Reisedagbok Preston - London

Februar 2011: Steinar Sæther skriver vanligvis malende forhåndsomtaler foran matchene. Nylig var han på plass i England etter fire års fravær for å se kampene mot Preston og Ipswich. Her er Steinars reisedagbok fra turen.

Ut av Queens Park Hotel litt over halv åtte LØRDAG morgen etter en iskald dusj. Varmtvannet kommer bare til fjerde etasje når de i etasjene under har dusja ferdig, sa resepsjonisten. Klubben er altså vesentlig bedre enn hotellet ved samme navn...
Søleregn, og jeg bestemmer meg for ei drosje ut til mitt andre hjem, Loftus Road. To stappfulle supporterbusser fra den offisielle supporterklubben reiser avgårde med viskerne på mellomintervall. Om bord var Allan Klo og nevøen Stian. Allan er delvis på reportasjereise, og underveis nordover gjør han opptak til et radioprogram om supportere.

Noen få mil sør for Manchester tar vi ei rast ved en stor taverna. Her treffer vi mange andre fans; Carlisle, Man Utd, Crawley, Brighton og Peterborough sine rugbyfans. De siste skal se laget sitt mot Wasps som, for de som husker tilbake til Chris Wright sin ledertid i QPR, spilte sine hjemmekamper på LR.

Ellers er det skøy å se på de ulike skiltene nordover. For meg som har studert tabeller fra divisjoner vi ikke ønsker oss ned til, gjennom de siste 35 åra, kjenner jeg greit igjen Wycombe, Sutton, Chelmsford, Southport, Runcorn, Macclesfield m.fl.

Etter seks ikke kjempelange timer svinger vi inn til Deepdale i Preston med viskerne av; regnet har gitt seg. Hele vår seksjon på Bill Shankly Kop Stand er utsolgt. Vi er tusen supportere og vi skal lage liv! Resten av Deepdale er stedvis skrinn. 

Preston starter best. Kun en unøyaktig pasning innafor seksten redder oss fra en megasjanse. Så sikter Adel på lengste kryss, treffer perfekt, men altfor løst. Adel lurer en prest på ræv. Vi er i gang! Miller tar initiativ langs dødlinja, hensetter to mann og sender en hard bakkepasning ut på femmer`n. Derfra knuser Heidar ballen oppunder tverreligger`n og vi er som vi synger, "top of the league!".
Allan oppfatter at noen på vår seksjon skriker over til hjemmefansen at "we're going to Liverpool, you`re going to Hartlepool!"
Deretter spiller vi ballen oss i mellom i langt over tjue trekk uten at en eneste prestemann er i nærheten. "We`re playing like Barcelona", synger vi. 1 deilige 0 til pause! 

Etter pause lobbenikker vi i tverreligger`n. Så skrur vi bryter`n ned to hakk. De duellene vi før pause vant i området mellom egen sekstenmeter og midten taper vi nå. Preston sier tusen takk og jobber iherdig rundt oss i dette området. Nicholson får til en avslutning, en slags lobb som ramler inn i lengste kryss, og vi er like gode - eller dårlige - igjen.
Vi jobber oss oppover banen igjen. Adel finter, Adel dribler, Adel tråkker på ballen, Adel forserer, Adel skyter. Skuddene blokkeres eller ender på utsida av stolpene. Preston avslutter, men Paddy redder mesterlig. Dommer`n blåser av. Vi er middels fornøyd, men "we`re top of the league" uansett. 

Stemningen i bussene er god. Andre i toppstriden har avgitt poeng de også.
Vi tar ei kort pause drøyt midtveis. Splash and dash, som det heter. Det betyr at når bussen har stansa fyker vi ut, drar ned smekken, gjør ditt og datt og kjører videre. Men i løpet av de ti minuttene vi splæsjer får vi en prat med ei gruppe Brighton-fans som for kvelden har leid to limousiner til £90 hver. Her er stemningen hos enkelte miserabel, ikke bare på grunn av 0-3 for Carew og Stoke, men også fordi sjåførene ikke stopper hver gang noen må splæsje. Vi sa ikke høyt at vi forsto sjåførene godt... Halv elleve er vi tilbake ved White City.

Allan og Stian drar til sin base ved Paddington, jeg til Queensway. En liten varm(!) dusj og jeg går opp til en sein middag på Notting Hill, hos sidegaterestauranten Costa`s Grill. Avslutter kvelden på Old Swan, en rolig pub i samme området. Kommer i snakk med et ektepar i 50-åra - gubben hadde en artig snurrebart - hvorpå vi løser hele nordafrikakrisen.
Derfor var det litt rart når jeg kom hjem til Odda, at de fortsatt slåss der nede... Hikk!

SØNDAG trenger ikke være kjedelig i London. Understatement, I know. Ser på søndagsutstillerne langs Bayswater Road, går inn på HMV bortenfor Oxford Circus med en idè om å finne musikk med artister fra 80-tallet hvis kassetter nå er kassert. Jeg kommer ut igjen glad og fornøyd med bl.a visepopsangeren Judy Collins, Big Country og Lords of the New Church.
På kvelden en whiskey og et måltid med Allan (Stian var reist hjem) nede i Soho.

En fantastisk MANDAG! Da er det stadion og handling i Mekka. Jeg er inne i butikken i tre og en halv time og koser meg med synet av det lekre. Jeg har ikke vært på en slik tur på fire år, og jeg tar igjen noe denne mandagen. Jeg handler for, la meg ta det på engelsk, det virker mindre da, £158.

På et tidspunkt kommer en gammel kjenning inn døra, Stan Bowles. Han kjenner også meg igjen etter 12 lange år. Han var jo vår æresgjest på supporterklubbens tiårsjubileum, og i etterkant blei jeg invitert hjem til ham og hans daværende kone Diane i Brentford. Og den dagen for 12 år siden spiste vi og et vennepar av dem middag sammen ute i Richmond. Disse, Kathy og John Iona, drev en flisebutikk i ytterkanten av London, i Middlesex, ikke langt fra Heathrow. Altså samme fag som meg, og vi hadde mye å prate om den dagen. Jeg og Stan mimrer om dette og annet i omtrent et kvarter, før han forsvinner ut døra.

Noe seinere bjeller det igjen og denne gang er det Flavio Briatore med følge på seks på vei inn døra. De rusler rundt i butikken, med mitt "vaktsomme blikk i ryggen". Jeg manner meg opp til å stjele Flavio noen sekunder fra følget og får presentert meg og sier at den skandinaviske supporterklubben har 440 medlemmer og at det er nordmenn på nesten hver eneste hjemmekamp, og noen bortekamper også. "Wonderful", sier Flavio og smiler.
Jeg synes han virker glatt men følget gir uttrykk for at de synes han er en flott kar; karismatisk, fantastisk og raus er karakteristikker de bruker når Flavio er annet sted i butikken. Jeg unnlater å si at jeg har ettergått hans (potensielle) bravader og skrevet om disse i Superhoops. Jeg er grei sånn...

En i følget, en kar i duffelcoat presenterer seg for meg som Patrick. Han har oppfatta at jeg er norsk og han forteller at han driver et privatsjåførfirma, og at han er privatsjåføren til Thorvald Stoltenberg når denne er i London - seinest for fem uker siden. I dag er han sjåfør for Julian(?), den høye, tynne mannen i følget. Denne er den hotteste i moteverdenen akkurat nå, påstår Patrick.
Uansett, det er jo London Fashion Week denne uka, og tråden til Flavio er jo signalrød. Jeg får kortet til Patrick og vi rister neve før de alle går ut.

Litt seinere kommer Wayne Routledge inn. Han gir et "cheers" og et smil på vei inn og det samme på vei ut.

Intet av dette var planlagt selvsagt, og fordi jeg kom på at jeg skulle bort til en bilbutikk i Goldhawk Road dukka en annen herlig tilfeldighet opp. Hver gang jeg er i London så oppsøker jeg denne butikken for å dagdrømme foran ei lang rekke Bentley`er, Rolls`er og Jaguar`er. Men fire år er lang tid og jeg finner at butikken er flyttet eller lagt ned.
Jeg går i stedet impulsivt inn i en flisebutikk på skrå over veien. To personer er der inne, en mann og ei dame. Jeg spør om jeg kan kikke meg rundt i utstillingene, får et "ja", setter fra meg den rikholdige QPR-posen ved disken og går ned i kjelleren. Det går noen minutter. Da kommer dama ned og spør om jeg heter "Stein-or-something". Jeg bekrefter jo navnet mitt og hun sier hun heter Kathy Iona, om jeg husker henne? Jeg gjør jo det...
Hun forteller at de solgte den forrige flisebutikken i Middlesex for omlag seks år siden og at de kjøpte denne i stedet. Den andre karen er en ansatt mens mannen hennes John er på forretningsreise. John Iona er forøvrig den ene av to som skrev autobiografien til Stan Bowles. Om jeg har snakka med Stan? Ja, jeg hadde jo det... Best wishes og alt det der.
Er det noen av dere som heretter hevder at London er en stor by, så...

Var mandagen en fantastisk dag ble TIRSDAG en lykkedag!
Først handledag til familien som ikke var med. Så Loftus Road på kamp. Allan gikk på The Green for en øl, jeg har alltid foretrukket å være tidlig på stadion for å suge inn atmosfæren der.

Nesten bare nye folk siden forrige besøk, kun Shittu og Buzzy igjen. Fikk et par minutter med Petter VM når han kom. Han er forståelig nok litt frustrert over at han ikke får mer spilletid ennå - selv om han fikk en drøy halv time i Preston.

Allan er som sagt også litt på jobb og gjør intervjuer med supportere fra både QPR og Ipswich. Nettstedet winkball.com gjør det samme, og jeg havner foran et kamera og en mikrofon. Forteller i korte trekk min QPR-historie før jeg rusler rundt banen og opp på Ellerslie Road Stand - Allan er opp på The Loft. Jeg har flott utsikt ut på banen, men dra på saga så trangt for beina. Jeg mer står enn sitter der opp under taket - som billettkontoret sa skulle være langbeinvennlig.

Som alltid får jeg pinnsvinstiv ståpels når lagene kommer på banen. Nå har Warnock skifta ut midtstopperne våre, Gorkss og Connors, med Hall og Shittu. Og disse får stor betydning for resultatet. Første omgang er ikke for historiebøkene, en halvsjanse til begge lag. Ballen er mye i lufta hvor luftforsvaret vårt vinner absolutt alt når ballen havner bak der.
Framover virker det planløst. Fansen sin sang og sitt trøkk er omgangens beholdning. Pause.

Utover i andre omgang trøkker laget mer og mer framover. Ipswich redder på streken og Heidar skaller ballen helt marginalt over fra femmer`n. Og nå vinner vi alt i lufta over alt på banen. Luftforsvaret vårt er delaktige i alt på hjørnespark og frispark.

Buzzy byttes inn til et stort og vennlig brøl fra oss. Han griper fatt i kampen umiddelbart. Trekker bevisst spillet og de andre spillerne med seg ut mot vingene hvor vi nesten ikke har vært før i kampen. Innlegg følger innlegg, og når Hill skaller ballen akkurat over streken går traktorgutta tom for bensin. Vi eier kampen fullstendig. Det er vilje, tæl og kvalitet bak 2-0. Innlegget fra Hill til en Heidar som buer løpet sitt og møter ballen knallhardt og skaller den i bakken og opp i nettaket. Rangers Airlines! Stadion tar helt av! Vi prioriterer deretter å sikre seier`n men Paddy rekker en fotparade like før slutt, og vi klarte en ny smultring!
 
Det er en stadion med et digert glis som går på puben og hjem etter kampen. Petter VM er glad for de tre poengene men skulle gjerne spilt selv. Vi forstår han godt!
Allan fortsetter intervjurunden før vi tar en seiersøl på den renoverte Springbok.
ONSDAG er det to glade nordmenn som reiser hjem med bagene fulle av varer og hjertet fullt av glede.
Home is Loftus Road!

Steinar Sæther
26. februar 2011