Av STIAN KARLSEN

Først så beklager undertegnede sen kamprapport. Det tok tid å fordøye dette. Kan nesten ikke huske sist jeg var så sint og fortvilet. Her bruker man 94 minutter (pluss pause) på det jeg ønsker å tro er lystbetont, så er dette hva jeg blir servert? Pinlig. 

QPR-Rotherham. En soleklar hjemmeseier i de flestes bok. All statistikk tilsier det samme.
Rotherham hadde ikke vunnet en bortekamp siden de spilte i League One sesongen 2017/18, og på Loftus Road stod de uten seier siden 1951. 

Steve McClaren´s gutter bryter stadig barrierer. Tidligere i sesongen med positivt fortegn, nå er det negativt dessverre. 

Laget mot Rotherham
Joe Lumley stod bakerst på denne miserable onsdagskvelden. Foran seg hadde han fire miserable defensive menn i Furlong, Leistner, Lynch og Bidwell. På midten skulle Luongo og Cousins være miserable stabilisatorer på midten med Freeman og Bright Osayi-Samuel på kantene. Ebere Eze og Tomer Hemed var miserable offensive menn - bokstavelig talt. 

Mye ball
Begynnelsen av kampen var slettes ikke gal. QPR hadde mye ball og fikk spille langs gresset, akkurat slik Steve McClaren vil det. Bright Osayi-Samuel fikk prøve seg fra start og innfridde. Han skapte kjempetrøbbel på sin høyreside mot bortelagets venstreback Mattock. Han hadde Mattock "i lomma" og etter 17 minutter måtte han ty til ufine midler i en løpsduell. Det endte i gult kort. 

Hvorfor BOS byttet side utover i omgangen er et spørsmål man gjerne skulle hatt svar på. Coaching i verdensklasse var det i alle fall ikke over den manøveren.    

En ganske drepende kjedelig førsteomgang endte 0-0. QPR hadde spillet og noen halvsjanser. De beste ved Hemed og Eze. 

Rot 2-3.jpeg

2 omgang
Etter pause så begynte utålmodigheten og bli fremtredende. Det kler QPR dårlig, og skaper rom for motstanderen.  0-1 skulle komme etter 70 minutter spilt. Den scoringen kunne man lukte på mils avstand. Forsvarsspillet til QPR hadde vært hårreisende minuttene i forkant, og hadde vi møtt et bedre lag enn Rotherham så hadde vi sluppet inn både to og tre allerede på det samme tidspunktet. Litt om litt bygde vi selvtillit hos bortelaget og tilslutt satt ballen i nettet bak Lumley. 

Innlegg i midten med avslutning som blir blokkert. Returen klemmer Semi Ajayi inn i Lumleys høyrehjørne fra 20 meter. 

Tre bytter, våkner litt
Wells, Shodipo og Wszolek kommer inn i løpet av 10 minutter etter scoringen. Spesielt Wszolek satte fart på sakene. QPR presset Rotherham bakpå og så til tider litt desperate ut. Plutselig, fem minutter før ordinær tid, så åpnet Rotherham-forsvaret seg da Bidwell fant Wszolek på løp mot dødlinjen. Han slo ballen ut i feltet hvor Bright Osayi-Samuel kommer og får en ganske enkel oppgave med å sette inn 1-1. Phu, vi skulle ihverfall ikke tape...

QPR styrer spillet i sluttminuttene uten å skape stort. Wszolek ropte på frispark i god posisjon rett før Rotherham fikk sitt avgjørende frispark. Avgjørelsen skulle fall fire minutter på overtid på frispark halvveis inne på QPR sin halvdel. Ajayi er høyest i duellen i feltet og nikker inn vinnermålet i lengstehjørnet.  

Dommeren rekker knapt å blåse i gang oppgjøret igjen før det hele er over. Rotherham sin første borteseier denne sesongen og den første seieren på Loftus Road siden 1951!!! Da er det lov til å furte litt... 

1-1 hadde vært greit, mens 1-2 er krise. Vi går da fra å være 10 poeng over streken til å være 7 poeng over streken. Med den formen dette laget viser så har vi ingen garanti om spill i championship neste sesong. Steve McClaren føler nok at det brenner litt under føttene hans, og det er det faktisk god grunn til. 

Kall oss for pokker ikke medgangssupportere i alle fall!! 

U R´sss

QPR-Rotherham 1-2 (0-0)