AV: ANDERS HOLE

Vi startet kampen med en dårlig nyhet. Charlie Austin slet med en strekkskade og måtte derfor stå over denne kampen, og inn kom Matty Phillips til sin Premier League debut fra start. Glen Hoddle ble tatt inn i varmen for å perfeksjonere 3-5-2-formasjonen, men man så ikke mye perfeksjon i dagens kamp.

I mål var Robert Green, som vanlig. Foran han sto de tre "bautaene" Ferdinand, Dunne og Caulker, som kom til å få en forferdelig tøff kamp. Vingbackene bekledde nysigneringen Maurico Isla, som akkurat hadde fått internasjonal klarering og Armand Traore. Midtbanen var Joey Barton og nysigneringen Leroy Fer, med Jordon Mutch foran dem. Spissene ble Matty Phillips i en indreløper/bakromsspiller og Loic Remy med samme roller. Meget sterkt lag på papiret, men Spurs sitt lag så mye bedre ut. Det fikk vi også smake på.

Forferdelig start.
Tottenham dominerte fra første minutt, og vi så veldig tafatte ut. Flere feilpasninger og balltap har jeg ikke sett på veldig lenge. Loic Remy og Armand Traore sto for mange av feilene i starten. Ett av disse balltapene resulterte i at Tottenham kom på en kontring allerede i det 11. minutt. Adebayor avanserte på venstresiden, og la en veldig god pasning inn til Nacer Chadli, som brystet den ned og lobbet den elegant over Green. Forsvarsspillet var så utrolig dårlig ved denne skåringen. Fire forsvarsspillere står som saltstenger foran Adebayor og tør ikke å gå mot mann. Hvordan er det mulig at en spiller kan få lov til å være så upresset når han har fire spillere rett foran seg? Dunne sto dønn alene, og kunne ikke forhindre de to Spurs-spillerene som lusket i bakrommet. Forferdelig forsvarsspill.

Verre skulle det bli. Flere balltap og elendige forsøk på å spille seg ut fra egen 16 meter resulterte i at Adebayor fikk en gigantisk sjanse til å pynte på resultatet, men avslutningen ble for svak. Igjen - kan man spørre seg om hva i huleste er det forsvarsspillerne driver med. Traore med en forferdelig involvering før denne sjansen gjorde det ikke noe særlig bedre.

I denne kampen hadde vi faktisk bare to sjanser og en av disse kom like etter. I det 20ende minutt, så tar vi, brått, Spurs på senga. En brilljant pasning i bakrommet finner Matty Phillips en-mot-en mot Youness Kaboul. Han dribler seg enkelt forbi, men så velger han å forsøke og lobbe over Hugo Lloris. Hvor den tanken kom fra, har jeg ingen anelse, men den gikk opp på rad 15.

Total ydmykelse og dominans.
Etter dette hadde vi ikke noe å stille opp med. Vi ble dasket, rundspilt og leket med av spesielt Christian Eriksen, Eric Dier og Erik Lamela. Erik'ene herjet fullstendig og det eneste vi fikk sett av ballen var i motspillernes føtter. Eriksen fikk blant annet et frispark fra rundt 23 meter, som han dæljet i tverrliggeren så det ljomet etter. Dette var forresten det første frisparket Rio Ferdinand har gitt siden starten av forrige sesong. Det indikerer at han må tørre litt mer og ikke falle bakover.

Så kom nok en skåring. Erik serverer Eric og stillingen er 2-0 etter en vakkert slått corner fra Lamela. Dier stiger til værs og stanger inn målet bak en sjanseløs Robert Green. Hvor var forsvaret? Fer prøvde å markere unggutten, men tafattheten tok overhånd.

Så kom nummer 3. Sju minutter senere halter forsvaret like mye. Press på ballfører er ikke et begrep i denne kampen, og Lamela får lov til å danse seg imellom midtbane- og forsvarsleddet. Han legger så silkemykt inn til Chadli som pynter på resultatet enda mer. Aiiaiaiaiai. Nå begynte det å se skittent ut. 

Pause går vi inn til 3-0, og 30 % ballinnhav. Det er grusomt. Det er pinlig, men vi møter altså et lag som har fått bygget litt selvtillit. Erik Lamela herjet i hele omgangen, og det er temmelig sykt ettersom at dette var første kampen hans fra start på White Hart Lane. Uflaks at vi møter en spiller som endelig har fått selvtillit etter 1 år på benken og med skadesituasjon som er til å le av.

"Få inn på noen med baller".
Dette skrek undertegnede i pausen. Harry hørte ropet mitt helt fra Bodø og puttet på Onouha som faktisk bidro med baller. Dunne som hadde vært helt elendig og sto til strykkarakter var den som ble byttet ut. Jeg ropte av glede over at nå kom vi kanskje ikke til å slippe inn ett mål til. Det gjorde vi. Onouha gjorde en god figur, men det hjalp ikke når hele laget ikke klarte å henge sammen.

Etter en utrolig kjedelig åpning av omgangen, så kommer Spurs seg til en meget stor kontring. Lamela serverer Rose, som så trer den inn til Adebayor som står nærmest alene på 16-meteren. Han gjør ingen feil, og banker den i nettmaskene. "4.... f****ings 0. Så ufattelig gøy", sa jeg med ironisk stemme.

På tampen av kampen klarer vi å komme til litt spill, men det er for sent. Gjør det ikke noe særlig bedre at Zamora blåser den på rad 100, og Caulker bommer fra 4 meter på en heading. 

Nei. Ha det godt. Dette var triste saker. Eneste positive med kampen var forsåvidt Onouha. Følte at ingen bidro med noe særlig konstruktivt. Nå skal det sies at Spurs var ufattelig gode idag. Takk for kampen. Nå skal vi møte Sunderland neste uke. Da får vi håpe på andre boller.