Vi har opprykksformen inne

En klisje når laget får sin første seier etter en dårlig start er at «det er nå sesongen vår begynner». QPR burde virkelig ønsket at resultatene fra de fire første kampene ikke var tellende, for det vi har levert etter at den tid kvalifiserer til direkte opprykk!

Tabell_11

Av DAG HÅKON HELLEVIK

Per i dag er vi nummer 10 på tabellen med 23 poeng etter at alle lag i Championship har spilt 15 kamper. Lager vi derimot en tabell over de 11 serierundene fra og med årets første seier er vi nr 2! Tre lag har samlet 23 poeng på disse 11 kampene. Målforskjellen plasserer da QPR bak Sheffield United, men foran Norwich City!

Forvandlingen vi har gjennomgått siden vi sto med 0 poeng og 2-13 i målforskjell etter sesongens første 4 er grensesprengende. Vi slapp inn 7 borte mot WBA, men vi har fortsatt til gode å slippe inn 7 til sammen på alle våre 11 ligakamper fra 25. august og utover. Vi har tre borteseier på disse 11, like mange som i hele forrige sesong! Vi har dessuten 7 ligakamper uten baklengs, like mange som i hele forrige sesong det også!

En innvending for at vi ikke skal ta helt av, har vært at vi på disse 11 serierundene har hatt forholdsvis enkel motstand. Det er et stykke på vei riktig. På den vedlagte tabellen over de 11 serierundene er våre motstandere i disse 11 kampene uthevet, og 8 av dem er å finne på nedre halvdel. De syv nederste, fra Sheffield Wednesday på 14.-plass til Bolton som er jumbo, er de vi har slått. Den neste kampen med en motstander fra dette sjiktet er hjemme mot Brentford om to uker, med hele QPR Norway-kontingenten på plass! Skal vi klarer å bryte rekken med 1-2-tap på våre samlinger i London, så må det være nå!

Vi har også spilt mot tre av periodens topplag, Norwich, Birmingham og Derby, men med bare to uavgjorte som resultat. Den eneste blemmen i er kommet mot Swansea. Waliserne ligger marginalt foran oss på den «ordentlige» tabellen etter 15 runder, men til tross for at de slo oss 3-0 i september har de prestert  betydelig svakere enn oss over de siste 11.

Når vi analyserer årsakene til snuoperasjonen er det vanskelig å komme unna de nye spillerne. Angel Rangel debuterte med 0-3 hjemme mot Bristol City i sesongens tredje ligakamp. Tomer Hemed og Nahki Wells debuterte mot Wigan 25. august da vi endelig vant, og i femte kamp (0-0 i Birmingham) hadde vi også Geoff Cameron i hus. Gjennom hele oppturen har disse fire vært sentrale innslag. Selv om scoringene langt på vei har uteblitt (13 mål på 11 kamper er faktisk et svakere snitt per kamp enn gjennom hele 2017/18) så har Hemed og Wells løftet laget offensivt. Begge holder et betydelig høyere nivå enn alle i kvartetten Smith/Sylla/Mackie/Washington som vi startet sesongen med for et år siden.

En spiller som har fått mye oppmerksomhet i denne perioden har vært Joe Lumley, som er på god vei til å bli QPRs første egenproduserte førstekeeper siden Tony Roberts. Medregnet ligacupen har han sluppet inn 6 mål på 12 kamper. Matt Ingram står med 16 på 6. Lumley er en målvakt vi ikke er blitt helt klok på. Han er 23 år og relativt urutinert, og det kan fortsatt diskuteres om han er god eller heldig. Han har levert noen stygge blemmer uten nødvendigvis å bli straffet hver gang, og frisparket til Jack Grealish for Aston Villa forleden er i så måte typisk. Samtidig utstråler han selvtillit og leverer glimrende redninger. Han er neppe på høyde med Alex Smithies, men han står bak et mye bedre forsvar enn både Smithies og Ingram gjorde. Toni Leistner fyller skoa til Ned Omouha vel så det, Joel Lynch og Jake Bidwell har hevet seg stort siden ifjor og 35 år gamle Angel Rangel kan gjøre det svært vanskelig for 23 år gamle Darnell Furlong å vinne tilbake plassen som høyreback.

Men ikke alt har med nye navn å gjøre. Steve McClaren får også velfortjent ros for å ha endret spillemønster underveis. 4-2-3-1 som har vært melodien i det siste er svært forskjellig fra det han startet sesongen med, og ikke minst er dette et system som bringer stjerneskuddet Ebere Eze frem i lyset. Alt går imidlertid på bekostning av noe annet, og ikke minst må Paul Smyth og Bright Osayi Samuel lure på hva som egentlig skjedde med de lovende karrierene deres.

Det som gjør at vi ikke setter champagnen til kjøling riktig ennå er mangelen på en målscorer. Charlie Austin, med ett mål på 9 for Southampton så langt i år, hva sier du til et lite utlån? Hemed, Eze og Wszolek har per dato tre mål hver, ligacupen medregnet, og det holder ikke til noen permanent topp-to-plassering. Topp åtte burde imidlertid være realistisk, og da er vi jo også i konkurranse om topp seks. Og kommer vi dit, vel, skulle det skje at vi får spille mot Derby både i semifinalen og i finalen i playoff så kan jo mirakelet selvfølgelig inntreffe. For opprykk i en sesong hvor man presterer å tape en innledende kamp 1-7, går det an det da? Svaret er selvfølgelig ja, det går helt fint, for det gjorde Norwich i League One i 2009/10. De tapte 1-7 for Colchester i sesongpremieren, og det attpåtil på hjemmebane, men vant serien og rykket opp med klar margin!

I mellomtiden får vi nøye oss med å konstatere at vi har hatt en begivenhetsrik høst. På minussiden har vi satt klubbrekord med å tape sesongens fire første ligakamper. Den gamle rekorden, på tre, stammer fra Southern League, og sist det skjedde var i sesongen 1914/15.  På plussiden var 1-0 over Aston Villa vår første seier i en TV-sendt fredagskamp på 12 år. Så hvem vet, kanskje blir dette til og med sesongen hvor vi klarer å vinne borte mot Nottingham Forest?