STADION FRA TIL
Kensal Rise Athletic Ground  01-08-1897 31-07-1901
Latimer Road 01-08-1900 31-07-1904
Park Royal 01-08-1903 31-07-1917
Loftus Road 01-08-1916 31-07-1931
White City 01-08-1930 31-07-1933
Loftus Road 01-08-1932 31-07-1962
White City 01-08-1962 31-07-1963
Loftus Road 01-08-1963 Per dags dato


Queens Park Rangers ble dannet i 1882 av unggutter på Droop Street Board School. Guttene var medlemmer av St. Jude`s Institute og de brukte instituttet som klubbens hovedkvarter. I de første årene ble derfor klubben kalt St. Judes.

Klubbnavnets opprinnelse
Navnet Queens Park Rangers ble valgt da de slo seg sammen med et annet lag kalt Christchirch Rangers i 1886. De kalte seg Queens Park Rangers fordi flesteparten av spillerne kom fra Queens Park-distriktet. De første kampene var vennskapskamper, og motstandere var lag som Stanley, Tottenham og Fulham. Det eneste klubben eide var fire målstenger, og to lengder med tape som utgjorde tverrliggere. Klubbens hjemmebane var et jordstykke nær Kensal Rise Athletic Ground, men kort tid etter flyttet klubben til Welfords Fields og betalte en leie på 8£ per år. I 1888 leide de The London Scottish Ground i Brondesbury for 20£, og dette året søkte de også om å få lov til å spille i ligaen.

I 1888/89 ble banen umulig å spille på, og mellom 1890 og 1892 flyttet laget til fire forskjellige baner – Home Park, Kensal Rise Green, The Gun Club i Wormwood Scrubs og Kilburn Cricket Ground. I 1892 tok QPR for første gang i bruk hvite- og grønnstripete drakter, og ble med i The West London League. I 1892 vant klubben også deres første turnering, The West London Observer Cup, ved å slå Fulham 3-2 i finalen. QPR vant for øvrig turneringen også i de to påfølgende årene.

QPR ble en profesjonell klubb
I 1894/95 vant klubben The London Cup, og deltok også i FA cupen for første gang. I 1896 flyttet QPR til Kensal Rise Athletic Ground og tok inngangspenger på kampene. Klubben ble profesjonell 28. desember 1898, for å hindre spillerne i å gå til andre klubber, og søkte om å få spille i Southern League.

Queens Park Rangers spilte sin første profesjonelle kamp i Southern League mot Tottenham 9. september 1899, og tapte 1-0. Klubben vant sin første profesjonelle kamp 16. september samme år, ved å slå New Brompton. Turnbul scoret QPRs første mål i profesjonell fotball. QPR endte på 8. plass i ligaen, og kom til 2. runde i FA cupen der de ble slått ut av Millwall.

Dårlig økonomi 
På grunn av dårlig økonomi måtte klubben flytte til St. Quintins Avenue i 1901. Spillerne måtte skifte på en pub i nærheten og deretter gå til banen!
Innbyggerne i området klaget på at QPR førte til at nabolagets omdømme ble synkende, og i 1902 flyttet klubben tilbake til Kensal Rise.

I 1904/05 flyttet klubben igjen, denne gang til The Royal Agricultural Society Ground som kunne huse 40.000 tilskuere. I 1905/06 vant QPR Western League Cup. Men i 1906/07 kom klubben på 18. plass av 20 i The Southern League.

De første seriemesterskapene
I 1907/08 flyttet klubben til enda en ny bane på Park Royal, som kunne ta imot 60.000 tilskuere. Denne sesongen vant klubben The Southern League for første gang. På slutten av sesongen spilte QPR mot Manchester United i historiens første Charity Shield-kamp. Kampen endte 1-1, men QPR tapte omkampen 4-0.

Klubben regnet med at den ville få plass i andre divisjon av Football League ettersom de hadde vunnet The Southern League. Isteden ble Tottenham, som hadde kommet på på 8. plass, valgt inn til den nasjonale profesjonelle serien. QPR måtte i all hast søke om å få tilbake plassen i Southern League, som de måtte si fra seg da de søkte om "opprykk". Søknaden ble innvilget, men Rangers måtte spille alle kampene midt i uka, fordi terminlista var satt opp før QPR ble tatt inn i varmen igjen.

I 1911/12 vant QPR The Southern League for andre gang. I 1912 spilte QPR to kamper I White City på grunn av en kullstreik. Dette året dro også klubben ut i Europa for første gang, og scoret 40 mål på åtte kamper.

Managerbytte og rekordovergang
I 1914 sluttet James Cowan som manager. Han hadde ledet laget siden 1907, og stått bak begge seriemesterskapene. Etter ham tok Mr Hewie over som manager. I 1914/15 tok hæren over QPRs bane på Park Royal, på grunn av utbruddet av første verdenskrig. Klubben spilte resten av kampene på Harvist Road Stadium.

Deretter tok klubben over banen til amatørklubben Sheperds Bush, som spilte på Loftus Road. I 1920/21 spilte QPR i den nye tredjedivisjonen, og klubben fikk ny manager i Mr Ned Liddell. Klubben kom på tredjeplass på tabellen bak Crystal Palace og Southampton. I 1923/24 mottok de det som den gang var en rekordstor overgangssum da Arthur Chandler ble solgt til Leicester for £3.000. Men sesongen endte med bunnplassering på tabellen med 31 poeng på 42 kamper, og klubben måtte søke for å få lov til å fortsette i divisjonen.

Bunnplass og nye farger
I 1925/26 endte klubben på sisteplass igjen, med bare 21 poeng, det laveste noensinne for en tredjedivisjonsklubb. Manager nå var Bob Hewison. I 1926/27 tok klubben også i bruk nye draktfarger for første gang: Hvite og blå striper.

I 1927/28 satte George Goddard ny klubbrekord ved å score 37 mål. Klubben slo også Merthyr Town med rekordsifrene 8-0. John Bowman startet 1931/32-sesongen som manager, men måtte trekke seg på grunn av dårlig helse og Archie Mitchell tok over.

QPR flyttet til White City Stadium denne sesongen, og rekordmange 41.097 så klubben slå Leeds United i tredje runde i cupen. I 1933/34 flyttet QPR tilbake til Loftus Road, etter å ha tapt 7.000 pund mens de spilte i White City. Mick O`Brien ble klubbens nye manager, og QPR kom på fjerdeplass i ligaen.

I 1935/36 ble Billy Birrell ny manager, og han skrev kontrakt med Tommy Cheetham, som satte ny scoringsrekord ved å score i ni kamper på rad på Loftus Road. I 1938/39 ble Ted Vizard ny manager, mens Dave Mangnall var klubbens manager under krigen.

Etter andre verdenskrig
I 1945/46 endte QPR på toppen av tabellen i den divisjonen klubben spilte. De kom også til femte runde i cupen. Sesongen etter kom klubben til sjette runde og tapte der for Derby etter omkamp, og 26. april 1948 rykket klubben for første gang opp i andre divisjon. Klubben spilte i andre divisjon i fire år, før de rykket ned igjen i tredje i 1952. Dave Mangnall forlot klubben og Jack Taylor overtok. I 1953 ble de første flomlysene satt opp på Loftus Road. Disse kostet 5.000 pund. Den første flomlyskampen ble spilt mot Arsenal 5. oktober.

I 1959 ble Alec Stock ansatt som klubbens manager, og han hentet Brian Bedford fra Bournemouth. Bedford skulle komme til å score hele 180 mål for klubben før slutten av 1964/65-sesongen. I 1962 spilte klubben igjen en halv sesong på White City, men nok en gang valgte klubben å flytte tilbake til Loftus Road på grunn av få tilskuere. I 1961/62 scoret QPR 129 mål på 52 matcher, inkludert en rekord på 111 i tredje divisjon. I 1963 la Tony Ingham opp etter å ha spilt 548 kamper for klubbens førstelag.

Gullalderen
I mars 1965 ble Jim Gregory styreformann i Queens Park Rangers. Og da ble en absolutt gullalder innledet i klubbens historie. Sesongen 1965/66 endte laget på tredjeplass i tredjedivisjon. Rodney Marsh ble kjøpt fra Fulham i 1966 for 15.000 pund, og satte totalt inn 134 mål for klubben på 242 kamper. I 1966/67 vant Queens Park Rangers tredjedivisjon med 67 poeng. Samme sesong ble QPR det første tredjedivisjonslaget som vant ligacupen ved å slå West Bromwich Albion 3-2 i finalen på Wembley etter å ha ligget under 2-0 ved pause. Sesongen etter, i 1967/68, rykket klubben opp i 1. divisjon for første gang, etter å ha kommet på 2. plass på tabellen i andredivisjon. Året etter ble South Africa Road Stand ferdigstilt. QPR rykket ned etter bare èn sesong i førstedivisjon, etter å ha tatt kun 18 poeng. Alec Stock forlot klubben, og Tommy Docherty kom inn som ny manager. Han ble imidlertid kun i 28 dager, før Les Allen tok over.

7. februar 1969 ble Roger Morgan den første QPR-spilleren som ble solgt for en sekssifret sum. Gordon Jago ble ny manager i januar 1971, og 8. mars 1972 ble Rodney Marsh solgt til Manchester City for 200.000£. 8. september samme år ble Stan Bowles det første sekssiffer-kjøpet til QPR.

Sølvplass i toppserien og spill i europa
I 1972/73 stod Ellerslie Road-tribunen ferdig. Klubben rykket gjen opp i 1. divisjon, etter å ha kommet på 2. plass i andre. Sesongen etter kom klubben til 6. runde i FA cupen igjen, før det ble tap mot Leicester City foran et rekordstort publikum i en cupkamp på Loftus Road: Hele 34.989 tilskuere så kampen. Rekord ble det også 27. april 1974, da 35.353 mennesker så ligakampen mot Leeds United. Dave Sexton ble ny manager 17. oktober samme år. I 1975/76 kom Queens Park Rangers på 2. plass i 1. divisjon, ett poeng bak Liverpool. Og påfølgende sesong kom klubben til kvartfinalen i UEFA-cupen på første forsøk.

I juli 1977 ble Frank Sibley ny manager. Han forlot klubben igjen året etter, da QPR bare var ett poeng unna nedrykk. Alec Stock tok over igjen, fram til Steve Burtenshaw ble ny permanent manager i august. Phil Parkes ble solgt til West Ham for £565.000, verdensrekord for en keeper den gangen. Parkes spilte 406 kamper for klubben. QPR endte sesongen på 20. plass og rykket dermed ned i 2. divisjon.

Steve Burtenshaw forlot klubben etter bare èn sesong, og ble erstattet av Tommy Docherty fra Derby County i mai 1979. Tony Currie ble kjøpt fra Leeds United for rekordsummen £390.000. 19 år gamle Clive Allen ble solgt til Arsenal for 1 million pund – den første tenåringen som oppnådde en pris på en million.

Terry Venables-æraen og FA-cup finale
Sesongen 1980/81 ble den nye School End-tribunen bygd, og Terry Venables ble ansatt som manager 14. oktober 1980. I 1981/82 ble QPR den første ligaklubben som erstattet vanlig gress med kunstgress, og Rangers nådde FA-cupfinalen mot Tottenham Hotspur. Den første kampen endte 1-1, etter at Terry Fenwick utlignet Glenn Hoddles ledermål. Dermed måtte det omkamp til for å kåre en vinner. Her scoret Hoddle kampens eneste mål på straffe.

I 1982/83 tok Venables QPR tilbake til 1. divisjon igjen, og denne sesongen tapte Rangers kun to hjemmekamper. I 1983/84 ble Loftus Road komplett da også The Loft ble ferdigstilt. Klubben hadde dermed et stadion med seter på alle de fire sidene av banen.

Venables til Barcelona
QPR kom på fjerdeplass i comeback-sesongen i førstedivisjon, og i 1984/85 forlot Terry Venables klubben og dro til Barcelona. Alan Mullery var en kort periode manager i klubben, før Frank Sibley tok over resten av sesongen. Klubben hadde nok en gang kvalifisert seg for UEFA-cupen, og gikk til andre runde der det ble tap mot Partizan Beograd. Alt så greit ut etter seier 6-2 hjemme i første kamp, men borte greide Rangers å tape hele 4-0. Dermed gikk jugoslavene videre på flere scorede bortemål.

Siste cupfinale (forløbig...)
I juli 1985 ble Jim Smith klubbens nye manager, og påfølgende sesong tapte QPR finalen mot Oxford United i Milk Cup på Wembley med 3-0. I mai 1987 gikk Jim Gregory av som styreformann etter sine rekordlange 22 år i formannsstolen(e). David Bulstrode ble ny styreformann. I 1987/88 endte Rangers på femteplass i førstedivisjon, etter å ha vært på topp av tabellen i noen måneder. I april ble kunstgresset fjernet og erstattet av naturlig gress. QPR spilte sine hjemmekamper på kunstgress i sju sesonger.

I september 1988 døde David Bulstrode, og senere den måneden ble Richard Thompson utnevnt som ny styreformann. Han ble dermed den yngste styreformannen i ligaen. Mens han hadde vervet ble det brukt 2,5 millioner pund på nye spillere. I desember 1988 forlot Jim Smith klubben til fordel for Newcastle United, og Peter Shreeve tok over midlertidig fram til Trevor Francis ble ansatt som ny spillende manager 14. desember.

Mange overganger
I november 1989 tok Don Howe over for Trevor Francis som manager. Klubben nådde kvartfinalen i FA cupen, der det ble tap mot Liverpool. Det var en hektisk sesong i transfermarkedet, med mange spillere som forlot Loftus Road og mange som kom til klubben. De største ny-signeringene var Kenny Sansom, David Bardsley og Roy Wegerle. Sistnevnte ble for øvrig QPRs første millionpund-kjøp.

I oktober 1990 kjøpte Rangers Jan Stejskal, den tsjekkoslovakiske landslagsmålvakten, som kom fra Sparta Praha for 625.000 pund. Han kom inn som erstatter for David Seaman, som ble solgt til Arsenal for 1,3 millioner pund. Klubbens kaptein Paul Parker returnerte fra VM som fast spiller for England. Don Howe ga seg som manager i mai 1991, og ble etterfulgt av den tidligere QPR-spilleren Gerry Francis.

4-1 seier på Old Trafford
Før 1991/92-sesongen ble sparket i gang, mottok QPR 1,75 millioner pund fra Manchester United for Paul Parker. Senere den sesongen kom det inn ytterligere 1 million pund på klubbens konto. Denne gang var det Ray Wegerle som ble solgt til Blackburn Rovers. Sesongens mest minneverdige forestilling var på 1. nyttårsdag 1992, da Dennis Bailey scoret hat trick i 4-1-seieren mot Manchester United foran 38.554 tilskuere på Old Trafford. QPR ble nr. 11 i ligaen, og sesongen etter ble Rangers nummer fem i deres første sesong i den nye Premier League. Les Ferdinand scoret 20 mål og ble kalt inn i Englands tropp sammen med David Bardsley.

Landslagsspilleren Andy Sinton (England) gikk til Sheffield Wednesday sent i 1993/94-sesongen for 2,75 millioner pund. Kort tid etter brukte Rangers 750.000 pund på vingen Trevor Sinclair, og 650.000 pund på forsvarsspilleren Steve Yates. Etter fire og et halvt år i klubben gikk Ray Wilkins til Crystal Palace på free transfer. Wilkins returnerte imidlertid til Loftus Road i november 1994 som spillende manager, da Gerry Francis tok over manager-jobben i Tottenham. Wilkins ble en populær manager, og klubben leverte flere gode resultater gjennom sesongen, inkludert to 3-1-seire over Arsenal. Rangers ble blant de 10 beste i toppserien. Etter sesongen ble Les Ferdinand solgt til Newcastle United for klubbrekorden 6 millioner pund. Tapet av landslagsangriperen viste seg imidlertid å bli dyrt, da Rangers i sesongen 1995/96 kjempet i feil ende av Premier League-tabellen. På tross av at klubben brukte over 1 million pund hver på spillere som Simon Osborn, Ned Zelic og Mark Hateley, tapte Rangers kampen om å beholde plassen i Premier League.

Salg og starten på nedturen
I mai 1996 offentliggjorde Thompson-familien at de ønsket å selge klubben, og tre måneder senere kjøpte mediabaronen Chris Wright klubben. Han fortalte samtidig at han hadde planer om at Wasps Rugby Union Club skulle ha Loftus Road som sin hjemmebane. Chris Wright lanserte senere det nystartede selskapet Loftus Road plc, som inkluderte både QPR og Wasps, på det alternative aksjemarkedet. I september 1996 forlot Ray Wilkins klubben og ble erstattet kort tid etter av eks-Arsenal-manager Stewart Houston. Tidligere Arsenal-manager Bruce Rioch ble hans assistent. Det første Stewart Houston gjorde som QPR-manager var å knuse klubbens tidligere overgangsrekord da den skotske landslagsspilleren John Spencer ble kjøpt til klubben fra Chelsea for 2,35 millioner pund i november 1996. I desmber fikk han selskap av sin eks-kollega i Chelsea, Gavin Peacock. Nord-irske Steve Morrow kom også til klubben fra Arsenal. Men til tross for alle de nye spillerne greide ikke QPR å bli blant de seks beste og dermed ta en play off-plass. Rangers endte på niendeplass i 96/97-sesongen, fem poeng unna play off, mye på grunn av lagets dårlige hjemmeform.

Økonomisk trøbbel og tilslutt nedrykk
Skuffelsen ble imidlertid enda større i 1997/98, på tross av at spissen Mike Sheron ble kjøpt til klubben for rekordsummen 2,1 millioner pund. Klubben unngikk nedrykk med et nødskrik. Det hele ble avgjort i aller siste serierunde. Houston og Rioch fikk sparken halvveis i sesongen, og ble etterfulgt av Ray Harford. Sesongens siste kamp var mot Crystal Palace på Loftus Road og QPR var avhengig av en seier. Resultatet ble 6-0(!) 

Også sesongen 1998/99 endte med at Rangers trengte et resultat i sesongens siste kamp, og nok en gang klarte laget å beholde plassen. Denne gang skjedde det takket være en overveldende seksmålsseier mot Crystal Palace etter scoringer av Kulscar, Scully, Breacker og tre fra Kiwomya.  Seks måneder tidligere hadde Harford blitt erstattet av klubblegenden Gerry Francis, og så fort Francis hadde sørget for at klubben beholdtplassen i divisjonen, begynte klatringen på tabellen neste sesong, denne gang med ukjente  Stuart Wardley som toppscorer. Rangers kom på 9. plass sesongen 1999/2000, og pilen pekte mot å kjempe om opprykk sesongen etter. Dessverre ble det ikke slik. En forferdelig sesong i 2000/2001 endte tilslutt med nedrykk, til tross for at Ian Holloway tok over som manager.

Som om ikke elendigheten var stor nok ble klubben satt under administrasjon på grunn av dype økonomiske problemer.

Holloway med begrensede ressurser
Sesongen 2001/2002 begynte med kun 16 spillere, og Holloway måtte bygge opp et lag praktisk talt fra ingenting. Det var derfor en enorm prestasjon å havne på øvre halvdel av tabellen. Mange spådde nemlig at QPR ville rykke ned for andre sesong på rad og ta turen ned på fjerde nivå.

Klubben kom, i løpet av sesongen, ut av administrasjon og styreformann Chris Wright forlot klubben. Han ble erstattet av Nick Blackburn. Klubben gikk løs på 2002/03-sesongen med en form for optimisme. Enda en gang gjorde Holloway en solid jobb, og førte laget til play-off, takket være en imponerende lagånd og målene til Kevin Gallen og Paul Furlong. Det var Furlong som scoret vinnermålet i en dramatisk kamp mot Oldham i play off-semifinalen på Loftus Road, og som dermed sendte QPR til fnalen i Cardiff. Men eventyret endte på Millennium Stadion i Cardiff, der Cardiff City vant med ett mål etter at kampen gikk til ekstraomganger. Andy Campbell ble matchvinner. Dermed ble det opprykk på Cardiff, mens QPR måtte ta en ny sesong i andredivisjon. Holloway hadde klart å bygge et slagkraftig lag med blant annet Dan Shittu og Clarke Carlisle som stopperpar, og fundamentet for den neste sesongen var på plass. 

Smerten over nederlaget var glemt 12 måneder senere da Rangers sikret automatisk opprykk. Martin Rowlands, Gareth Ainsworth, Jamie Cureton, Tony Thorpe, Richard Edghill, Artur Gnohere og Richard Johnson kom alle til klubben og var med på å sikre suksessen denne sesongen. The Superhoops tapte bare sju kamper hele sesongen – det laveste av samtlige lag i The Football League. Men for mange uavgjorte førte til at spørsmålet om opprykk eller ikke ble avgjort i aller siste serieomgang. QPR måtte vinne mot Sheffield Wednesday på Hillsborough, og gjorde det. Kevin Gallen & Co vant 3-1 og sikret dermed andreplassen i divisjonen – og opprykk til første divisjon, bak ligavinner Plymouth.

Tilbake i championship
Comebacket i championship var vellykket til tross for at klubben fremdeles hadde store økonomiske problemer. Ian Holloway tok oss opp fra søla og plasserte QPR trygt på 10 plass sesongen 2004/05. I 2005/06 hadde Gianni Paladini gjort sitt inntog på Loftus Road via sitt selskap Moorbound Ltd i håp om å skaffe sterkere økonomiske muskler til klubben. Paladini skapte store overskrifter da han, påståelig, ble truet av en gjeng med pistol på Loftus Road. Trusselen gjorde at han signerte sin avgang fra styret, men Paladini hadde ingen planer om å forlate Loftus Road. Snarere tvert i mot!

Kort tid etter overtok han vervet som styreformann etter Bill Power. Han hadde sørget for solid støtte av venner og investorer, deriblant velkjente Dunga som var kaptein på et vinnende Brasil under VM 2004. Bill Power hadde i realiteten ingen muligheter og trakk seg som styreformann. 

På banen slet QPR og når Ian Holloway ble skubbet ut i kulden, etter å ha flørtet med Leicester, i februar-måned så raknet det sportslig. Gary Waddock overtok ansvaret og fra å ligge midt på tabellen raste klubben ned til 21 plass ved sesongslutt. Nedrykk ble det heldigvis ikke. 

Av andre utenomsportslige ting så ble ungdomsspiller Kiyan Prince stukket ned å drept da han prøvde å få slutt på at gjeng plaget en annen gutt. Mordet skapte store bølger i lokalmiljøet og Kiyan Prince foundation ble stiftet av faren Mark Prince (www.kiyan.org). Klubben hedret unggutten ved å innføre "Kiyan Prince Goal of the Season" som deles ut til den som scorer sesongens fineste mål hver sesong. 

2006/07 en mellomsesong og økonomisk krise
QPR var fremdeles i store økonomiske problemer. Gary Waddock innledet sesongen som manager, men ble allerede i september degradert til assistent-trener da John Gregory kom inn i klubben. Sportslig skapte Gregory en liten opptur, men QPR kjempet på nedre halvdel hele sesongen og havnet tilslutt på en 18.plass. John Gregory uttalte stadig at økonomien var av det ekstreme slaget og han skal angivelig ha betalt hotellopphold for hele laget på bortekamp. Et annet eksempel var at kopimaskinen hans ble ødelagt. Den kunne ikke fikses fordi regningen fra forrige reperasjon, et halvt år i forveien, ikke var betalt. 

Talentspeidere ble sagt opp. Hva var vel vitsen me då speide på spillere man likevel ikke hadde råd til?

Timer unna administrasjon
I kulissene jobbet Gianni Paladini med å skaffe eksterne investorer. Paladini selv hadde ikke finansielle muskler, men han hadde kontaktene. 
QPR var truet av administrasjon og rett før deadline kom Flavio Briatore og Bernie Ecclestone inn på eiersiden. QPR gikk fra å være en lutfattig bakgårdsklubb til å bli "verdens rikeste" i løpet av et par dager. Fansen var i ekstase og klubben var reddet, men overtagelsen ble dessverre overskygget av en dypt tragisk hendelse. 

Tre dager før Ray Jones ville fylt 19 år så døde han i en bilulykke. Jones var det største talentet QPR hadde fostret opp på det man kunne huske og hadde allerede slått gjennom på seniornivå. Klubben har fredet trøyenummer 31 til ære for ham. 

Four year plan
Under Briatore og Ecclestone så skjedde det saker og ting kontinuerlig. Alle ventet at guttene skulle bruke penger som hodeløse høns og ta QPR fra championship til champions league på kortest mulig tid. Det skulle tidlig vise seg at ting ikke fungerer slik. 
Flavio Briatore var mannen som involverte seg i klubbens daglige drift, mens Ecclestone sjeldent eller aldri var tilstede. Flavio brydde seg vel mye om den daglige driften enn han strengt tatt burde, og skapte mer trøbbel enn godt i perioder. Hadde det ikke vært for pengesekken han styrte så ville han fått en tupp i rævva etter relativt kort tid. 

Beskyldninger om innblanding i laguttak og stadige konfrontasjoner med managere førte til en veldig ustabil periode. Flavio styrte klubben med jernhånd og luket vekk alt og alle som sto i hans vei. Dermed ble det hyppige managerbytter i QPR fra 2007 til 2010.

Fra Gregory til Warnock 
At John Gregory skulle ut døren var åpenbart og sjansen til å sparke ham kom da laget tapte 1-5 for WBA i september 2007. Mick Harford gikk inn som caretaker en kort periode før Luigi De Canio overtok. De Canio ble faktisk en stor favoritt blant fansen og gjorde at QPR havnet på solid og trygg grunn når sesongen 2007/08 var over. Det var optimisme til hva han kunne få til videre med QPR. Det kom derfor som et lite sjokk at han selv sa opp stillingen og begrunnet det med at han hadde noen tilpasningsproblemer og ønsket seg hjem til Italia. 

Iain Dowie vandret inn porten på Loftus Road i juni. Det burde han nok ikke gjort. Tiden hans i klubben varte kun til oktober og var preget av at han var på kant med Flavio det meste av tiden. Til tross for en oppløftende start på 2008/09-sesongen så var det ikke mange kampene med motgang før Flavio fant frem øksen og frigjorde ham fra alle oppgaver.

Denne gangen var det Gareth Ainsworth som tok ansvar som caretaker. Den tiden varte en knapp måned før Paulo Sousa kom inn i managerstolen. Sousa innlemmet stram defensiv organisering, men feilet i å skape entusiasme i den offensive delen. Flavio var kjent for sine Ole Brum-takter "Ja,takk begge deler", og det varte ikke lenge av Sousa sin regjeringstid før man skjønte at dette kom til å ende galt. De varte frem til april da vår, etter manges mening, beste spiss ble lånt ut. Paulo Sousa gikk ut i media å proklamerte at det utlånet var uten hans velsignelse, og det fikk fjøra til Flavio til å bruse. Ikke mange dager senere var Sousa ute og Ainsworth nok en gang gjeninnsatt som caretaker ut sesongen. Sousa har senere gjort stor suksess som manager med blant annet med Champions League-deltagelse med Basel.

Jim Magilton juni 2009 - desember 2009
Inn som erstatter kom unge fremadstormende Jim Magilton. Magilton kom fra suksess i Ipswich og ble sett på noe av det mest lovende managermaterialet balløya hadde å by på i 2009. Etter en litt traurig start som gjrde at laget stod uten seier på de fem første kampene av sesongen så tok det fyr i mannskapet fra slutten av september, og laget hadde en veldig god periode spillemessig og poengmessig i oktober. God underholdning og resutater som 5-2 mot Barnsley, 4-0 mot Preston og 4-2 borte mot Derby ga høye forventninger blant fansen. Spillere som Adel Taarabt og Akos Buzsaky ga laget en x-faktor som så ut til å fungere!

Dessverre var ikke Adam lenge i paradis og resultattrenden snudde ganske raskt. Seks kamper senere var det slutt for Magilton etter å ha tapt 1-5 hjemme for Middlesbrough så gikk laget på ett nytt påfølgende tap 1-3 for Watford på Vicorage Road. Da ryktene begynte å svirre om at Magilton hadde skallet ned Buzsaky i garderoben, så gikk det ikke lange tiden før det ble bekreftet i mediene at Magilton og QPR hadde blitt enige om å skille lag. Flavio måtte ut på managerjakt nok en gang...

Mick Harford tok nok en gang den midlertidige jobben og presterte, når sant skal sies, ikke all verden fra november til mars-måned. 

Neil Warnock-era
1 mars 2010 kom Neil Warnock spaserende inn porten på Loftus Road. Mottakelsen var blandet og han gikk fra et nedrykks og administrasjonstruet Crystal Palace for et vederlag. Nedrykkstruet var også QPR og lå like over streken da Warnock kom til klubben. Ved sesongslutt hadde han hevet laget til en komfortabel 13 plass med 10 poeng til nedrykk. Første del av jobben var gjort. Nå hadde han sommeren på å utvikle laget videre, noe han fikk økonomiske midler til. 

Warnock brukte noe av disse midlene og signerte Adel Taarabt på permanent basis, samtidig som han holdt seg til trygge valg ellers. Spillere som Clint Hill og Shaun Derry var i utgangspunktet signeringer som de fleste tolket negativt. Begge var de aldrende spillere og ingen av de hadde noe spesiell appell til den store supporterskaren. Det skulle vise seg å være to av de beste signeringene QPR har gjort i moderne tid og Clint Hill har gått bort å blitt en QPR-legende. Inn kom også keeper Paddy Kenny som skulle vise seg å sette rekorder som QPR-keeper, samt en Jamie Mackie som skulle få sin desidert beste periode i karrieren på Loftus Road.  

2010/11. Opprykket! 
Starten på sesongen 2010/11 ble et lite eventyr. På de 10 første kampene så var status 8-2-0. Det øyeblikket mange husker best er når Jamie Mackie setter inn 2-2 borte mot Derby på overtid. Det ble det synlige beviset på at QPR nektet å tape fotballkamper. Adel Taarabt dominerte de fleste kamper og Jamie Mackie var plutselig en målmaskin. Warnock hadde gitt 21-årige Taarabt kapteinsbindet, noe som trolig var en genistrek. Han var ingen ledertype og dirigerte ikke dette laget, men med kapteinsbindet på armen så fikk Warnock det aller ypperste ut av marrokaneren. 

Først i kamp nummer 20, langt ute i desember, kom det første tapet i serien da Watford vant 3-1 på Loftus Road. Det var starten på en liten downperiode, men dette QPR-laget var i realiteten aldri truet med tanke på et opprykk. Shaun Derry og Alejandro Faurlin ga Adel Taarabt så mye offensiv frihet på midtbanen at han "lekte" med de fleste motstanderne i divisjonen. Taarabt endte tilslutt sesongen med fantastiske 19 scoringer og 21 målgivende fra sin offensive midtbanerolle. 

Opprykket var aldri truet sportslig, men det skulle likevel bli dramatikk frem til aller siste serierunde. 

 

Oppdatering kommer