Av DAG HÅKON HELLEVIK

At det blir anket så lenge det finner håp er kanskje ikke så rart, for The Telegraph mener å vite at det handler om en bot i størrelsesorden 40 millioner pund! Det er i så fall den strørste boten i idrettens verden noen gang!

Bakteppet er det økonomiske satsingen i 2013/14, sesongen som endte med fjerdeplass i serien og opprykk til Premier League etter playoff på Wembley. Regnskapene  QPR leverte etter denne sesongen viste et underskudd på 9,7 millioner pund - men det var etter at eierne ifølge administrasjonen hadde avskrevet lån på 60 millioner. Ligaen har nektet å godta denne bokføringen, og har behandlet saken ut fra at klubben hadde et underskudd på 69,7 millioner.

Det er denne avgjørelsen QPR har ført en lengre prosess mot. Avgjørelsen i det tremannspanelet som kom med sin konklusjon 19. oktober (men som ikke ble offentliggjort før den 24.) er allerede resultatet av en første anke. De juridiske mulighetene er åpenbart likevel ikke oppbrukt, siden klubben allerede har annonsert at den vil anke videre.

Dette er en sak det er vanskelig å få full oversikt over. At ingen av partene ønsker å gi utfyllende kommentarer om sine juridiske vurderinger er en sak, men de ønsker heller ikke å gi publikum noen innsikt i den videre saksbehandlingen. Derfor vet vi i skrivende stund ikke hva slags instans QPR nå anker til, eller hvor lang tid en slik ankebehandling kan ventes å ta.


Det vi derimot vet, er at QPR utfordrer hele grunnlaget for FFP-reglene. For det første mener man i W12 at den økonomiske fallskjermen en klubb får når den rykker ned fra PL ikke er tilstrekkelig til å dekke det tapet det medfører å måtte betale lønninger på PL-nivå med inntekter fra Championship-nivå. Det er i utgangspunktet en relevant innvending.

I tillegg mener QPR at klubbens aksjonærer må stå fritt til å dekke økonomiske tap i en bedrift de selv eier. Det ville vært uproblematisk de fleste steder i forretningslivet, men det er stikk i strid med hele intensjonen bak FFP hvor det blir slått fast at eierne ikke kan tilføre en klubb inntekter ut over klubbens naturlige markedsverdi. Hvis Tony Fernandes' Air Asia sponser QPR, kan ikke sponsoravtalen overskride en maksgrense for hva det er naturlig å mene at en annen sponsor ville ha vært villig til å betale. Betaler eierne for mye vil de ekstra inntektene blir regnet som inndekning av et underskudd, og blir dette underskuddet for stort anses det som et regelbrudd. Beløpene har vært noe endret underveis, men per i dag er grensen i engelsk Championship et samlet underskudd på 39 millioner pund rullerende for de tre siste sesongene samlet.

Reglene ble innført i 2012 for å unngå klubbkonkurser som følge av overstadig pengebruk, en i og for seg anstendig begrunnelse. En sideeffekt er imidlertid at dette gjør det tilnærmet umulig for en mindre klubb å konkurrere med de store. Eventyrhistoriene Bournemouth og Leicester er to tilsvarende eksempler. Bournemouth har Premier Leagues minste bane og minste inntektspotensial, og har en tilsvarende sak gående som følge av satsingen som førte til opprykk i 2015. Bournemouths underskudd var 10 millioner i 13/14 og 38 millioner i 14/15, og klubben ble belønnet med en bot på 7,6 millioner.  Leicester rykket opp sammen med QPR i 2014, og krangler fremdeles med ligaen om hvorvidt underskuddet den sesongen var 20 millioner eller 7 millioner pund. Begge disse sakene pågår fortsatt, i likhet med prosessen rundt QPR. Hvis QPR ender opp med bot eller poengtrekk er dette dårlig nytt også for disse.

Dermed står QPR fortsatt med fire store og tunge utenomsportslige prosesser som ikke ser ut til å ville ta slutt. I tillegg til FFP er det heller ingen avklaring på striden om det planlagte treningsfeltet på Warren Farm. Her er det naboene som utnytter ankemuligheter som tilsynelatende kan fortsette inn i evigheten. På toppen av dette jobber klubben med to konsepter for ny stadion. QPR har ikke villet si høyt at Old Oak-prosjektet er dødt og begravet, og klubben vil heller ikke si om det blir gjort fremskritt med hensyn til alternativet ved Warmwood Scrubs.

Den som lever får se, i alle fall de av oss som fortsatt er yngre enn 60 år. For de som er eldre er vi faktisk ikke så helt sikre lenger.