Live-tap for første gang

AV PER THORSTENSEN (ca 10. mars 2005)

Vi skulle møte Preston North End, og alt så veldig bra ut på forhånd. Formen var bra, vi hadde klart å snu den fryktelige tapstrenden som begynte i november, vi hadde ikke tapt på de tre siste kampene, og spillet hadde vært veldig bra i 0-0-kampen borte mot Millwall i forrige kamp.

Vår dag begynte også bra. Det var trangt om plassen i frokost-restauranten på hotellet Strand Palace rett over gata for Savoy Hotel, men vi greide å få et bord og fikk hivd i oss bønner, stekt egg, småpølser og toast, som seg hør og bør når man er i London. Etter et kjapt besøk på den klassiske puben The Coal Hoal rett på den andre sida av gata (i Savoy-bygningen), satte vi kursen mot Sheperds Bush. Første mål var puben The Coningham Arms. Sola kikka fram på vei oppover Uxbridge Road, og et ledig bord stod og venta på oss rett innenfor døra da vi kom fram.

Et kvarter etter at vi ankommer puben er den stapp full av QPR-fans i alle aldre, og da mener jeg faktisk alle aldre. Ved veggen sitter det nemlig ei dame på rundt 70 år, helt hvit i håret og blid som en bestemor som nettopp har fått foodprosessor av gubben, med hjemmestrikka QPR-genser. En enkel QPR-mann fra Norge får klump i halsen av mye mindre. Men det er ikke bare gamle damer på The Coningham Arms: Her er det smågutter og jenter, unge damer, gamle damer og mannfolk. Men mest av det siste, selvsagt. Det er vel ikke å overdrive når jeg anslår at over 85 prosent av klientellet på puben denne ettermiddagen, oss sjøl inkludert, er mannfolk i alderen 20 til 60 år.

Stemninga er happy, optimistisk, positiv. Kanskje også fordi Chelskum sliter med å score på Everton på storskjermene, i alle fall de som ikke viser såpeopera (!). Få eller ingen legger merke til at sola midlertidig har gitt tapt for ei kraftig regnbyge som kaster litervis med våte dråper mot pubrutene. Enda færre, om noen, ser det som et omen for det som skal komme. Praten går lett, latteren er høy, halvliterne glir fort, og minuttene tikker mot kampstart. Det er på tide å gå. Halvveis opp i Blomfountain Road spør ei dame om veien til bortetribunen. Vi forklarer hvor hun skal gå for å komme seg inn på School End Lower, selv om vi innerst inne har lyst til å sende henne med offentlig transport tilbake til Preston North End eller et helt annet sted langt vekk.

Første omgang på Ellerslie Road Row G seat 19 er en positiv opplevelse. Vi sitter et par meter unna sidelinja der The Wild Thing Ainsworth regjerer. Ainsworth herjer riktignok ikke med backen fra nordenden, men er likevel aktiv og offensiv. Det samme er resten av gutta. Til og med vesle Cureton er hissig frampå, og lobber nesten inn 1-0 etter cirka 20 minutter. Men det må en gamling til. En corner slås kort av Magic Hat Gallen til Lee Cook, som tar med seg ballen ut til hjørnet av 16-meteren. Derfra slår han et perfekt innlegg til snart 37 år gamle Paul Furlong som header vakkert i krysset. Jaaaaaaaa! YEEEEEESSSS! Vi reiser oss sammen med om lag 15.000 andre på Loftus Road Stadium, hopper, synger, ba-ba-ba-ba, du-du-duuaaaa, ba-ba-ba-ba, HOOPS! Da-da-da-daaaaaaaaa! 1-0 ved pause, livet smiler, vi er gode, vi leder, vi er best!

I pausa må vi selvsagt fylle opp med fôr og øl. Og en kjapp prat med en av de lokale gutta, som er fornøyd med laget så langt. Men vel inne på sete 19 igjen, så starter nedturen. Preston har gjort et par bytter og tydeligvis fått masse kjeft i pausa. Nå er det de som kjører, og vi er ille ute ved et par anledninger. Hvorfor gjør du ikke noe Ollie? Come on Gallen! Ooooooh Santos, whats THAT?! Bloody blind ref.....Sola er borte. Regnet dusker ned og inn under taket på Ellerslie Road Stand. Det er kaldt. Dette kan ikke holde. Vi skaper ingenting, og Preston er hissige. Fader heller gutter, kom IGJEN! Men nei, retur fra Royce på et skudd. Ser ikke ut som Rolls Royce der akkurat. Ser mer ut som en litt sliten Mini Morris. Og utsparkene er ikke i verdensklasse, for å si det slik. Hvis han da ikke sikter på et familiemedlem på tribunen hver gang. Det blir 1-1. Og det blir helt stille. På Ellerslie Road Stand. På The Loft. Og på South Africa Road Stand. Bare i skole-enden er det lyd. Hvem ER de?! WHO AAAAARE YOU!? Sauer!

Men det gir seg ikke der. Nordingene fortsetter å presse oss over på defensiven. Hva er det som skjer? Det er vi som spiller hjemme?! COME ON YOU R`SSSS! HOLLOWAYS BLUE N` WHITE ARMY! Men nei. Corner, klabb og babb. Og plutselig: 1-2. De forbanna sauene har snudd det. Dødsstille, bortsett fra School End, der folk går helt av hengslene. Alle ser mot vest. Bort på disse støyende nordlendingene. Som hoier og feirer denne billige scoringa. En kar i 40-åra på raden foran oss løfter hånda og gjør en opp- og ned-bevegelse mot den jublende sauehorden.

Det er et kvarter igjen, og vi ligger under. Hjemme. Mot en gjeng med sauer. Skal jeg virkelig oppleve å se QPR tape live for første gang? Ollie får tydeligvis panikk og bytter inn tre spillere samtidig. Rowly kommer inn, Birch også. Og Bignot. Det kommer ingen spisser inn, for det sitter ingen på benken. Men Santos sendes opp på topp, for Cureton er en av de som må ut. Ikke rart han må ut, ingen har lagt merke til ham etter pause. Sju minutter før slutt får Preston en mann utvist. Gult kort nummer to. Men det hjelper ikke. Vi greier ikke å skape en skikkelig sjanse en gang. Det er slutt. Spillerne takker oss for støtten, men de fleste av oss har allerede snudd oss mot utgangen. Med bøyde nakker, og hendene dypt ned i lommene. Vi prøver å stenge hyldningsropene fra Preston-fansen der borte ute, men greier det ikke helt. Skitt.

Men hvem var det vi skulle ha neste gang? Var det ikke Wolves? Ny hjemmekamp det. Nye muligheter. Bare å glemme det her så fort som mulig. Dessuten var vi jo slett ikke verst i 1. omgang. Og nå venter klubbshopen….