Alt lå til rette for et spennende jevnt nabo-oppgjør på Craven Cottage. Sol fra en tilnærmet skyfri himmel og i overkant av 20 varme celsiusgrader. For aller første gang skulle QPR møte Fulham til nabodyst i den øverste divisjonen. Vi gledet oss!
Gleden varte frem til kampstart. Før det var spilt 90 sekunder hadde Andy Johnson satt ballen i nettet bak en forfjamset Paddy Kenny. Johnson scoret da han var først frempå etter at Kenny måtte gi retur på et skudd fra
seksten meter. Flott Fulham-spill, men det oste ikke defensiv kvalitet av det nok-en-gang nykomponerte QPR-forsvaret.
Bradley Orr kom inn for Armand Traore som soner etter sitt røde kort mot Aston Villa sist. Ikke for å gjøre Orr til noen som helst syndebukk men han er flere klasser under hva Traore har vist for oss den siste tiden.
2-0 kom etter 20 minutter, og da hadde Fulham hatt full kontroll på begivenhetene hele veien. Paddy Kenny
felte litt klønete Andy Johnson og dommer Marriner pekte på straffemerket. Noe billig skal sies, men langt fra avgjørende for kamputfallet. Danny Murphy var sikker i sin sak og 2-0. Måten QPR spilte på i denne perioden ga signaler om at kampen i realiteten allerede var avgjort.
3-0 kom allerede før pause og var nok en gang signert Johnson. Han skapte store problemer for Hall og Ferdinand som aldri fant ut av bevegelsene hans. Dette var tydelig på 4-0 hvor samme Johnson fullførte sitt hat-trick. Et tidlig slått frispark på en Johnson i bevegelse var mer enn nok til å sette QPR-forsvaret ut av spill. Enkelt kunne han krone sitt hat-trick, sitt første på syv år i Premier League, ved å trille ballen i det lengste hjørnet bak en sjanseløs Kenny.
5-0 og 6-0 var signert Clint Dempsey og Bobby Zamora. Sannheten er at Fulham var nærmere syv og åtte enn vi var reduseringer. Vi ble statister i hjemmelagets show og pinlig berørt kunne vi konstantere at vi fremdeles har så altfor mye å jobbe med før vi kan kalles et stabilt lag i Premier League.
Nærmest på en helsvart dag var kanskje DJ Cambell (som kom inn for Taarabt i pausen) da han fikk gå fritt opp på femmeteren for å skalle inn reduseringen. Det endte med at ballen skled av pannebrasken og endte flere meter på utsiden. Ganske beskrivende for hvordan denne ettermiddagen endte!
Det lille halmstrået av glede åpenbarte seg ca.20 minutter før slutt da Jamie Mackie entret banen for første gang siden januar. Mackie gjorde ikke veldig mye ut av seg etter innhoppet, men det er tydelig at Warnock har forventninger til gutten.
Uansett var dette fin matchtrening for Mackie og en positiv sak midt oppe i elendigheten.
Vi må ikke gå i fella og overanalysere et slikt tap. Sett en sluttstrek og nullstill alt her.
Den fine bølgen vi var på etter overgangsvinduet har definitvt stilnet. Nå er det tid for å brette opp ermene og gjøre en skikkelig innsats og blø for skjorta. Jeg gleder meg til å se hvordan vi responderer på denne matchen. Det er noe skikkelig herk at det er først to uker til kampen mot Blackburn!
Fakta
Fulham - QPR 6-0 (3-0)
Tilskuere; 23.766 (ca 2500 QPR-fans)
QPR: Kenny, Orr, Derry (Smith 46), Hall, Taarabt (Campbell 46), Bothroyd (Mackie 72), Faurlin, Barton, Young,
Wright-Phillips, Ferdinand.
Innbyttere: Murphy, Buzsaky, Perone, Helguson.
Gule kort: Faurlin (68), Wright-Phillips (82)
PS: Og når tapte vi sist med slike sifre mot andre londonlag?
3. mars 1956: Leyton Orient - QPR 7-1 (3. divisjon)
27. januar 2001: QPR - Arsenal 0-6 (FA cup)
