Av DAG HÅKON HELLEVIK

Fernandes ledet personlig Air Asias krisestab etter ulykken, og medier som omtaler hans innsats beskriver en leder som gang etter gang var i forkant av både offentlighetens og fremfor alt de pårørendes behov. Knapt noe skaper sterkere reaksjoner blant mennesker i sorg enn følelsen av at noen hindrer dem i å få vite hva som foregår. Den eneste vaksinen er fortløpende informasjon, også i situasjoner hvor det strengt tatt ikke er så mye nytt å informere om.  
 
Da ulykken med flight 8501 inntraff tok det bare tre timer før Fernandes selv satt på flyet til Surabaya i Indonesia, hvor redningsarbeidet ble ledet. På Twitter forkynte han at han ville være sammen med sine indonesiske medarbeidere, og at selskapet ville gi offentligheten all relevant informasjon straks de selv fikk den.  

Tony_4 copy.jpg


 
Flyulykker er sjeldne, men når de først skjer får de store dimensjoner. Det var tydelig at Air Asia hadde forberedt seg godt på en situasjon de håpet de aldri ville oppleve. Det ble raskt organisert transport og hoteller for de omkomnes familier, og Fernandes gikk selv rundt i gruppene av sørgende, snakket med folk og kom med trøst og informasjon.  Han omtalte passasjerene som «sine gjester», og gjorde aldri noe forsøk på å spekulere i årsaker som kanskje kunne frita hans eget selskap for skyld. Kommunikasjonstiltakene fungerte, fra pressearbeid og informasjonstelefoner og ned til noe så banalt som å endre hjemmesidas jublende rødfarge til et mer edruelig grått. 
 
Ikke minst gjorde Fernandes seg selv tilgjengelig. Han stilte på pressekonferansene sammen med politikere og etterforskningsledere, han deltok i begravelsen da den første blant hans ansatte var identifisert og ble ført hjem til sin familie. Han gjentok igjen og igjen sin medfølelse med de etterlatte, deres familier og deres lokalsamfunn. Fernandes viste et menneskelig engasjement som mange toppledere verken klarer å mobilisere eller å forstå viktigheten av. De mange twittermeldingene og avisintervjuene kunne ha kommet fra en kommunikasjonssjef, men da ville de aldri hatt den samme effekten. 

Tony_3 copy.jpg
 
Norwegian-gründer Bjørn Kjos på mange måter Norges Fernandes. Kjos har på samme måte bygget et stort flyselskap opp fra praktisk talt ingen ting. Bjørn Kjos har gjennom mange år vært en populær og smilende bamse i det norske mediebildet, en mester i å omgjøre vekst og velstand til god PR. Men da Norwegian fikk problemer i form av teknisk trøbbel, instillinger og forsinkelser for et år eller to siden, forsvant Kjos fra fjernsynsskjermene. Nå skal vi ikke dra sammnenlikningen for langt, det er forskjell på passasjerer som kommer hjem noen døgn forsinket og passasjerer som ikke kommer hjem i det hele tatt, men Norwegian-sjefens omdømme tapte stort på at han ikke var en like synlig sjef i motgang som i medgang.  
 
Et eksempel som likner mer på Flight 8501 er den gang det tok USAs daværende president George W Bush flere dager å besøke New Orelans etter den ødeleggende stormen Katarina. Inntrykket av at Bush ga blaffen i de omkomne stemte kanskje ikke med virkeligheten, men det festet seg blant folk og det hefter ved presidentens ettermæle den dag i dag. 
 
Tony Fernandes derimot, forstår hvor viktig det er at øverste leder viser at han bryr seg. For oss i QPR-menigheten bør det kanskje ikke komme som noen overraskelse. Selv om situasjonene er svært ulike, så er den Tony Fernandes som går rundt blant de pårørende i Surabaya og den Tony Fernandes som setter seg for å se en fotballkamp blant kjernefansen på The Loft i høyeste grad det samme mennesket. Begge situasjonene vitner om en mann som ikke er for stor til å vise at også de menneskelige sidene ved bedriften han leder er viktig for ham. Kontrasten kunne ikke vært større til en Roman Abramovits som kaster Chelseas ansatte ut av kantina når han selv ønsker å spise lunch der. 


 
Flystyrten i Java-sjøen er fortsatt ingen tilbakelagt sak for Tony Fernandes. Ulykken er ikke ferdig etterforsket, alle de omkomne er ikke funnet og Air Asia risikerer rettslige oppgjør både med indonesiske myndigheter og med familien til en av pilotene. Men om noen skulle ha trengt det, så har ulykken gitt både Fernandes og oss andre en påminnelse om at det finnes større katastrofer her i livet enn et nedrykk fra Premier League.