Av DAG HÅKON HELLEVIK

Det har lenge vært åpenbart - også for oss som bare kan følge QPR utenfra - at det har vært noe alvorlig galt med midtstopperen vi betalte Cardiff City 8 millioner pund for sommeren 2014. Han kom til oss som en ung og nybakt engelsk landslagsspiller med en god PL-sesong bak seg, men han ble relativt kjapt forvandlet til en usikker nervebunt som underpresterte i en forsvarsrekke som ikke hang på greip i det hele tatt. QPR har fortsatt ikke kommet til hektene etter sesongen 2014/15 - og det har heller ikke Steven Caulker.

Kortversjonen handler om en dyr overgang etterfulgt av en nesten ubrutt rekke svake prestasjoner i Premier League den første sesongen, to mislykkede utlån til Southampton og Liverpool i den andre sesongen, og deretter en god sesongstart som ble etterfulgt av et totalt personlig sammenbrudd i den tredje. Nå står den fjerde QPR-sesongen for døra, og det eneste vi vet er at han med stor sannsynlighet ikke vil spille mer for klubben uansett hvordan det ellers vil gå for ham. Historiene med alkoholbruk, gatebråk og rattfyll til en pris av flere titalls tusen pund i uka er for mange til at klubbens øverste ledelse vil gi ham flere sjanser.

Den historien han kom med i The Guardian handler om å være psykisk syk. Den handler om et hode som ikke har klart å håndtere det presset det er å skulle leve opp til kravene fra klubber og supportere som har investert millioner av pund i prestasjoner han ikke klarte å levere. Det er mange paralleller til Clarke Carlisle, en annen midtstopper fra QPRs nære historie som fortsatt sliter med ettervirkningene fra år med alkohol, selvforakt og selvmordsforsøk.

Steven Caulker var rekruttspiller i Tottenham, og de problemene han beskriver i intervjuet er noe han bærer med seg fra ungdommen. Hans livsstil med gambling, alkohol og sene netter var et så åpenbart problem allerede i tiden i Spurs at til og med styrelederen i klubben tok det opp med ham.

- Hvis du rydder opp i livet ditt kan du bli i denne klubben, men hvis du velger å forlate Tottenham kan jeg garantere deg at din karriere vil peke nedover og ikke oppover, var beskjeden fra Daniel Levy.

Caulker valgte likevel å dra, og han hadde en god sesong i Cardiff i 2013/14 selv om klubben rykket ned fra Premier League. Han opplevde det imidlertid som en stor personlig nedtur da manager Malky Mackay fikk sparken midtveis i sesongen, og han forlot derfor Cardiff da sjansen bød seg i form av et bud fra QPR. Vi var da nyopprykket etter playoff-seieren over Derby på Wembley.

De som orker å huske slikt vil minnes at vi startet i august 2014 med å tape 0-1 hjemme for Hull. I sesongens andre ligakamp ble det 0-4 borte for Tottenham. Det var den kampen som ødela ikke bare sesongen, men også mye av livet for Steven Caulker.

- Følelsen jeg hadde da jeg gikk av banen på White Hart Lane den dagen var ubeskrivelig. Vi var blitt fullstendig ydmyket. Jeg kunne se Daniel Levy for meg, sittende oppe i boksen sin, se på meg og tenke; «vel, hva var det jeg sa?». Jeg følte hvilken gedigen tabbe det hadde vært å forlate Spurs i stedet for å sloss for en plass på laget og for å få orden på livet. Jeg gikk av banen og ønsket at bakken skulle sluke meg. Jeg har ikke hatt fred med meg selv siden den dagen, jeg har bare angret, angret og angret. Resten av sesongen fortsatte på samme måte. QPR tapte og tapte, fansen raste og raste, jeg knakk under presset og i mitt eget hode tok jeg på meg skylda for alt som var galt med hele laget.  

I intervjuet forteller han om en nedadgående spiral av selvforakt, alkohol, søvnløshet og gambling - med påfølgende arrestasjoner og medieoppslag - som har fulgt ham fra QPR til Southampton og Liverpool og tilbake til QPR igjen. Han startet riktignok sesongen 2016/17 godt, og var sentral da vi slo Leeds og Cardiff i rask rekkefølge i august. Men så ble han skadd, og så kom lediggangen og de vonde tankene tilbake. Ved en anledning ble han tauet inn for å ha laget kvalm i sentrum av London, og litt senere mistet han førerkortet etter en episode i et parkeringshus.

I januar i år fulgte media en føljetong som handlet om en mulig lovergang til Lokomotiv Moskva. I intervjuet filosoferer han over hvordan det ville gått med ham hvis han som depressiv gambler og alkoholmisbruker med masse penger hadde blitt sittende mo alene på et hotellrom i et land hvor han ikke kjente et menneske og ikke  kunne språket. Du skal ikke ha mastergrad i psykologi for å forstå at dette ville vært en dårlig ide.

- Klubben ville ha meg vekk og agenten min presset på for å få til overgangen. Den som ba meg bli var Ian Holloway. Jeg var ikke i stand til å spille for ham, men han sa at å la meg flytte til Moskva var så lite lurt at han ikke kunne begripe at noen kunne foreslå noe slikt i fullt alvor.

Status per i dag er at Steven Caulker er innforstått med at styret i QPR har fått nok av ham, og at han ikke kommer til å spille mer for klubben til tross for at han fortsatt har et år igjen av kontrakten. Han opplever imidlertid at han får personlig støtte og hjelp av Ian Holloway, som også var dypt involvert da Clarke Carlisles problemer kom til overflaten i 2002.

Steven Caulker forteller sin historie i et håp om å kunne gjøre det lettere for andre unge fotballspillere med tilsvarende problemer å søke hjelp raskere enn hva han selv gjorde. Han forteller om en fotballindustri med liten forståelse for spillere med psykiske problemer, til tross for en rekke høyt profilerte eksempler de senere årene. Spillerne selv, særlig de yngste, frykter konsekvensene av å bli satt ut av laget hvis de søker hjelp på eget initiativ.

Det Steven Caulker håper på nå er enda en sjanse til å stable karrieren sin på beina, et annet sted enn i London W12. Han er fortsatt bare 25 år, og beina hans kan holde i ti år til. Spørsmålet er bare om beina klarer å få hodet med seg på reisen.