50-årsfeiring med bonus

Januar 2011: Anders Hove fra Hammerfest valgte London og QPR for en litt tidlig feiring av sitt eget 50-årsjubileum. Vennegjengen fra Lillehammer (der Anders vokste opp), hadde en overraskelse på lur.

Forrige helg ble London invadert av 11 lillehamringer i forbindelse med feiringa av et 2x50 årslag. Turen var planlagt i to år, og endelig skulle det hele bli virkelighet.

Det var ingen tilfeldighet at London var reisemålet, for selvsagt måtte en QPR-kamp innlemmes i turen. Tross alt var jeg en av jubilantene, så ønsket om London og England ble raskt godkjent.

Sjopping
Turen startet fra Gardermoen torsdag og etter noen øl i påvente av “go to gate”, var vi alle på vei med Norwegian med destination Gatwick Airport London. Fredagen var satt av shopping og “gjør-som-du-vil-dag”, og da satte selvsagt jeg kursen for Bushen med besøk på Westfield og en snartur til stadion for å gjøre unna shoppinga av supportereffekter. Det er like spennende hver gang jeg nærmer meg Loftus Road! Vel, mens to av kameratene mine ble parkert på Springbok pub, satte jeg kursen for supportersjappa. To ungjenter bak kassa låste meg inn og jeg oppdaget raskt at jeg hadde hele butikken for meg sjøl. Etter en halvtime var jeg 250 pund fattigere, men samtidig stolt av innholdet i de to svære posene jeg hadde med ut. Her var drakter til mine to sønner på 11 og 15, retroshirt av Rodney Marsh, nøkkelringer, to svære bokser med QPR-godter, innrammet lagbilde av heltene fra 75/76, klistremerker, t-skjorte, skjerf, klokke og slips.

På kvelden ble det musical (We will rock you) og Thai-restaurant.
 
Oppvarming på Emirates
På lørdag dro de fleste av oss til The Emirates for å se oppgjøret Arsenal – Wigan. En fantastisk stadion, men hvor var sjela, ånden og nærheten? Hadde jeg vært Arsenal-fan, hadde jeg nok følt at noe manglet. Men meg om det.
Nesten 60.000 så kampen. Selv hadde jeg ordnet to billetter via en QPR-fan jeg kom i kontakt med via forumet på qprdot.org. Han hadde en kamerat som hadde to sesongbilletter, som jeg fikk kjøpe for 60 pund stykket til denne ene kampen. Kjempegreit, da billettene via ulike selskaper på nettet kostet minst det dobbelte med gebyr. En av kameratene mine hadde bestilt billett via et slikt selskap og måtte ut med 130 pund. Han hadde masse styr med å få billetten, den dukket til slutt opp på hotellet hans i London bare timer før kampen. Kanskje luktet han allerede da ugler i mosen, for da han skulle bruke billetten, viste det seg at den var falsk! Dermed kjøpte han ny billett der og da til 160 pund. For det var for dumt å snu i døra. Men det ble en særdeles dyr affære. 


En lett rørt 50-åring fikk uventet besøk av Petter Vaagan Moen under bursdagsfesten lørdag kveld.

50-årsfeiring med bonus
På kvelden var det bursdagsfest. Vi hadde leid eget lokale i tredje etasje på en pub. Egen servitrise hadde vi også.
For å si det mildt, denne kvelden ble svært minnerik, og da spesielt for meg.

I det vi skal sette oss til bords, sier en av mine kamerater følgende: “Vi får nå besøk av en person som skal hilse på og si litte grann.” Og der “ramler” Petter Vaagan Moen inn til ellevill jubel fra både meg og de andre.
Jeg ble egentlig helt satt ut. Mo i knærne, skjelvende stemme og jeg kjente tårene som presset på. Dette ble litt for mye for meg og følelsene tok overhånd. Jammen hadde kameratene mine klart å få Petter til å stikke innom en snartur i mitt eget selskap! På en lørdagskveld og dagen før kamp! Og dette tok han ingen ting for! Han var vel der i 20 minutter, vi snakket masse og det ble knipset bilder an mass. En utrolig hyggelig fyr denne hedemarkingen, jordnær, og mye kortere og spinklere enn jeg hadde trodd.

Han fortalte at han var satt ut av laget mot Coventry til fordel for Wayne. Han likte ikke det, han var kommet til QPR for å spille fast! Men han jobber knallhardt på treningsfeltet, blir igjen etter trening og trener frispark etc. That said, han var glad hadde fått såpass mye spilletid allerede. Hva Adel angår, hadde han aldri møtt noen så teknisk som ham! 


Ian Cox og artikkelforfatteren

QPR-Coventry
Søndagen var det selvsagt QPR-Coventry som var hovedmenyen. Ved ankomst Loftus Road kjøpte jeg straks dagens offisielle program. Her var det bilde av meg sammen med en annen QPR-fan som jeg traff på på Kreta sist sommer. Han visste selvsagt at jeg skulle overvære kampen live, så for å overraske meg han han klart å få bildet inn i blekka. På Springbok traff jeg da også nevnte person (Ian Cox) og da spanderte han straks en pint  og overleverte QPR-bursdagskort til meg. Inne i kortet var også autografene til Adel, Derry, Clarke, Rowlands, Faurlin og en til jeg ikke husker/klarer å tyde. Disse autografene hadde han klart å sikre seg bare minutter før jeg ankom stadion. Vel inne på stadion (the Loft) monterte jeg mitt medbragte flagg med innskriptssjonen “QPR Norway”. Jeg håper de av dere som så kampen på TV la merke til flagget. Kanskje var det litt lite, jeg får ta med et større i mai når jeg er tilbake til Leeds-kampen. Da tar jeg forøvrig med meg kona og mine to sønner også.
Svein Kjetil Stenberg hadde også tatt turen over til denne kampen og hadde sete ved siden av meg. Vi var to glade herrer ved kampslutt!
 
Traff stifteren av dagens supporterklubb
Søndagskvelden ble tilbragt på en pub i nærheten av hotellet vårt, Hilton London Metropole Hotel. En av mine kamerater treffer her på en tidligere arbeidskollega og blir lenge sittende sammen med ham. Etter hvert kommer han tilbake til oss og sier: “Anders, du må komme og hilse på en tidligere arbeidskollega av meg, han er QPR-fan han også.” Det må jeg jo selvsagt, så jeg vandrer bort til bordet der han og vennene hans sitter. Etter litt kommer det fram at dette er Einar Fötschl, tidligere redaktør av Superhoops, som i sin tid tok opp igjen arbeidet med blekka vår. Så verden er ikke stor! 


Til venstre, stifteren av dagens supporterklubb, Einar Fötschl. Til høyre yngstemann i Hove-slekta, Eirik, med et flunkende nytt draktsett.

Mandag var hjemreisedag. Måtte tidlig opp og var ikke i Hammerfest før sent på kveld. Sliten, men lykkelig. Helga kunne ikke blitt bedre. Og QPR vant!
Sist dette skjedde meg “live” var i februar 1986. Den gang også 2-1 seier (mot Newcastle) etter å ha ligget under 1-0.
 
Hammerfest, 28. januar 2011
Anders Hove, snart 50