Skal man tro et unevnelig antall tvitrere og bedrevitere på Facebook, svømmer Redknapp & Co. rundt i en malstrøm av inkompetanse de ikke kommer seg ut av. Dommedagsprofetiene hagler, de siste dagene ledsaget av frenetiske byger av bannskap fra frustrerte fans som reiser land og strand rundt i tynnslitt håp om få se noe som minner om feiende flott angrepsfotball.

Bare glem det!

På (kryss og) tvers
I september spilte vi mye på tvers. I april spiller vi fremdeles på tvers.
Denslags kan man holde ut om spillerne er i stand til å faktisk holde på ballen. I tillegg vil kjemping om den berømte andreballen bety mye for alminnelig anseelse blant supporterne. Det skjer bare så altfor sjelden.

I september var det tydelig at mange lag hadde stor respekt for QPR. Samtlige lagdeler var bestykket med fryktinngytende navn, og på benken satt selveste A-laget, i alle fall sett med championship-øyne.

Likevel var det overraskende å konstatere at lag som Birmingham og Yeovil tidvis var fullt på høyde med oss. Vi kapret knepne seire som bekreftet vår egen selvgodhet og visshet om at dette gikk mot direkte opprykk. Hurra.

Eksponert
Etter en lang vinter og behagelig start på våren (om man da ikke bor i Hammerfest og har snømåking som daglig hobby til langt ut i april), er vi nå inne i et rotterace der QPRs manglende evner på gressmatta blir eksponert på verst mulig vis, senest i går kveld i Blackburn.

Jeg var i Bournemouth lørdag, og så et heltent hjemmelag kjøre enkle grep for å score mål. Raskt framover, ut på kanten med ballen, og inn foran mål. Ikke rakettforskning akkurat.

Vi var den rake motsetning, med tversoverpasninger an masse. Når spillerne kom fram på sidene stoppet det hele opp, rett og slett fordi kantspillerne ikke visste hva de skulle gjøre med ballen. Foran 16-meteren løp angrepsspillerne inn i markeringer de ikke kom seg ut av. Det skjedde i Bournemouth og det skjedde i Blackburn.

Tafatt venstrekant
Da ser jeg bort fra David Hoilett, som alltid hadde en klar plan hva han skulle gjøre med ballen. Han fikk det bare ikke til. Innleggene havnet som oftest i et motstanderbein og ut i ingenting. På defensiv plass tviholdt Redknapp på inkompetansen til Benoit Essou-Ekotto.

Mot Blackburn i går kveld ble disse manglene avdekket så ettertrykkelig at Blackburn-supporterne i etterkant antydet at QPR var det så langt svakeste laget som har besøkt Ewood park denne sesongen.

Carroll
Hoilett satte inn 14 mål for nettopp Blackburn i klubbens siste sesong i Premier League, et i dag ubegripelig faktum. BAE startet overraskende friskt, men driftet raskt ut av kampen. Tom Carroll er åpenbart hentet til QPR for å gjøre Tottenham en tjeneste, og på topp viste Will Keane en oppvisning i angrepsspill som kunne skremt vannet av enhver forsvarsspiller - på et bedriftslag.

Det var i det hele tatt en miserabel forestilling der et svakt Blackburn praktisk talt gjorde som de ville.

Nå skal vi ikke underslå det faktum at spilleren som kunne gitt variasjon på høyrekanten, er skadd for resten av sesongen. Om Charlie Austin har vært savnet, har fraværet av Matty Phillips gitt skadeomfanget en tilleggsdimensjon som det blir vanskelig å se bort fra.

- Forward!
Under bortekampen mot Yeovil i september begynte QPR-fansen å rope på mer aggressiv fotball vel 10 minutter ut i 2. omgang. - Forward! Go forward! Ropene kom jevnt og trutt mens midtbanen slo ballen på tvers uten et nevneverdig ønske om å sette strak kurs mot mål.

De to siste kampene har ropene fra tribunen økt i styrke. Ordene - Go Forward, er nå supplert med store mengder bannskap. Folk er rett og slett fly forbanna på det som enklest kan beskrives som antifotball.

Ungt blod i kulissene
Og mens Redknapp gjør sitt beste for å unnskylde seg med skadesituasjonen, sitter Suk Yun på benken. Sør-koreaneren har imponert de gangene han har fått sjansen, men det åpenbart ikke nok for vår meritterte manager.

Michael Petrasso signerte denne uka en 3-årskontrakt med QPR. På tide! Klubben skvatt vel da Mark Hughes og Stoke la inn et ønske om å overta ungguttens tjenester.
Petrasso ble med til Blackburn, men satt (skadefri) på tribunen og vansmektet, mens nevnte Hoilett og BAE løp i ring under flomlysene.

Skadene ER et problem som vi ikke kan se bort fra. Men med utgangspunkt i det jeg så i september og det jeg ser i dag - snakker vi om et lag som spiller en forferdelig kjedelig fotball, og som jeg tror motstanderne etter hvert har lært å finne ut av.

Rösler´s Wigan
Mandag snakket jeg med en supporter som for noen uker siden satt like bak Uwe Rösler under kampen mot Wigan.

- Rösler dirigerte og justerte spillemønstrene underveis for et lag som jeg tror er det beste jeg har sett denne sesongen. Angrepene kom raskt og tett, og midtbanespillerne viste stor variasjon med kantspill fra begge sider.

- Under den verste stormen satt Redknapp bare der. Ingen i trenerteamet gjorde tegn til å justere vårt eget spill, og Rob Green berget oss med noen flotte enkeltmannsprestasjoner. Etter mitt syn, har Redknapp ikke snøring på hva han driver med!

Planløst
Om Redknapp har en plan med dette - det være seg å spare nøkkelspillere til playoff, eller mer vidløftig - bekrefte inntrykk av lagets begrensninger, slik at motstanderne i playoff undervurderer QPR - skal være usagt.

Men akkurat nå er fotballen som spilles i Hoops noe av det mest traurige jeg kan huske fra de mange turene jeg har hatt til England. Og Redknapp virker ute av stand til å tenke alternativt.

Svak organisasjon
Redknapp´s manglende engasjement kan selvsagt forklares med at QPR har dypereliggende, organisatoriske problemer. Fyren kan rett og slett være møkk lei, og kan sikkert tenkes å ønske en sannhetssamtale med styreleder Fernandes. Men vår venn fra Malaysia har i lang tid hatt et flyselskap å tenke på, der fotballen tilsynelatende ofres tanker gjennom fyrens twitterkonto.

Kanskje blir Fernandes mer synlig på Loftus Road når han gjennomfører sin selverklærte plan om å slette twitterkontoen den 30. april?
Men det er en annen historie.

Forest
Kommende lørdag venter divisjonens verste formlag på Loftus Road. Nottingham Forest er i fritt fall, og en tilsynelatende sikker plass i playoff er fordampet i takt med det ene tapet etter det andre.

Alt annet enn seier mot Forest er utenkelig. Et tidlig mål vil være eneste medisin for å unngå en veritabel skyllebøtte fra tribunene, der folk er mildt sagt utålmodige i jakten på noe som kan få tilbake troen på at vi har noe å gjøre i Premier League.

Crystal Palace
Men oppe i alt dette finnes det et lite, dog tynt håp.
Vi skal tilbake til forrige sesongs opprykkskamp fra championship, som endte med playoff-seier til Crystal Palace.

Laget ledet divisjonen etter feiende flott fotball fram til november. Så kom motgangen, og i mars var laget på 4. plass.
Med én seier på de to siste månedene, klarte klubben såvidt å sikre sluttspill, som i sin tur altså endte med finaleseier på Wembley og tidenes bredeste glis fra manager Ian Holloway.

Respektabelt
Palace innehar i dag en respektabel plass i Premier League med relativt gode muligheter til å unngå nedrykk, noe som få trodde ved sesongstart.
Det gir et visst håp om å gjenetablere oss som en klubb bestemt for PL-status. De økonomiske musklene er der, vi trenger bare en organisasjon som balanserer det hele.

Med dette som bakteppe får vi holde oss til halmstråene, en øvelse vi QPR-supportere har utviklet til en sann kunstart.

På toget mellom Manchester og London:

Allan Klo