Av STIAN KARLSEN
Det var ingen forventninger til at QPR skulle hente noe på Carrow Road tirsdag kveld. Formløst er vel det som betegner våre gutter i julemåneden, men kanskje var det dette som skulle til for å snu trenden?
Mark Warburton gjorde kun én endring på mannskapet som tapte mot Swansea boxing day. Bright Osayi-Samuel kom inn og Macauley Bonne måtte ta turen til benken. Det betød noe som lignet 5-4-1.
Dieng i mål med Hamalainen og Kane på backene foran seg. Barbet og Dickie er opplagt stopperpar og fikk denne gangen bistand fra Cameron for å demme opp for Puuki & co. På midten var det Ball og Carroll som lekte mest sentralt med BOS og Chair i nærheten. Lyndon Dykes kjempet igjen en alene kamp på topp.
Kjedelige første 45
QPR var til å kjenne igjen i åpningen. Ganske så solid bakover og relativt tafatt i motstanders boks. Likevel var det gode tendenser gjennom omgangen. Norwich fikk aldri prege matchen slik som forventet og ønsket og produserte, for dem, frustrerende lite.
For oss ville dette alltid bli en knokkelkamp og gutta viste herlig innsats i duellspillet. Derfor ble det en sjansefattig omgang hvor Dieng hadde god kontroll på det som kom, samtidig som vi aldri satte Norwich McGovern på ordentlig prøve.
Nevnte McGovern måtte likevel av banen i pausen med en hamstringskade, uten at det var forårsaket av overanstrengelse for å hindre baklengsmål.
Norwich-press
Den andre omgangen var en helt annen historie, og QPR hang i tauene fra omtrent første minutt. Flere gode muligheter, og en god Dieng, de første 10 minuttene av omgangen kulminerte i en scoring som ble avblåst for offside på målscorer Cantwell.
Nettopp Cantwell og kanskje spesielt Teemu Puuki følte at marginale situasjoner gikk dem i mot, og begynte etterhvert å sutre over det aller meste til dommer Langford. Det stemmer nok at de fleste avgjørelsene gikk mot dem, men det var heller ingen soleklare dommerfeil i noen av avgjørelsene.
Det begynte å bli deilig å seg et sutrete hjemmelag, samtidig som våre menn sto opp i duellspillet mer og mer ettersom kampen skred frem.
Redning på strek, bytter og straffespark mot
Norwich viste utover i omgangen at de også kan spille god fotball. De presset hardt og produserte endel halvsjanser, før det dukket opp en virkelig stor mulighet halvveis i omgangen. Sørensen fyrte av fra 14 meter og Dieng kunne ikke gjøre noe for å holde ballen ute, men på streken stod Rob Dickie som en reddende engel og klarerte det tunge skuddet.
Det måtte gjøres endringer for det var mange tunge bein på banen. Etter 70 minutter kommer Adomah og Bonne inn på banen. Dykes og Chair var sluttkjørt. Sistnevnte hadde jobbet skjorta av seg og hatt gode perioder, mens Dykes hadde vanskelige arbeidsforhold alene på topp.
Tre minutter etter byttene, det sies at det ofte skjer når Chair går av banen, så kommer ledermålet til Norwich.
All sutringen til hjemmelaget ga resultat da «sjefssutrer» Cantwell stuper til jorda innenfor 16-meteren og Langford peker på straffemerket. Det er en duell med Ball, men aldri i verden om det er straffespark. Teemu Puuki er sikker som banken og hjemmelaget leder 1-0.
Dett var dett tenkte nok de fleste på det tidspunktet.
Kompensert
QPR så slitne ut og var ikke i stand til å heve spillet nevneverdig etter scoringen. Likevel skulle utligningen komme. Etter 83 minutter bruker Bright alt hva han har av krefter og fart for å komme seg først i en duell i feltet med hjemmelagets kaptein Hanley. Det ender med at han deiser i bakken og dommer Langford igjen peker på straffemerket.
Det skal sies at den var billig, men ikke billigere enn det som ble presentert kun minutter tidligere...
Osayi-Samuel tar straffen selv og er sikker når han setter den opp i høyre hjørne.
Norwich går for seieren
Etter scoringen dreier det aller meste seg om å holde på poenget. Norwich presser oss bakpå og det er til tider paniske klareringer. Dickie, Barbet og Cameron spiller alle med hjertet utenpå skjorta disse minuttene.
Norwich ser ikke at det kan være store trusselen og sende folk oppover i banen og blottlegger seg mer og mer bakover. Tre minutter på overtid kontrer QPR og ballen havner hos Adomah på høyresiden. Han drar seg til kortlinjen og legger mot bakre stolpe hvor Osayi-Samuel har gjort en siste kraftanstrengelse. Osayi-Samuel får innlegget perfekt fra Adomah, men presterer og sende avslutningen over fra 2 meter. Tenk for en perfekt avslutning det hadde vært...
Ironisk nok så ender det ut i en ørliten skuffelse over å kun få med ett poeng i en kamp vi hadde fortjent å tape.
Oppsummert
Dette var en heroisk kamp fra våre gutter, og det er håp om at vi tok med oss en dose selvtillit fra denne. Dette viser at vi kan matche hvem som helst.
Selv om historien er mye den samme som tidligere. Håpløst tafatt fremover i banen, og ganske solide der bak. Likevel moro å se at man «blør» for drakta. Det varmer supporterhjertet.
U R´sss
Norwich-QPR 1-1 (0-0)
Mål: Puuki (75), Osayi-Samuel (84)
