Av DAG HÅKON HELLEVIK

Begivenheten var selvsagt sleppet av R` Story, filmen om QPR-supporterne, som hadde offisiell premiere torsdag. 
 
Å si at alle var der vil være å overdrive, siden hele sportslig avdeling er på treningstur i Dubai. En som var der, men som definitivt hadde ønsket å være et annet sted i stedet, var Leroy Fer - på krykker etter skaden han fikk i den historiske borteseieren i Sunderland. Også Sandro var på kino og ikke på treningsleir viste det seg, men han er på bedringens vei og nå såpass rappfotet at vi ikke rakk å ta noe bilde. 
 
Filmen er et prosjekt som fra klubbens side har vært styrt av "QPR in the Community Trust", en stiftelse som driver sosialt arbeid i Rangers nedslagsfelt i W12. Mye av fotarbeidet er gjort av ungdom fra bydelen med behov for arbeidstrening, et svært viktig tiltak i en del av London hvor ledigheten er stor og de generelle sosiale forholdene godt under snittet for storbyen i sin helhet. Da staben på nær 20 personer ble presentert før forestillingen startet var disse både i fokus og i flertall. Flere av dem ga uttrykk for at arbeidet med filmen hadde vært både en stor personlig oppmuntring og et verdifult punkt på CV`en på veien videre i livet. 
 
Et mer passende utgangspunkt kunne en slik film vanskelig hatt, for den handler om supporterne og om nærmiljøet i mye større grad enn om klubben. Den eneste medvirkende fra dagens QPR (Arry er der også, men han representerer nå gårsdagen) er lagkaptein Joey Barton. Joey fremsto som en talefør og reflektert fyr med et intellekt som står i en ubegripelig kontrast til den oppførselen han innimellom viser på banen. Kanskje greit for ham at han var i Dubai, for halvparten av de som satt der antakelig tenkte mer på utvisningen i Hull enn på det Joey faktisk sa på lerretet. 
 
Filmen er markedsført som en historie om QPRs 130 år sett gjennom supporternes øyne. Det er å dra strikken litt langt kanskje, for noen kronologisk QPR-historie er dette ikke. Riktignok er det noen bilder fra meninghetshuset og barneskolen i bydelen Queens Park hvor klubben ble til - begge bygningene står der fortsatt - men vi hopper ganske så kjapt fra 1886 til 1967. Rodney Marsh og Mark Lazarus gir oss innsidehistoriene fra 60- og 70-tallet, mens Kevin Gallen trekker linja fram til i dag.  
 
Et halvt dusin fans gir oss alle følelsene og alle opplevelsene som knytter oss supportere til klubben. Noen beskriver sine bånd til klubben som en slags religion, andre mener det snarere handler om rusavhengighet. Fordi QPR er en liten klubb (i alle fall i den PL-konteksten vi helst vil se oss selv i) blir samholdet desto sterkere og tilknytningen til nærområdet desto viktigere. Fordi vi er så små opplever vi oss selv som en sær kult, i motsetning til de titalls milliarder såkallte Man U-fans verden over, «supportere» som ikke ville klart å stave navnet på Petter Smeicjhel om det så hadde stått om livet. 
 
- Jeg liker å tro at QPR-fansen er en gruppe mennesker som, hvis de satt på et tog for eksempel, ville vinket til han som sto utenfor på perrongen og invitert ham inn i kupeen sa BBC-kjendis Robert Elms til stor jubel. Riktignok ikke på lerretet, men i en liten panelsamtale etterpå. Elms er en av de som blir intervjuet i filmen og som setter ord på noe mange supporterveteraner opplever som et paradoks; hvordan de føler seg sterkere og sterkere knyttet til klubben men samtidig opplever en større og større avstand til spillerne og laget. For heller ikke her kommer vi unna synspunktene på den avstanden pengene skaper mellom fansen og spillerne. Tiden er over da supporterne kunne ta t-banen hjem fra kamp og oppdage lagets nyansatte midtstopper på benken vis a vis. Historien blir fortalt i filmen og handler om Glen Roeder.  
 
Filmen har imidlertid sine huller. Våre venner fra LSA var der ikke, ikke på lerretet og ikke på premierefesten. Greit nok at LSA liker å markere avstand til The QPR Establishment og heller vil gå og se Chelsea enn å drikke en pjolter med Philip Beard (som selvfølgelig også var der), men deres bidrag til klubbens historie gjennom å blokkere Fulham-fusjonen i 1987 gjør dem verd en bred omtale som de ikke får. Det samme kan vi si om AKUTRS og Dave Thomas, heller ikke nevnt, men såvidt synlig i en kamerasveip gjennom South Africa Road på en matchdag. 
 
Vi nordmenn er representert ved Allan Klo, som får sjansen til å forsøke å si noe høyrøstet meningsfullt på tre sekunder under Wembley Walk i mai, med Jo Hjermstad og John Tore Pedersen glisende i bakgrunnen. Deretter ser vi halve hammerfestflagget i et par halve sekunder, og vi ser Allans navn på etterteksten når det hele er over. Intervjuet med undertegnede og samme Allan fra desember i fjor er ikke med, kanskje er det spart til en egen youtubesnutt eller til et av ekstrasporene på den kommende dvd-utgaven. Hva vet vi. Uansett er Allans tre sekunders berømmelse mer enn hva svenskene får, og det er vel det viktigste. 
 
En annen ting filmen ikke deler med oss er den engelske fotballfansens hang til øl og grove historier. Det nærmeste vi kommer alkohol er da den nordirske rabbagasten Paul Finney betror kamera at han var så lykkelig etter Wembley-seieren at han ikke klarte å bli ordentlig full. Og det nærmeste vi kommer en grovis får vi fra tidligere klubbfotograf og nåværende rabbi(!!) Ariel Friedlander, en mangeårig fan som begynte å gå på kamp sammen med sin far (også rabbi) og sin søster da begge var små. Ved en anledning ble en av spillerne truffet av et hardt skudd på et sentralt anatomisk sted, med det resultat at han ble liggende og vri seg i gresset. Fra hard core-fansen, som alltid har en sang for enhver anledning, ljomer det straks «He`s got balls, he`s got balls, he`s got balls» fengende tonesatt og lenge repetert. 

- Hva er det de synger? spør lillesøster, som på dette tidspunktet var svært mindreårig. 
- De synger navnet på manageren,sier pappa rabbi, som ikke syntes teksten egnet seg for små piker fra religiøse familier. 
- Hva heter han da? spurte lillesøster, som nektet å slippe temaet. 
- Jo lille venn, svarte pappa rabbi, han heter Terry Venne-balls.