Av STIAN KARLSEN
Hull på hjemmebane skulle være en god og, i utgangspunktet, ganske myk start på sesongen. Selv om resultatet og spillet var bedre enn de to foregående serieåpningene i Premier League (0-4 og 0-5 mot henholdsvis Bolton og Swansea, begge kamper på Loftus Road) så er det ikke til å komme bort fra at frustrasjonen er på plass allerede etter første serierunde.
Mangel på scoringer
Mange mener at vi ikke hadde hellet med oss da vi poengløse gikk av banen på lørdag, men sannheten er at vi var ikke gode nok. Straffen var av det billige slaget, og de øvrige sjansene vi produserte var ikke flere enn hva man kan forvente seg mot et Hull-lag som kommer til å befinne seg på nedre halvdel av tabellen når status gjøres opp i mai 2015. Da gjelder det i alle fall og være effektive, og det var vi langt fra.
Med ny formasjon, spillere som aldri har spilt sammen og nye spillere på vei inn så er vi i ferd med og dumme oss ut nok en gang?
Remy og Austin på topp. Høres helt fantastisk ut egentlig, men likevel klarer vi ikke å presse lærkula over den etterhvert så berømte mållinjen. Det blir bra etterhvert sier dem. Kan vi virkelig stole på det?
Tottenham borte
Nå følger Tottenham på bortebane. Harry sin gamle arbeidsgiver startet med en heldig seier øst i London da de beseiret West Ham på overtid. Forventningene hos spurs-fansen er skrudd ned i forkant av sesongen, men på papiret ser dette likevel meget vanskelig ut for våre menn. Tottenham har lave skuldre og egentlig alt å vinne, og da er vel QPR drømmemotstanderen. Skulle vi stå med null poeng etter to kamper så begynner usikkerheten å bre seg, ikke bare hos oss supportere, men også i troppen.
Dersom, mot formodning….
Hva da hvis QPR skulle gå bort å ta både ett og tre poeng mot Tottenham?
Da er alt glemt og vi er alle lykkelige. Det er selvsagt ikke tull. Livet er lysere og man innser at man kan begynne å kikke oppover tabellen. Det varer selvsagt ikke lenge, og når vi da igjen «går på trynet» mot Sunderland i tredje serierunde så er det bare å innse at dette er livet som QPR-supporter. Medgangsbølgen er som regel langt kortere enn den brutale virkeligheten som heter «skadde nøkkelspillere», «måltørke» og «horribelt forsvarsspill».
Dette er selvsagt ikke den fulle sannheten, men det føles som om supporterlivet er preget av disse følelsene og overskriftene. Da må man tenke seg tilbake til 24 mai, når kampuret sto på 89:50 og Bobby Zamora ble en legende i QPR-trøye. Den følelsen var ubeskrivelig og oppveier for all frustrasjon man noengang har opplevd innen fotballen.
Fotballen og lidenskapen er egentlig som en lang og pinefull berg-og-dal bane. Det kiler i magen i forkant, men når man endelig kommer avsted og befinner seg i det største fallet så spør man seg selv om hva i all verden man har begitt seg ut på. Når det hele er over så føler man seg helt tom og er i verste fall kvalm og uvel. Det tar litt tid, men det går over, og ikke lenge etter så står man nok en gang i kø for å gyve løs på en ny runde!
1 av 38 kamper er spilt, men pessimisten klarer ikke unngå å tenke tanken. Det ville vært pokker så irriterende om tapet, hjemme for Hull, skulle bli avgjørende for hvordan sesongen ender i slutten av mai 2015.
Velkommen til en ny sesong folkens!
Sammen skal vi klare det…
#WeRtogether
