Fredag kveld. Dagen før dagen.
Jeg er på The Green. En glimrende kneipe. Intim, akkurat passe stor, og som regel godt besatt med qpr-fans. De er ikke alltid ikledd hoops-trøye, men de er der. Det er nok for meg.

På forhånd var dette annonsert som møtestedet for norske fans på tur til sitt personlige Mekka, for det som kunne bli en feiring av de helt sjeldne.
Rundt bordet hadde jeg Eivind Vasstrand, Jo Hjermstad og Jostein Lindbo.

Dette var min første fotballtur med familien på slep. En høst, vinter og vår fylt til randen med TV-fotball og to turer til England hadde gjort min kone og to barn sikker i sin sak: Når det gjelder QPR, var jeg nok blitt litt smågal i løpet av de mørke årstidene. For en gangs skyld hadde jeg funnet en lyskilde midt i mørketida, og det var utvilsomt synlig.

Fotballkultur
Dette ga nok utslaget til et realt dypdykk i feriekontoene. Jeg ville at alle skulle få se dette med egne øyne. Ikke for å få forståelse, men kanskje gi de en smak på denne fantastiske fotballkulturen som fotballbrødre kjenner så godt.
Når det er sagt, burde kanskje katta også vært med på lasset. Den har i sannhet levd med krigshylene foran 50-tommeren. Som da Heidar satte inn seiersmålet i siste minutt i borteoppgjøret mot Crystal Palace. Den pelskledde spratt fra dyp søvn til sjokktilstand, vidt oppsperrede øyne og en king size hale. Mål for helvete! Måååål!! Katta strøk som en rakett på dør mens Anders og undertegnede tok regndansen.

Tilbake til puben.
The Green ble en erkjennelse av hvor godt vi har hatt det siden Heidar, Jamie, Adel og Fitz hamret inn hvert sitt mål mot Barnsley, en augustdag i fjor. Noen dager før ankomst London, var det Adel og Tommy som banket inn de befriende målene mot Watford. 15 års elendighet kunne omsider utløses i intens lykke over å tilhøre en sjelden klikk fotballfans som opplever lykken over et opprykk til Premier League.

Vi skålte, til tross for en overhengende fare for at det engelske fotballforbundet kunne ødelegge alt.
Heldigvis var det ikke mange som benyttet anledningen til å gruble over denne trusselen, som en rekke forståsegpåere hevdet var høyst reell. Gleden over å kunne dele kvelden sammen med sjelefrender var med andre ord større enn frykten for å miste poengene.

Trøstende ord fra Warnock
Jeg våknet grytidlig lørdag, etter en mildt sagt elendig natts søvn. Tok en rask dusj, og stimet ned i Praed street på jakt etter ferske aviser. The Independent er min desiderte favoritt lørdagene. Dette er dagen hvor Neil Warnocks ukentlige spalte blir tilgodesett med en hel side. Som vanlig, god og optimistisk lesning. Midtveis i artikkelen slår det meg at denne fyren ville jeg gladelig fulgt ut i krigen.
Kaffen gikk raskt ned under markisene som beskyttet meg mot værgudenes forsøk på å holde helvete med den store dagen. Regnet hamret, og sendte tankene mot en artikkel om poengbråket med FA som ble lagt ut på qpr.no to dager tidligere.

Da hadde jeg nemlig gjort den kardinaltabben å lese Dag Håkon Helleviks ytterst velformulerte dommedagsprofetier på nettstedet jeg selv er med på å drifte.
Kortversjonen av artikkelen: Dette går til helvete!

Først og fremst, Dag Håkon er en kjernekar, og en av hovedgrunnene til at supporterklubben vår eksisterer. Fyren har sett QPR ringside oftere enn de fleste, og debuterte tidligere enn de fleste av oss andre. Han var til og med på Elland Road i august 1974, da QPR slo selveste Super Leeds, med en utskjelt Brian Clough som manager. Kudos!

Men, artikkelen hans sendte meg langt ned i kjelleren. Det måtte en solid mobilisering av positiv tenking til for å skyve vekk de mange elendighetsfrøene som nå var i frisk vekst. Derav gleden over Warnocks artikkel.

Fotballturister
Tre timer før kampstart var åtte hammerfestinger ferdig dressa opp i hver sin QPR-trøye. På vei langs perrongen på Paddington følte flere av de andre seg litt ille berørt. D.v.s., datteren min på 16 la merke til at alle "glodde" på oss.
- Det fordi de er misunnelige, sa jeg. Like etter kom en smilende qpr-fan forbi med skjerf, blunket lurt og ga tommelen opp. De andre så dette, og fikk blod på tann. Ah, den supporterkulturen.

Da vi gikk av på Wood Lane, var tallet på QPR-fans blitt massivt, og det meste av sjenanse knyttet til klesdrakten var borte hos de andre – i hvert fall hos de minste.
Humøret steg, og jeg kunne stillferdig innkassere en imaginær gevinst for en vinter med argumentering for hvorfor nettopp alle skulle dra på fotballtur.

Framme ved stadion møtte vi på horder med nordmenn. Blant annet supportklubbsjefen, som med nød og neppe rakk kampen.
I reklamen beskriver SAS seg som verdensdelens mest punktlige flyselskap. Akkurat denne dagen valgte de å ta en ”Spantax” for Kåre S. og reisefølget. Etter fullt sirkus med ombooking og fandens oldemor kom de seg med et norwegian-fly i siste liten. Ikke alle var like heldige, dessverre.

Avgjørelsen kommer
Mens familien ville sjekke ut klubbsjappa, valgte jeg å drifte rundt i områdene foran hovedinngangen.
Stoppet tilfeldige fans: - Har du hørt noe? - Sorry. It's all quiet mate.

Så, tjue meter unna. En samling fans, kanskje 50-60 stykker, ble filmet av tre kamerateam. Hva skjer?
Et intenst og unisont rop stiger opp fra nettopp denne gruppen fans. Vill jubel. Hva i helv...??? Jeg går bortover mot gruppen. En av reporterne har nettopp fått beskjed fra sin redaksjon om at det ikke blir poengtrekk, og har sekundet før overbrakt beskjeden til de som står rundt ham.

Vi stopper opp her:
ALTSÅ: 45 minutter før kampstart - Fotballforbundet har bestemt at QPR IKKE FÅR POENGTREKK.
Jeg aner ikke hvordan det er med dere andre, men jeg kjenner øyeblikkene som jeg vet vil sitte limt til hjernebarken resten av mine levedager. Dette var et slikt øyeblikk.
Følelsen av gåsehud prikket langs armene og en klump i la seg til rette i halsen.


Under avspilling, klikk på tallet 360, og velg 720 for høyere kvalitet på både lyd og bilde

Mens jublende fans synger og hopper rundt, lar far og sønn tårene trille fritt. En kvinne i femtiårene skriker inn i telefonen og gir et annet lykkelig menneske fantastiske nyheter. Fremmede mennesker klemmer hverandre, high fives, we are qpr, say we are qpr...alt dette koker fritt i en menneskelig gryte så full av følelser at det er vanskelig å finne noe å sammenligne med. Journalisten i meg får overtaket, og jeg forsøker å gjøre videoopptak og ta så mange bilder som mulig av dette historiske øyeblikket.

Flaggdag
Resten av familien er blitt en tanke urolig, men finner meg et sted i mølja.
Vi samles og setter kursen mot Upper Loft. Alle smiler, slipper fram den neste, er hyggelige og byr på seg selv.
QPR-kompis Anders og jeg møtes inne på stadion. Vi går ned til kanten som skiller lower og upper loft for å henge opp det norske flagget påskrevet QPR Hammerfest.
Vel står det hjembyen vår på flagget, men drøye 18.000 mennesker (pluss TV-publikum) vil se denne stemplingen av norsk tilhørighet til en liten klubb i Vest-London manifestere seg - midt i et hav av QPR-flagg. Nasjonalfølelsen ruler.

Vi fester gaffateipen, og der henger det trygt. Før jeg går opp de 15-20 trinnene til de bakre seksjonene av LU-seksjonen, hilser jeg som snarest på sesongbillettinnehaverne som nå har et norsk flagg foran seg. – Dere har ikke noe i mot å simulere nordmenn i dag?
- Not at all. It’s a pleasure mate, svarer fyren med et bredt glis.

Utlading for spillerne
Kampen? Sett bort fra de første ti minuttene, og en liten periode i 2. omgang - et langt gjesp. Omtrent samtidig som fansen utenfor stadion fikk nyheten om at det ikke blir poengtrekk, sto Neil Warnock i garderoben og sa det samme til spillerne. Mange følelser også her, og hele laget fikk sannsynligvis utløp for frustrasjonen på samme måte som oss.
De første minuttene tok guttene tak rundt Leeds’ banehalvdel lik en sulten bjørn i Hundremetersskogen. Heidar skjøv ballen i nettet etter 40 sekunder, etter at vi spilte powerplay fra midtbanen og inn. Vi rakk knapt å sette oss ned før hele verden eksploderte i skrålende mennesker og en flodsjø av viftende flagg. For en start!

Leeds fant så smått ut av taktikken og ble en tanke skarpere. Eller var det våre egne som fikk en reaksjon?

La oss et øyeblikk drive synsebasert psykoanalyse:
Tre kvarter før avspark får guttene vite at opprykket er sikret. En kombo av tåreperse og ville gledeshyl fyller garderoben. Opprykket er klart, massive bonusutbetalinger venter og fremtiden er lys for de fleste.
Ladd til randen med testo, glede og fuglene vet hva, løper de ut for å digge seg selv og et stadion fylt til randen i en jubelscene som vil sitte i minnene til flytter inn på gamlehjemmet. Flagg og et lydnivå de neppe har hørt tidligere denne sesongen.
De raser fra seg, lik sauer som plutselig ser sola og grønt gress i vårsleppet, og det er nødt til å komme en reaksjon.
Personlig tror jeg guttene ble utladet et stykke ut i første omgang. Derfor tapte vi sesongens siste hjemmekamp. Litt av en analyse, or what? Hvor er Lars Tjærnås når man trenger ham..

Dommer Clattenburg fant etter hvert ut at det var på tide å gi slitne bein ferie. Tre korte fløytestøt i fløyta, og 2010/12-sesongen var ved veis ende.  


Fra en av våre gode perioder i 2. omgang

Banen stormes
Storming av banen. En speaker som bønnfaller fansen om å trekke seg tilbake. Det nytter ikke.
Plan B: Politi og vakter i en gedigen, menneskelig lenke som brer seg utover fra spillerinngangen og utover gressmatta. Til slutt er alle tilbake der de satt.

Noen minutter senere får Adel Taarabt heve trofeet, med det marokkanske flagget over skuldrene.
Mon tro om han er klar over at dette trofeet var det samme som Liverpool stjal fra oss i sluttminuttene mot Wolverhampton en maidag i 1976?
Så fikk vi klubbnavnet gravert inn i denne pokalen likevel.

Scenene da laget går rundt banen huskes godt. Smilene på de som har vært med på dette kommer ekstra nært. Neil Warnock hadde med seg sønnen, for anledningen i en alt for stor T-skjorte. Spillerne hadde også med seg smårollingene, som fikk minner for livet – og kanskje ikke helt skjønte hva pappa hadde klart å oppnå.

 


Minuttene før og under utdelingen av mesterskapspokalen

Pubtur
Exit stadion. Ny kurs ble satt. Hva hadde slike kamper vært uten pubturen?

Klubbstyret hadde på forhånd annonsert Springbok som møtested. Her må vi bare ile til med en unnskyldning til de som forgjeves ventet på å se kjente fjes. Men er det fullt, så er det fullt.

Jeg kastet et blikk inn i folkehavet og undret meg et øyeblikk hvordan engelskmennene har tålmodighet til å vente i evigheter på en pils.
- Ikke fan, sa jeg til svoger Svein, som nikket energisk til svar.
Vi tok taxi til The Green, og opplevde de samme forholdene både der og i nabokneipa Defectors Weld.

- Jeg er tørst nå, kom det halvhøyt ut i lufta.

The Walkabout
Ny vandring, denne gang mot The Walkabout, en stor og australsk-preget pub et par hundre meter fra Green, ti åndedrag fra Grantly hotel.
- Allan!
En kjent og trivelig søringstemme ropte ut da vi rundet den ene søylen. Da hadde vi kjempet oss gjennom folkehavet, noen skulderklaps rikere fra de lokale heltene i et blue and white hoops. Og himmel hvor de sang. ”We hate Chelsea” var ankomstlåten, og før vi nådde baren dro de i gang ”Eey-ay-eey-ay-eey-ay-ooh, up the football league we go etc”. En utrolig fengende kamplåt som er vanskelig å få ut av hodet når du først begynner å nynne den.
Kåre Svang, Dag Håkon Hellevik, Eivind Vasstrand og Rune Semundseth var på plass. Jo Hjermstad dukket også opp som troll i eske. Det samme gjorde ex Vadsø-væring Bjørn Soleng, og tre-fire andre som jeg dessverre ikke lengre husker navnet på. Vi møtes oftere!

Fans som er vokst opp i den engelske fotballkulturen er ikke som de fleste nordmenn. Vi er ikke vant til å ferdes i slike miljø – men vi vil så gjerne. Det er jo derfor vi reiser over, er det ikke?
Denne kvelden fikk jeg en følelse at vi norske fans virkelig var inne i dette miljøet. Litt forsiktig til å begynne med. Så begynner pilsen å få sin virkning, og vi synger med – stadig høyere og med et økende engasjement.

Ut på kvelden har en gruppe fans fra Q-block (de som drar i gang de fleste kampsangene) bestemt seg for å legge inn en ny låt i repertoaret. Vår egen QPR Norway låt runger utover puben, etterfulgt av stor applaus fra gruppen med nordmenn. Herlig!  


Fra The Walkabout, et passende navn på en av få puber med et visst albuerom denne kvelden

Ny pub, mer øl
Litt senere på kvelden. Etter en matbit, har vi havnet på O’Neils. Det er blitt sent, og kampsangene tiltar i styrke.
En ung londoner bort til meg og er full av undring over det han oppfatter som en betydelig, skandinavisk fanbase.
Jeg drar den klassiske historien om tippekampen, draktene, Stan Bowles – og nå senest – Neil Warnock.
Fyren skjeler mot meg:
- I’m going to tell you something mate.
- Var du på stadion da vi stormet banen?, spør han.
Jeg nikker, sannsynligvis på samme vis som lekehundene i hattehyllene fra syttitallets personbiler, leddløst og nonsjalant i en rus av leskende, iskaldt øl.
Han fortsetter:
- Jeg var der ute. Stjal litt gress fra midtbanen og puttet i lomma. Mens jeg gjør dette, kommer en eldre dame inn i midtsirkelen. Opp av lomma kommer et lite krus. Kvinnen drysser grått støv utover gresset. Setter på lokket, snur, og går. Det hele var over på et øyeblikk, forteller han.
- Jeg gikk etter henne og spurte hva hun hadde gjort. Jeg fikk til svar at mannen hennes hadde gått bort i januar, og hans siste ønske var dette.
I noen sekunder står vi og glor dumt på hverandre.

- Sier ikke dette noe om klubben vår?, sier han endelig, og vi tar en real skål for å bekrefte en felles tilhørighet.
- Helt klart, svarer jeg noe matt – egentlig ute av stand til å respondere på historien. Den bare føyer seg inn i rekken av hendelser som gjør engelsk fotball til litt av et sosialantropologisk fenomen.

Uforglemmelig
Jeg lar denne historien avslutte min fineste dag i W12 siden debuten i oktober 1983. Med mine 19 hjemmekamper og 4 bortekamper er jeg på langt nær den mest erfarne fotballturisten, men akkurat denne dagen vil alltid ligge mitt hjerte nær. Jeg tror det skal noe helt spesielt til for å overgå kombinasjonen fotballykke og samhold.
Og det takket være et unevnelig antall engelske og norske fans, i to uforglemmelige døgn i London.

Allan Klo
Hammerfest 


Bildeserie fra turen finner du her