Brian Bedford - en legendarisk storscorer

I løpet av sine seks år i QPR scoret Brian Bedford aldri mindre enn 20 mål på en sesong, og han nettet totalt 180 ganger på de 283 kampene han spilte. Bedford returnerte til Rangers og jobbet bak scenen på Loftus Road fram til 1992, men lever nå lykkelig som pensjonist i Wales.

QPRnet.com: Du startet karrieren med Reading og Southampton, før du fortsatte i Bournemouth. Du hadde en god start der, med 32 scoringer på 75 kamper. Hva gjorde en en overflytting til Rangers interessant for deg?
BB: Da jeg kom til Bournemouth var den tidligere Arsenal-vingen Freddy Cox manager, og han ledet laget i 1957 da vi kom til sjette runde i cupen da vi ble slått ut av Manchester United. Det gikk bra for meg, klubben gjorde det bra på banen og utenfor banen var jeg ganske så fornøyd. Jeg møtte og giftet meg med kona mi i Bournemouth, og jeg likte byen veldig godt. Men så byttet de manager og ansatte en idiot ved navn Don Welsh fra Charlton. La oss bare si at hans manager-metoder ikke var noe jeg satte pris på, så jeg ba om å bli solgt.
Alec Stock hadde sett meg spille for The Cherries mot hans Leyton Orient noen få år før han gikk til QPR, jeg tror jeg imponerte ham og han husket meg. Så den sommeren da je ghørte at jeg var på transferlista kom han inn med et bud og jeg ble en av de første han kjøpte til Rangers. Jeg dro opp til London for å møte ham og endte opp med å signere kontrakten samme dag. han var virkelig god til å snakke Alec!
Jeg kostet QPR den nette sum av ett tusen pund. Dealen gikk ut på at klubben skulle betale 750 pund med en gang, og deretter 250 pund mer så fort jeg hadde spilt 20 kamper. Jeg håper at jeg gjorde meg fortjent til overgangssummen i løpet av den tiden jeg spilte i klubben.

QPRnet.com: Alec Stock er en legende på Loftus Road, hvordan var han som menneske og som manager?
BB: Han var ikke noen stor fotball-taktiker, han var ikke en av dem som kunne snakke taktikk hele dagen. Hans store styrke var at han var en stor psykolog. Han var veldig følelsesmessig engasjert i spillet og visste hvordan han skulle få det beste ut av spillerne sine. Han fortalte meg den dagen jeg signerte kontrakten at je gkom til å score 20 mål per sesong for ham, og det gjorde jeg.

QPRnet.com: Du var åpenbart en spiss, men hvordan vil du beskrive deg selv som spiller, er det en moderne spiller man kan sammenligne deg med?
BB: Den som antagelig ligner mest på megakkurat nå er denne unggutten IAndy Johnson på Crystal Palace. Alec pleide å be meg om å ikke bli alt for involvert i spillet, jeg ble bedt om å ta det med ro, komme meg innenfor sekstenmeteren og score mål. Og det var det jeg gjorde. På den tida hadde man også disse gammeldagse greiene som man kalte vinger, angrepsspillere vil alltid ha crossballer og hvis jeg fikk en god slik så scoret jeg. Det er et enkelt spill egentlig!

QPRnet.com: Du scoret aldri færre enn 20 goaler hver sesong i de seks årene du var i QPR, og stod knapt over en eneste kamp. Hvordan klarte du å holde det høye nivået hele tiden?
BB: Jeg var heldig antar jeg, å spille framme på den tida betød at du måtte ta imot din del av spark og slag, men jeg tror den lengste skadeperioden jeg hadde var i to uker. Jeg husker at jeg kuttet meg over begge øynene en uke, og deretter spilte neste kamp. Vi var ikke pyser den gangen og vi klaget ikke over småskader slik spillerne gjør nå. Jeg husker at vi skulle spille mot Scunthorpe United en uke, og jeg hadde tråkket over noen dager før. Jeg testet ankelen før kampen, og jeg måtte gå til Alec og si "sorry Alec, jeg kan ikke spille, jeg kan ikke en gang sparke ballen". Da sa han at han fikk klare seg uten meg. Jeg møtte opp før kampen og ønsket gutta lykke til, deretter satte jeg meg i baren bestilte en øl og heiste den mot munnen da jeg hørte Alecs stemme som skre ut: "Nei, ikke gjør det!" Jeg snudde meg og spurte ham hva som var i veien, og han sa "du skal spille". Jeg kunne ikke engang sparke til ballen, men han manglet spisser, så jeg måtte sette fra meg ølen og skifte. Den første tacklingen jeg fikk var på den vonde ankelen, så det var ikke min beste kamp!

QPRnet.com: Tror du spillet var hardere den gang enn det er nå?
BB: På mange måter, ja. Tacklinger bakfra var lov den gangen, så midtstopperne kom alltid mot deg. Jeg tror spillerne er bedre trent nå, og de blir mye bedre passet på enn det vi ble, men det må de også.
Jeg tror spillet er hardere nå fordi defensive spillere er mye bedre enn de var, og spillet har blitt mye trangere. Det sies at spillerne er mye bedre teknisk nå, og jeg tror det er et resultat av at de har bedre trenere.Trenere og managere i dag har en mye bredere kunnskap om spillet enn det som var vanlig da jeg spilte.

QPRnet.com: Var det noen forsvarsspillere som du hatet å spille mot?
BB: Oh Christ ja! Det var en fyr kalt Jim Steele, som var lagd av skotsk granitt. Jeg var høyere enn ham, men han var virkelig bredskuldra og kraftig, og han ville ha sparket bestemora si hvis hun gjorde ham forbanna. Den første gangen jeg spilte mot ham var for reservelaget til Southampton. Trenere den gangen advarte meg mot ham, men jeg var en ung mann og var ikke redd for noen. Det neste jeg husker er at jeg ligger flat på dødlinja og lurer på hva i helvete som traff meg. Jim Steele, for et bra navn for en hard midtstopper.

QPRnet.com: Hvilke kamper er det du husker ekstra godt fra denne tiden?
BB: Jeg husker da vi scoret ni mot Tranmere, jeg tror det er rekord for QPR faktisk. Vi prøvde alt vi kunne å få ti, men den ville bare ikke inn. De andre kampene som står høyt for meg personlig er de jeg scoret fire i. Jeg gjorde det to ganger, en gang mot Halifax i 1961 og en gang til sesongen etter mot Bury borte. Vi lå under med ett mål med ti minutter igjen, men vant 4-1 og jeg scoret alle.

QPRnet.com: Du spilte for QPR på det gamle White City Stadium. Hvordan var det å spille der og hvordan var det sammenlignet med Loftus Road?
BB: Vi led under flyttingen til the White City, fordi det skadet vår hjemmerekord. Problemet var at publikum var så langt borte fra banen sammenlignet med Loftus Road og det var ikke den samme atmosfæren, så jeg var glad da vi flyttet tilbake til Loftus Road.

QPRnet.com: I disse dager er fotballspillere helter og store stjerner, hvordan var det å være spiller på 50- og 60-tallet, hva slags oppmerksomhet fikk dere?
BB: Avisene skrev om kampene på samme måte som de gjør nå, men de lot oss hovedsakelig være i fred. De brøt seg ikke inn i privatlivet til folk slik de gjør nå. Det var bra egentlig, fordi hvis halvparten av de historiene jeg kunne fortalt deg om spillere den gangen ble publisert, ville håret ditt blitt grått.

QPRnet.com: Du forlot QPR og dro til Scunthorpe i 1965, hvordan skjedde den overgangen?
BB: Jeg ville egentlig ikke dra, men jegvar i tredveårene da, så jeg begynte å bli litt tung i steget antar jeg. Problemet var at Alec ikke ville selge meg til en lokal klubb. Jeg tror at det å selge meg til Scunthorpe var hans måte å sikre seg mot mye kritikk for å la meg gå, så lenge jeg ikke gikk til en annen klubb i nærområdet. Det var synd, for jeg hadde slått meg ned i området og det betød at jeg ikke kunne gå til klubber som Brentford, selv om jeg til slutt endte opp på Grifin Park likevel.

QPRnet.com: Du mottok en utestengelse på verdensbasis en stund etter, kan du fortelle hva som skjedde der?
BB: Jeg hadde en sesong i Scunthorpe, scorte omtrent 25 goaler og gjorde det bra. Jeg startet med noen trenerkurs og åp et av kursene ble jeg venn med Phil Woosnam, som pleide å spille for Aston Villa. Han dro seinere til Amerika og ble trener for the Atlanta Chiefs. Han trengte en spiss men kunne ikke få de to spillerne han ville, og jeg var tredjemann på lista hans. Han kom med et tilbud og jeg gikk med på det. Før jeg dro ringte jeg FA for å sjekke om det var noe i veien for at jeg skrev under for en amerikansk klubb, fordi åp den tiden var de ikke godkjent av FIFA. Jeg ble fortalt av vedkommende på FA at det var i orden. Som den idioten jeg var fikk jeg ikke noe navn på vedkommende, og dro avgårde. Jeg spilte en sesong der, fullførte kontrakten og dro deretter hjem igjen. Da jeg kom tilbake fikk jeg et tilbud fra Worcester som den gangen var i the Southern League. Jeg dro ned og pratet med dem, vi ble enige om betingelsene og alt var klar for underskrivelse. Men da de prøvde å registrere meg hos FA ble de fortalt at jeg var svartelistet. Jeg ringte for å finne ut hva som skjedde og jeg hadde blitt svartelistet for å spille i et land som ikke var godkjent av FIFA. Jeg kunne derfor ikke skrive under for en klubb eller spille fotball profesjonelt på noe nivå før USA ble med i FIFA. Totalt tok det atten måneder av mitt fotballiv. Da jeg kunne spille igjen hadde jeg bare en sesong igjen i meg.

QPRnet.com: Du returnerte til QPR og arbeidet bak scenen og ble der til 1992. Hvordan kom det seg at du dro tilbake?
BB: Etter de atten månedene spilte jeg en sesong i Barnet. Deretter var jeg arbeidsledig en stund. Tony Ingham var med i ledelsen i klubben på den tiden, og han kom med et tilbud som gikk ut på å bli klubbens stadion manager. Jeg har alltid sett på Rangers som min klubb så jeg hoppet på tilbudet og jeg elsket å jobbe der. Jeg jobbet der noen få år, og fikk deretter sparken i 1992.

QPRnet.com: Jeg trodde du ble overflødig?

BB: Nei, jeg fikk sparken. Det var den fryktelige b*st*rden Clive Berlin som gjorde det. Han sparket meg og jeg fikk ikke noen ordentlig forklaring på hvorfor. Jeg tok saken inn for arbeidsretten, men vi ble enige utenfor retten og det var det. Etter det bestemte jeg meg for å gå av med pensjon, og jeg flyttet tilbake til Wales i 1996.

QPRnet.com: Når du ser dagens høyt betalte spillere klage på ditt og datt, har du noen sympati med dem?
BB: Ikke i det hele tatt, jeg synes de får veldig godt betalt for å gjøre noe de elsker, eller i det minste noe de burde elske, og for å være helt ærlig så blir jeg kvalm av holdningene til mange av dagens spillere. Spillerne er så dumme nå. Jeg vet at de ikke har noe privatliv, men de får betalt deretter, og dette er bare for en kort periode i livet. De ter nok av eksempler på unge spillere som gjør fryktelig dumme ting, gang på gang. De trenger virkelig noen som kan vise dem vei, men alt de har er agentene sine. Da jeg var i QPR var agenter bare såvidt i ferd å komme inn i fotballen, og jeg husker Jim Gregory satt seg ned med en spiller som vi ville signere kontrakt med, og han hadde denne andre fyren med seg. Jim spurte spilleren hvem dette var, og spilleren sa at det var en agent. Jim ba ham om å få agenten til å forsvinne, og han ville ikke snakke business før han hadde gått. Jeg tror ikke agentene er noe bra for fotballen, og jeg tror ikke de er nødvendige. Hvis en spiller ikke er istand til å forhandle om sin egen kontrakt burde han gjøre det vi gjorde, nemlig å bruke en fra sin egen familie.
Jeg pleide å dra opp for å se Cardiff da jeg vokste opp, men jeg liker meg ikke der nå. Det er for mye trøbbel, derfor ser jeg ikke mye fotball live, det må jeg innrømme. -Jeg hade en flott karriere og ser tilbake på den med stor glede, men jeg trives best med å spille golf nå. Det er mer en gentlemanssport enn fotball!