Blå- og hvitstripete kjærlighet

Av Per Thorstensen

Det er tidlig ettermiddag lørdag 25. mars 2000, på en pub i Vest-London. Sola henger lavt over Sheperds Bush, og skinner ned på blant andre to godt voksne nordmenn som er på disse trakter i verdensbyen for første gang. Vi er riktignok rutinerte London-reisere, men har ikke vært i W12 tidligere. Dagen i forveien har vi diskutert hvilken kamp vi skal prøve å få billetter til. Det er nemlig ikke aktuelt for oss å besøke London uten å se en fotballkamp – live. Etter en del diskusjon ender vi overraskende for oss sjøl opp med å kjøpe billetter til en 1. divisjonskamp. QPR mot Norwich. På Loftus Road. Begge husker QPR fra klubbens glansdager på 70- og 80-tallet. Men ingen av oss har noe forhold til klubben. Og lite aner vi om at akkurat det skal forandre seg radikalt i løpet av ettermiddagen og kvelden.

Allerede på puben før kampstart er det noe i emning. Stemningen er veldig bra, det er sang og latter, høye pints og lave skuldre, store smil og klare meldinger. Videre på vei til stadion blir vi sjarmert av ei ung og pen jente som selger QPR-skjerf med South Park-motiver på. South Queens Park sier jeg, og når hun smiler og sier at hennes favoritt er Kenny som blir drept i hver eneste episode, er det like før jeg lar fotball være fotball og spør om hun skal bli med ut og spise eller noe. Men jeg lar det være. For det er en annen kjærlighet som venter denne ettermiddagen. En overjordisk en.

Vel inne på Loftus Road Stadium, South Africa Road Stand, blir opplevelsen og følelsene forsterket ytterligere. Hjemmefansen synger ”Come oooon youuuuu aaaaaR`sssssssss!” taktfast. Det bølger av blått og hvitt i det ene hjørnet, og selv om Norwich med Erik Fuglestad på laget tar ledelsen, er det fortsatt god stemning på tribunen. Det går da heller ikke lenge før hjemmelaget utligner, og stadion eksploderer. Det føles litt underlig, men samtidig helt riktig å juble sammen med de to engelske noen-og-femtiåringene som sitter ved siden av.

I pausen kommer vi i prat med et par andre erfarne og innfødte Rangers-fans. De har hørt oss prate på et annet språk og lurer selvsagt på om vi er svenske. De sier de har møtt skandinaver på Loftus før, men er nysgjrrige på hva som får oss til å dra helt til London for å se engelsk 1. divisjonsfotball. Vi forsøker å forklare, men greier det nok ikke helt. Vi vet det jo ikke selv heller…
Utover i 2. omgang bølger spillet fram og tilbake og lagene scorer en gang hver. De grønne og gule supporterne i School End jubler over 2-1, mens vi som heier på de blå og hvite er glade når det blir 2-2. For det er vi nå. Mot slutten av kampen slår det meg nemlig: Det er noe ekte over dette. Noe jordnært. Noe jeg kan identifisere meg med. Mer enn det: Dette er meg. Jeg er QPR!

Skjerfet blir knyttet godt rundt halsen på veien ut, kampbilletten legges fint til rette i lommeboka, og kampprogrammet stappes langt ned i innerlomma på jakka. Dette er jomfruturen, forstår jeg nå. Dette er noe jeg kommer til å huske så lenge jeg lever. Dette er love. Football-love! Turen går fra stadion og til en stampub nærmere down town London. Der feires det ene poenget, men mest av alt det faktum at vi har funnet vår klubb. For når diskusjonen rundt kampen og resultatet er over, er vi allerede i gang med å diskutere neste gang vi skal besøke Loftus Road.

Det var noe helt spesielt som skjedde den ettermiddagen i mars 2000. Noe som egentlig er umulig å forklare. Alt falt liksom på plass. Alt stemte; et intimt stadion, klubbnavnet, draktene, de hardtjobbende og ujålete spillerne, de hyggelige supporterne, stemningen og sangen på tribunen. Alt. Det bare MÅTTE bli QPR for meg etter den ettermiddagen.

Men når jeg ser tilbake på det snart fem år etter, lurer jeg fortsatt på hva det egentlig var som foregikk den mars-dagen i 2000. Kanskje var jeg innerst inne på leiting etter en klubb, slik enslige er på jakt etter en partner. En ensom fotballjeger som trengte et lag å holde med, en stamme å tilhøre. Det er mulig at jeg VILLE bli QPR-supporter innerst inne. Men uansett er jeg glad for at jeg ikke insisterte på at vi skulle se en Premier League-kamp den lørdags ettermiddagen i mars for snart fem år siden. For da hadde jeg ikke fått de opplevelsene jeg har hatt siden, og blitt kjent med alle de flotte folka som vi QPR-fans jo faktisk er.

Ja, jeg er fersk i dette gamet. Jeg er blodfersk som Queens Park Rangers-supporter. Jeg har ikke vært med ”hele veien”, som mange av dere andre. Og historiekunnskapene er deretter. Men jeg er veldig til stede som QPR-fan her og nå. Og mitt forhold til klubben blir bare sterkere og mer følelsesladet for hver dag som går.

Rangers till I die!

(PS: Den andre som ble ”QPR-frelst” denne marsdagen i 2000 var Per Morten Hegna. Hilsen artikkelforfatteren.)