Av DAG HÅKON HELLEVIK
For å starte med det som ikke er rekord, så står vi nå med en kamprekke bestående av 4-2 mot Stoke, 2-0 mot Preston og 2-0 over Hull.
Sist vi gjorde noe bedre enn dette var i september 2002, i det som nå heter League One, ved starten av sesongen som endte med playoff-tap i Cardiff. Da vant vi fem på rad i serien med to mål eller mer!
Sifrene den gang var 4-0/2-0/3-0/3-1/2-0. Innimellom lot vi oss slå ut av ligacupen av Leyton Orient, men pytt pytt. Cupkampen gikk mellom de to første av de fem seriekampene, så hvis vi insisterer på å telle alle turneringer har vi uansett fire på rad med en margin på minst to – godkjent det også!
Tangerte rekorden
Om dette er gjeldende klubbrekord har vi ikke sjekket. Men noe som andre folk har sjekket for oss, er at Martí Cifuentes med 11 poeng på sine 6 første kamper tangerte rekorden for den QPR-manageren med best karrierestart gjennom tidene!
Den forrige til å klare 11 på 6 var Don Howe, som tok over etter Trevor Francis i gamle førstedivisjon i desember 1989, og den aller første var James Cowan så langt tilbake som i 1907. Alle hadde de tre seire, to uavgjort og ett tap. Det samme hadde Gordon Jago, som tok over fra Les Allen i januar 1971.
Skal vi være pinlige nøyaktige har Martí faktisk den beste statistikken på grunn av bedre målforskjell, med sifrene 9-3 mot Don Howes 9-5, Gordon Jagos 7-4 og James Cowans 15-12!
Andre managerlegender som Terry Venables, Alex Stock og Neil Warnock som fullførte sine første halvdusin med henholdsvis 8, 10 og 9 poeng.
Sportslig effekt av de sjeldne
Dermed ligger det også innebygget at QPR aldri har gjennomført et managerbytte med en så stor og umiddelbar sportslig effekt.
Som de fleste av oss dessverre husker så altfor godt hadde Gareth Ainsworth 0, som i «absolutt null», poeng på sine 6 siste kamper.
Howes forgjenger Trevor Francis tok 6 poeng på sine 6 siste, men Trevor ble i sin tid ikke sparket på grunn av dårlige resultater. Han mistet jobben etter en intern personkonflikt. James Cowan var QPRs første manager og hadde ingen forgjenger, men trenerne som sto for laguttaket sesongen før avsluttet med tre seire og tre tap.
Borte bra, hjemme best?
Når vi forhåpentligvis har levert en brukbar avslutning på desember måned og karret oss over nedrykksstreken har vi en interessant januar foran oss med fire ligakamper – alle hjemme!
Vi var opprinnelig satt opp med tre, og den fjerde kom da vi byttet med Watford i første serierunde for at det nye hjemmegresset skulle få en ekstra uke til å hvile seg på. Deretter kom attpåtil den femte da vi trakk hjemmekamp også i FA.cupens tredje runde.
Vi som elsker klubbrekorder har i all hast blafret igjennom Gordon Maceys statistikker, og vi måtte helt tilbake til Southern League i 1902/03 for å finne noe bedre.
Da spilte vi 6 hjemmekamper på rad fra 31. januar til 21. mars! Hele februar foregikk med andre ord på hjemmebane, men den besto av bare to kamper.
En gang for lenge siden var 1902/03-årgangen av Hoops de som fikk usedvanlig mange hjemmekamper midtvinters. Samtlige spillere var dypt preget av stundens alvor.
En hel kalendermåned med så mye som fem, alle hjemme, kan vi ikke se at QPR har vært satt opp med noen gang. Der er imidlertid en rekord som det ikke er helt sikkert at vi klarer å omsette i realiteter.
FA-cup
Slår vi Bournemouth i tredje runde av FA-cupen kan vi risikere bortekamp i fjerde runde, noe som betyr flytting av månedens siste hjemmekamp i ligaen. Men opp med handa de av dere som frykter at noe slikt kan komme til å skje.
Spiller vi uavgjort mot Bournemouth hjemme kommer det uansett en omkamp borte inn i rekka i januar.
Foran neste seriekamp, Plymouth Argyle på onsdag, har vi nå 19 poeng på 20 kamper. Vi er ikke mer enn 2 poeng under nedrykksstreken, men optimistene har også hengt seg opp i at vi er bare 11 bak playoff. Så hvorfor ikke sette seg høye mål?
Med 26 kamper igjen å spille trenger vi bare 2,1 poeng per kamp i snitt for å nå 74-75 poeng, som i et normalår kan holde til å bli nummer 6. Det er et snitt som per i dag omtrent tilsvarer hva de tre beste på tabellen har oppnådd. Eller sagt med andre ord: dersom Martí klarer å forvandle oss fra å være tredje dårligst i serien til å bli tredje best, så blir det finaleseier på oss på Wembley i år også.
Og såpass må vel fyren få til, nå som han er kommet så godt i gang?
