Jeg er antagelig en av klubbens mest nomadeaktige supportere.

Jeg har bodd i fem land, en rekke plasser i England, det hele ispedd langvarige reiser rundt om i verden.
På en bisarr måte er Loftus Road det eneste stedet som med jevne mellomrom fungerer som et anker i livet mitt. Og skal man tro det man hører og leser, er vi i ferd med å flytte på oss!

Eventyrlysten har gitt meg en unik innsikt i hvilke utfordringer som ligger i å følge QPR. Fra knotingen med BBC World Service til den moderne tids muligheter, som gjør at man kan logge seg på en Saudi Arabisk TV-kanal fra en telefon i Amasonas.

Savn
Det er godt mulig det skyldes alderen eller mangelen på teknisk kunnskap, men på en merkelig måte savner jeg tiden før Sky Sports. Før internett og Premier League fikk dominere i 24-timers sendinger fylt til randen med meningsløst vås.
Det er nesten som jeg ikke tør si dette, men mitt forhold til QPR handler i disse dager ikke lengre om fotballen. Ei heller om spillerne, eller måten klubben har satt seg selv i forlegenhet de siste årene. Det handler om nostalgiske bånd med vennskap knyttet til andre QPR-supportere opp gjennom årene.

Jeg var sju år da min far for første gang tok meg med til Loftus Road. Dette var så tidlig som i 1973, der vi knuste Manchester United og George Best med 3-0. Vi så noen hjemmekamper og en sjelden bortekamp for å følge spillere vi var på hils med!
Dette fordi klubben på midten av 70-tallet la treningene til Greenford i Ealing, like i nærheten av barndomshjemmet mitt.

Vennskap
Men det var ikke før jeg fylte 15 at jeg for alvor begynte å følge QPR. Og før 1981/82-sesongen hadde vi kjøpt vårt første sesongkort.
Og mens årene gikk, ble båndene til medsupportere styrket gjennom en liten klubb fra London W12.
Min QPR-familie består av mennesker i nabolaget, på skolen, universitet, jobb - og ved én anledning - felles overnatting.
Båndene ble styrket enda noen hakk på reisene til bortekampene. I noen tilfeller dro noen av oss på felles ferieturer, og to av mine lengre eventyr på veien er gjort sammen med kamerater jeg traff gjennom QPR.
Jeg har vært i bryllup, dåp, bursdager, utdrikningslag, avskjedsfester, begravelser og løpt maraton sammen med mennesker der vennskapet ble formet gjennom QPR.

Ting endret seg raskt da jeg flyttet ut av London, og etter hvert Storbrittania. Det ble stadig viktigere å opprettholde forbindelsen med Vest-London. Det å se en kamp ble vel så viktig som å opprettholde et høyt skattet vennskap med gamle kjente.
Utfordringen lå i det som jeg er sikker på andre supportere bosatt utenfor London føler: Hva i alle dager skjer i kampen?

Internett
Moderne teknologi har imidlertid endret alt. Når jeg tenker tilbake, er det spesielt en kamp i 1990 som huskes. Jeg bodde i Australia, og ble svært overrasket over å kunne følge 2. omgang via BBC World Service.
Selv om jeg strengt tatt ikke brukte så mye energi på internett, var det nettopp dette som åpnet øynene mine.
Under et opphold i Vietnam traff jeg på noen WBA-supportere. QPR skulle spille mot WBA noen dager senere, og en uke etter kampen befant jeg meg i et tempel i den sørlige delen av landet. En av de samme WBA-supporterne fikk øye på meg i toppen av et av tempeltårnene, og roper ut:
- Dere vant 2-0!!

Og hvordan kunne han vite dette?
Jeg føk som en rakett ned trappene for å sjekke hva han visste. Fyren hadde masse detaljer om kampen, detaljer han hadde funnet via en internettkafe!
Noen uker senere var jeg på tur hjem til England, og passerte Singapore. På flyplassen var det en slik internettkafe. Perfekt timing.
Dette var en flott anledning til å kaste meg ut på internett, tenkte jeg. Men for å være ærlig var nok min første seksuelle erfaring enklere å ha med å gjøre enn å logge seg på en datamaskin.

I ettertid vil jeg karakterisere meg selv som en forsiktig bruker av verdensveven, uvitende om hvordan man `streamer`en fotballkamp.
Fra jeg var på nett for første gang tok det fem år før jeg skjønte at man kunne følge en kamp via klubbens eget nettsted.
Jeg trenger vel knapt si at det måtte en QPR-kjenning til for at jeg kunne følge sesongstarten i 2002/03 mot Chesterfield fra et sted i det nordlige Argentina.

Gjenkjent på pub
Tre år senere jobbet jeg i Atlanta. Etter 15 år i utlendighet kunne jeg omsider se en kamp med QPR på TV i USA! Denne milepælen ble ikke noe mindre kuriøs etter følgende tilfeldighet:
På et forum la jeg inn en post hvor jeg aktet å se kampen. En artikkel som ble lest av en annen QPR-supporter. Fyren sendte en tekstmelding til sin bror, som av alle ting var bartender på puben der jeg allerede hadde annonsert min ankomst for å se kampen. Da jeg ankom stedet, ble jeg ønsket velkommen med:
- Du må være John Honney!

Sebby fra Argentina
Men det var i Argentina jeg for første gang traff en ekte, utenlandsk QPR-supporter, Sebby Garcia fra Buenos Aires.
Noen år i forveien, mens jeg bodde i Manchester, ble jeg introdusert for Anthony Hobbs. I fellesskap ble vi enige om å stifte Manc Rs, og Sebby tok kontakt via nettstedet vårt.
I en bar måtte jeg bare spørre Sebby om hvordan det kunne ha seg at en tilsynelatende normal og oppegående argentiner hadde oppdaget kjærligheten for QPR?

På denne tiden hadde Premier League rukket å feste et globalt grep på folk. Man kan si hva man vil, men jeg frykter at TV-sendingene på lang sikt skaper mindre interesse for lokal fotball.
Sebby var en solid supporter av Racing Club, men hadde fattet interesse for QPR via et dataspill. Jeg spurte ham hvor hjertet ville stå om QPR en gang i fremtiden skulle spille mot Racing Club?

I England finnes det et godt kjent hierarki knyttet opp mot klubben i sitt hjerte. En supporter lokalisert i nærheten av klubben, og stedet der man ble født og vokste opp vil alltid ligge på toppen av næringskjeden. En ung mann fra f.eks Thailand, som det ene øyeblikket tar på seg en Manchester United-trøye og erklærer svoren troskap til klubben - for i det neste å ta på seg en Chelsea-trøye, vil ligge på bunn av den samme næringskjeden.

Autensitet
Jeg har møtt mange QPR-supportere fra hele verden, og jeg slutter aldri å la meg fascinere over historiene om hvordan folk blir supportere av en klubb fra et annet land.
Jeg ville fremstå som en løgner om jeg ikke innrømmet å stille spørsmålstegn rundt mangelen på autensitet, eller ekthet om man vil.
I realiteten tror jeg mange blir endel av supporterkulturen fordi det er en slags...  kan vi kalle det motegreie å tilhøre en klikk. I motsetning til å identifisere seg og sette pris på den unike kulturen som ligger i å følge en klubb med de mange lokale nyansene som følger med. Det er et spørsmål som får henge der.
Og mens supportere i England ofte sammenlignes med tradisjonelle stammekulturer, slutter jeg aldri å undre meg over hvordan tusener av folk i Singapore uten fnugg av forræderske følelser jubler vilt over at Liverpool knuser deres eget landslag.

Shamrock Rovers vs Manchester United
Under et hotellopphold i Manchester pleide jeg bruke stedets treningsrom hver lørdag morgen. På samme hotell pleide det å bo ikke så rent få, irske Manchester United-supportere. På spørsmål fra en dubliner om hvilket lag jeg heiet på, svarte jeg:
- Shamrock Rovers!
Et svar som fikk fyren fra Dublin å beskrive det samme laget som «søppel».
Jeg fulgte med opp med et spørsmål om hvorfor det var så tåpelig av meg å følge en irsk lag - og om hans egne følelser for Manchester United ville bli borte om klubben gikk hen og ble «søppel»?
Samtidig informerte jeg ham om at jeg egentlig var QPR-supporter, før jeg la til at jeg ville finne det merkelig om min støtte til Shamrock Rovers skulle føre til at jeg sang anti-Engelske sanger under kampen.
Ansiktet hans var penger verdt da jeg avsluttet med:
- Så om United møter et irsk lag, og United-supporterne gjør narr av det irske folk, hvordan ville du føle deg?

Jeg er ikke i tvil om at et betydelig antall asiatiske supportere justerer seg inn mot engelsk fotball på grunn av det den økte statusen de tror dette fører med seg. En fyr fra Sør-Amerika kan gjerne ha varme følelser for et lag på motsatt side av Atlanterhavet, for eksempel Barcelona, Real Madrid eller QPR. Men dette vil aldri overgå den samme supporterens følelser for Boca, River Plate eller i Sebby´s tilfelle, Racing.  Og med rette!

Selverkjennelse
I årene vi befant oss utenfor Premier League, støttet QPR-fans seg til at vi hadde en høyere moral enn våre venner hos Fulham og Chelsea. Vi latterliggjorde Manchester United for mengden utenlandske supportere på Old Trafford. Ett år etter opprykket signerte vi Ji-Sung Park, og måtte pent finne oss i å vandre på selverkjennelsens vei.
Det gikk vel opp for oss hver gang han mottok ballen, etterfulgt av skingrende skrik fra Sør-Koreanere. Deretter de samme skrikene fra QPR-supportere når han ga bort ballen like etterpå.

Og her ligger problemet. Premier League. Brorparten av utenlandske supportere følger de store klubbene i Premier League. Det betyr i praksis at det følger betydelig mer kudos i å følge en klubb med mindre suksess.
Selvsagt er det et enklere fotballiv i å følge United, Arsenal etc, men sjelden oppfatter jeg at utenlandske supportere forstår hva den engelske fotballkulturen faktisk handler om.

Manila
De siste årene har jeg bodd i Manila. Nylig traff jeg en Southend-supporter som akkurat hadde returnert fra Wembley der han så laget sitt i finalen i Johnston Paints Trophy.
Jeg hadde ikke noe behov for å spørre om årsaken, rett og slett fordi jeg dro kjensel på følelsen fra et par år i forveien, da samtlige reiser til London ble gjort med et øye på terminlista.
Tidlig i 2011 bodde jeg i Pnom Penh, og hadde akkurat flyttet på himmel, jord og et ikke ubetydelig beløp for å være sikker på at jeg kunne være tilstede på opprykkskampene mot Watford og Leeds.

Som Southend-supporteren måtte jeg være der, fordi jeg ville så gjerne være sammen med QPR-familien. Jeg var langt fra alene, og traff supportere som hadde reist fra Australia, Singapore, Sør-Afrika - alle sammen fordi de følte det samme behovet for å være til stede sammen med likesinnede.
Og dette er greia for meg. Venner, og vennskap hamret ut gjennom følelsen av fellesskapet som følger med QPR, som oftest et fellesskap funnet og verdsatt i motgang.

En ekte supporter
Internett har bragt oss nærmere hverandre. Det har gjort det betraktelig enklere å følge nettopp sin klubb, supplert med følelsen av å være en ekte supporter.
Sannheten er dessverre litt annerledes. En ekte supporter er den som gjør en innsats - uavhengig av tidligere resultater, uavhengig at seieren var innen rekkevidde før kampen ble spilt - på å komme seg til et sted som befinner seg langt unna. De samme supporterne vet også å sette pris på gleden som følger med å være i bortesvingen en kald, våt og lite produktiv tirsdagskveld i Bury.

Supporter?
Fotballen er global nå, og sørger for at ikke så rent få ligaer konkurrerer med FN  i mangfold. Med slike realiteter følger gjerne utenlandske supportere i kjølvannet.
Men jeg tror de fleste forstår hva som skiller en supporter fra en som «følger» laget sitt - uavhengig hjemsted. For når klokka er 16 og dommeren blåser i gang kampen, vet jeg hvorfor jeg er QPR-supporter. Jeg vet også at det finnes ikke noe annet lag jeg ville føle meg flau over å spille mot.
Om du føler det på samme måte min venn, har det ingen betydning hvor du kommer fra, det være seg Shepherds Bush eller Stavanger.

For i et slikt øyeblikk er vi QPR!