Av DAG HÅKON HELLEVIK
Det er to år siden Stan Bowles familie kunngjorde at QPRs største spiller gjennom tidene, og som fortsatt bare er 68 år gammel, led av Alzheimers sykdom. Gjennom det meste av denne tiden har klubben og deler av fansen ført en til tider nokså klønete debatt om hvorvidt, hvordan og eventuelt når klubben skulle arrangere en kamp til Stans ære.
Siste lørdag før årets sesongstart ble til slutt valgt, og motstander ble Premier League-klubben Bournemouth. Sportslig sett var dette et greit valg på tampen av en Silly Season hvor verken motstanderne eller kampresultatene har vært av beste merke.
Stan er betydelig svekket i løpet av de to årene, og for oss som sto utenfor spillerinngangen var det ekstra vemodig å vite at dette var aller siste gang helten fra vår tapte ungdom kom til å gå inn disse dørene. Familien har gjort det klart at Stan ikke lenger er i stand til å representere verken QPR eller seg selv, og at han aldri mer kommer til å vende tilbake til den stadion hvor alle elsket ham gjennom syv magiske år. Helt borte er han imidlertid ikke. Den åpenbare gleden Stan viste da folk ropte navnet hans, og det lyset han fikk i ansiktet da en ung supporter på 7-8 år ga ham en klem som om han var en hjemvendt og dypt savnet bestefar, frambrakte tårer i øyekroken hos opptil flere av de som sto og så på.
En spinkel, eldre herre stiger litt langsomt ut av en bil. Det er 40 år siden Stan Bowles ankom småjoggende, direkte fra bookmaker-sjappa.
Stan ble tatt imot av sin gamle lagkamerat og partner-in-crime Don Shanks, godt hjulpet av Ian Gillard, John Hollins og Gerry Francis. Alle dukket de opp på gresset både før avspark og i pausen. Don Shanks leidet sin gamle kompis langs The Loft og South Africa Road-tribunene, og Stan kunne for siste gang motta hyllesten fra de tribunene som han i sine velmaktsdager satte i total ekstase. Han gikk sakte under en paraply i det lette sommerregnet. Kanskje trengte beina ekstra mye tid, eller kanskje nøt han øyeblikket. Vi gjetter på at grunnen var litt av begge deler.
Partners in crime - Stan Bowles og Don Shanks var lagkamerater og bestekompiser i mange år.
John Hollins var der. Han er en av svært få fra Chelsea-miljøet som kan ferdes trygt i W12.
Gerry Francis var der. Denne damen, antar vi, svermet for ham også på 1970-tallet!
Både vi her i Superhoops og de fleste andre med interesse for QPR har produsert så mange beskrivelser av Stans liv og karriere at det nesten ikke passer seg å komme med flere nå. Flere av de fremmøtte i pausen sammenliknet ham med Lionel Messi. Da snakker vi om den lekne måten å bevege seg på, det utsøkte venstrebeinet, de uforutsigbare bevegelsene og de spektakulære avslutningene.
Det alle hadde i bakhodet, men som ingen snakket høyt om på en dag som denne, var hans mildt sagt eksentriske livsførsel. Mannen som nå ble hjulpet ut av en bil og leid de seks meterne bort til døra pleide å ankomme den samme spillerinngangen rett fra bookmakeren, et knapt kvarter før avspark og gjerne ferdig skiftet med en frakk over drakten. Ingen oppvarming, ingen teamtalk, Stan skulle bare innom en tur for å spille fotball. For Stan var livet en lek som bare var bryet verd dersom man kunne ha det gøy. Stan Bowles hadde ikke noe ego knyttet til det å være idrettsstjerne, kjendis eller millionær. Stjerne og kjendis var han i høyeste grad, og millionær kunne han ha blitt hvis han ikke hadde spilt bort alle pengene sine på hund og hest.
For aller siste gang kunne Stan motta jubelen fra tribunene på Loftus. Vemodig er bare fornavnet.
Men så hadde det seg altså slik at det å spille på hund og hest var hva Stan syntes var aller mest gøy, og fikk han ikke lov til det kunne det være det samme med hele fotballen. Hadde ikke QPR hatt en ledelse på 1970-tallet som aksepterte Stans gambling, hans likeglade forhold til tid og sted og hans evige mas om mer lommepenger til å spille for, så hadde vi med stor sannsynligvis ikke hatt noen Stan-ley å feire. For da hadde Stan neppe giddet å spille fotball for verken oss eller noen andre!
For Stan var leken så viktig at da Forest-manager Brian Clough nektet ham å spille i kompisen John Robertsons testimonial, da nektet Stan like greit å spille Europacupfinale for Nottingham Forest! Akkurat det stuntet tror vi han er alene om. Noe slikt tror vi ikke Lionel Messi kommer til å å gjøre ham etter!
Fotballkampen mot Bournemouth er det lett å glemme i en stund som denne. Det var en halvveis grei og innimellom småmorsom «lissom-kamp», slik oppkjøringskampene før sesongstart lett blir. Stemningen var sommerlett og avslappet, både på puben før kampen og på tribunen og på banen under kampen. Vi briljerte ikke, men vi dummet oss heller ikke ut, og vi tok ikke tapet så veldig tungt. Vi skapte en del sjanser etter småpent banespill, men vi fikk også demonstrert at vi har et skrikende behov for en skikkelig spiss. Washington trillet sin store sjanse forbi bortre stolpe, og Smith viste atter en gang hvor hjelpeløs han er når ballen treffer ham nedenfor neserota. Bakover holdt trebacklinja stand det meste av tiden mot et Bournemouth-angrep som heller ikke tok veldig godt vare på mulighetene. Josh King blåste et tidlig skudd langt over mål, mens James Perch ved en anledning og Alex Smithies ved en annen avverget hver sin store sjanse.
Jordan Ibe scoret vinnermålet på en god soloprestasjon like før pause. Utlikningen burde kommet i minutt 89 da et frispark fra Yeni Ngbakato (som hadde truffet Upper Loft på sitt forrige forsøk noen minutter tidligere) gikk i stolpen og traff Bournemouth-keeper Aaron Ramsdale i rumpa, men uten kraft nok til å trille de 20 centimeterne fra keeperens lår og tilbake over streken. Men vi tåler den uflaksen en uke før seriestart. Det er verre hvis den gjentar seg mot Reading 5.august
Lett sommerunderholdning. Kampen hadde vi nesten glemt å nevne, men Bournemouth vant altså 1-0. Who cares.
Lørdag 29. juli 2017
QPR - Bournemouth 0-1 (0-1)
QPR; Smithies; Perch (Goss 71), Onuoha, Lynch (Furlong 46); Wszolek (Petrasso 68), Luongo, Scowen (Borysiuk 57), Freeman (Manning 57), Robinson (Sylla 57); Washington (Ngbakoto 57), Smith (Mackie 57).
9.386 tilskuere
Vi startet kampen med Onouha, Lynch og Perch i forsvar og med Wszolek og Robinson som vingbacker. Vi avsluttet med Furlong i stedet for Lynch, altså med en stopper og to høyrebacker i midtforsvaret! Vårt vaklevorne bakre ledd har ikke fått en eneste ny soldat så langt i sommer, og det bekymrer!
Til overmål er Grant Hall igjen langtidsskadd og Jake Bidwell syk!
Blant de 19 som fikk spille var Josh Scowen det eneste nye fjeset!
