Road. Det er likevel Zamora som for den største sjansen for hjemmelaget på slutten da Luiz skal spille ballen tilbake til keeper. Bobby sniker seg inn i mellom, men i stede for å klinke til på første så skusles sjansen bort med et svakt skudd rett på Chec.

Er ventetida over?
Atter en gang så var det en fanstastisk atmosfære på Loftus Road. Det var en intens kamp, tøffe taklinger og høyt tempo.
Dersom man skal ta denne kampen som pekepinne på hvor det bærer hen under Sparky så er det mye som tyder på at formasjon og mannskap begynner å sette seg.  Det sies jo, av de lærde (eller ulærde, kan diskuteres), at det tar gjerne litt tid før Mark Huges sine lag begynner å 'sette' seg.
Er ventetida over? Jeg tror det.

Fakta
QPR-Chelsea 0-0
Tilskuere: 18.271

QPR: César, Ferdinand, Nelsen, Bosingwa, Fabio (Onuoha 21), Park, Wright-Phillips (Cissé 70), Granero, Faurlin, Johnson (Mackie 33), Zamora.
Benken: Green, Taarabt, Dyer, Hoilett