Av ALLAN KLO

For mens Barton serverer det ene verbale svingslaget etter det andre, forblir Redknapp like intetsigende som det han var under pressekonferansene på Loftus Road.

Vår tidligere manager velger å skrive en der innholdet i all hovedsak er kjente historier fra tabloidavisene. Han skryter mye og ofte av David Beckham og andre kjente toppspillere fra Premier League. Managere og klubbeiere får også passet sitt påskrevet, naturligvis i positive vendinger.

- Yeah, top bloke that. Trrrriffic!

Lite nytt
Denslags gir meg følelsen av å ha kastet pengene ut vinduet. Ikke fordi han burde vært mer negativ, men fordi man i en biografi forventer noe nytt. Altså noe man ikke visste fra før. For ordens skyld gjorde jeg en test på sju-åtte historier. Samtlige dukket opp i Google-søk fra avisenes sportssider.

Det kom imidlertid én overraskelse fra Redknapps tid i QPR.
Dagen etter playoff-seieren på Wembley, arrangerte klubben en fest for ansatte, spillere og trenerteamet på Loftus Road. I boka skriver Redknapp:

- I went in there for ten minutes, poked my head through the door, and disappeared back to the hotel, where I had a bit of dinner on mye own as I had to stay up in London.

Han skriver det samme om hendelsene rundt skattesvindelsaken i februar 2012, der den daværende Tottenham-manageren ble frikjent. Da Redknapp kom tilbake til hotellet, ventet venner, naboer og støttespillere på ham for å feire frikjennelsen.
I stedet unnskyldte han seg med å si at han var i dårlig form. Deretter satte han seg i bilen og kjørte hjem til kona Sandra i Bournemouth.

Bosingwa
Redknapps holdninger til spillere fra andre kontinent enn balløya er dårlig skjult. Han bruker for øvrig selveste José Bosingwa som ett av eksemplene på hvor ille det kan bli når overbetalte og over-the-top spillere begynner å krangle.

Hva Bosingwa angår, gjorde han seg mest kjent i QPR for å nekte å sitte på benken i et viktig bunnoppgjør mot Fulham. Dette var altså samme fyr som hadde vunnet trofeer med både Chelsea og Portugal, og oppfattet nok seg selv som litt for god for benken.

Redknapp ga ham en bot på to ukers lønn, og oppdaget på den måten at Bosingwa tjente like mye i QPR som Redknapps tidligere undersåtter tjente i Tottenham - som endte blant de fire beste i PL samme sesong.


Harry Redknapps forhold til spillere som ikke har tilhørighet i Storbrittania er ikke det beste. En av QPRs mest utskjelte spillere, José Bosingva, er ikke noe unntak.

Redknapp skriver videre at 75 prosent av utenlandske spillere nekter å spille reservelagskamper, og dette etter hvert har utviklet seg til utgangspunktet for en rekke konfrontasjoner mellom managere og spillere. Ut fra tidligere påstander fra den kanten, stiller jeg meg tvilende til Redknapps regnekunnskaper, men pyttsan, fyren er jo kjent for replikkene sine - spesielt ut gjennom bilvinduet.

Joey Barton
Så var det Joey Barton. Og her er det mye godsaker som venter.

Mitt eget eksemplar av boka "No Nonsense"  ble bestilt via den lokale bokhandleren i Hammerfest. To uker senere dukket den opp, overraskende nok med Bartons signatur på innsiden. Jeg er neppe alene om moroa. Etter at Barton røk uklar med Rangers i høst, har han hatt plenty med tid til andre ting enn fotball...

Denne episoden er imidlertid ikke med i boka.
Men, hva gjør vel det. Etter en karriere med opp- og nedturer siden ungdomstiden er det egentlig overraskende at boka er på "kun" 330 sider, spesielt med en pratmaker som Barton på bokomslaget.

Kontroversene står bokstavelig talt i kø.
Slosskamper, fyll og spetakkel, oppgjør på treningsfelt og i kamper, samt en invitasjon til nevekamp med Mark Hughes. Det siste skjedde for øvrig på sistnevntes kontor på Harlington, der Barton truet manageren med juling. Akkurat denne detaljen framgår ikke av boka, men i april 2012 skjedde dette:

Kapteinsverv på spill
Etter en lengre periode med svakt spill, drikking og en episode med Hughes, der sistnevnte truet med å frata Barton kapteinsvervet, valgte Barton å følge etter Hughes inn på managerens kontor. Der ble det utvekslet ikke så rent få gloser, som Barton nylig bekreftet kunne endte opp i slosskamp. Hughes besvarte utfordringen med å si: - Jeg kan jo ikke sloss med deg. Jeg er jo manager.

Barton besvarte dette med: - Ja, det har du jo rett i.
Dermed roet det hele seg.

 
Mark Hughes var en hissigpropp som spiller. Som manager mente han det var uansvarlig å ta i mot Bartons utfordring til en slosskamp.

Noen uker senere kom bortekampen mot Manchester City, der hjemmelaget på mest mulig dramatisk vis berget Premier League-tittelen, og QPR berget fortsatt toppseriekontrakt.

Barton derimot, han ble utvist for å ha sendt albuen i halsen på Tevez, gitt Aguero tidenes lårhøne, og simulert en springskalle på Kompany. Alt sammen i løpet av ett vanvittig minutt. På toppen av utvisningen kom en karantene på 12 kamper og en bot på 800.000 kroner.

Ingen takknemlighet
I likhet med sin omtale av Hughes, gir han ikke nevneverdig med plusspoeng til Neil Warnock, som hentet Barton fra Newcastle. Kort tid i forveien hadde villstyringen spolert en potensiell overgang til Arsenal etter et heidundrende oppgjør mellom de to lagene på St. James Park. Midtbanespilleren var involvert i en hendelse som ga Gervinho rødt kort i sin Arsenal-debut, og der røk den overgangen.

Så, i stedet for å rette en takk til Warnock som ga ham en ny sjanse i Premier League, skriver han dette:

- Han forsøkte å få meg på sin side ved å tilby meg kapteinsvervet. På treningsfeltet var han en perifer skikkelse størsteparten av uka. Fint lite ble gjort for å trene på formasjoner eller analyser av motstanderne, skriver Barton.

Taarabt
Forholdet til Adel Taarabt beskrives samtidig som temmelig ampert, der det for alvor tok av under en viss hjemmeseier mot Chelsea i oktober 2011. Tidlig i oppgjøret fikk QPR tildelt straffe. Heidar Helguson var utnevnt til lagets faste straffeskytter, men det ville ikke Taarabt vite noe av.

- Jeg måtte bokstavelig talt hindre ham i å dra ballen ut av armene på Heidar. Etterpå sto han bokstavelig talt i ti minutter og sutret over hele greia, noe han for øvrig også gjorde når andre spillere ble foretrukket i frisparksituasjoner, skriver Barton.


Følg med de første sekundene av denne videoen. Her har akkurat Joey Barton gitt Adel Taarabt det glatte lag for å ha forsøkt å krangle til seg straffesparket mot Chelsea i oktober 2011. Sekunder senere setter Heidar Helguson inn vinnermålet.

På treningsfeltet fikk Taarabt gjennomgå, av Barton selvsagt.

- Jeg gjorde tre svært røffe tacklinger på ham, akkurat nok til å signalisere at festen var over. Warnock kikket bare ned på skoene sine, og symboliserte med dette at han hadde mistet kontrollen. Noen av de andre spillerne var skråsikre på at Taarabt hadde tvilsomme fotos av Warnock lagret i bankboksene i Hatton Garden, og gliste i det skjulte.

Godt kjøp
Joey Barton er Joey Barton. En eksentriker med et ego som rager høyere enn The Shard, kan heller ikke være annerledes. Samtidig kommer fyren med betraktninger som avdekker en person som garantert har noe å lære andre – bare han klarer å få kontroll på kjeften og nettopp egoet.

Boka er vel verdt pengene og er glimrende lektyre for enhver fotballidiot uavhengig klubbtilhørighet. God jul!