Av Even Lubeck (tekst) og Dag Håkon Hellevik (foto)
Etter en halvtimes gåtur fra Shepherds Bush, måtte jeg en tur innom Ladbrokes for å sette et spill på kampen vi skulle på. Dette er dagen QPR slår tilbake etter tre skuffende resultater, tenkte jeg. Tap mot Nottingham og uavgjort mot Blackburn og Hull. Over to ganger pengene tilbake om det blir seier. Gratis penger, tenkte jeg. I dag snur de den vonde trenden og slår tilbake mot Fulham, en times gåtur fra Loftus Road. Lokaloppgjør og trøkk.
Craven Cottage er en nydelig arena. Den ble bygget i 1896, men ser ikke ut som en skikkelig fotballstadion ved første øyekast. Det ser mer ut som en fabrikkbygning hvor arbeidere jobber dag og natt for å skaffe inntekter. Jeg så for øvrig Fulham i min første fotballkamp i England. 2003, Fulham mot Blackburn og Martin Andresen. Kampen ble spilt på Loftus Road fordi Fulham rykket opp til Premier League i 2001/2002 og Craven måtte bli oppgradert.
Klokka nærmer seg kampstart. Vi går inn en så trang luke at de over 120 kg hadde sittet fast.
- Jeg har kun sett en ligakamp på bortebane live som QPR har vunnet, og det var den første jeg var på. 1974 mot Leeds, 1-0 til QPR. Gerry Francis målscorer. Jeg husker målet godt - en lompe fra 20 meter. Leeds hadde en målvakt ved navn Garry Sprake, han var notorisk ujevn. Kunne være både brilliant og Donald Duck. Skuddet fra Francis var en lompe som traff skulderen til Sprake, og gikk inn, forteller Dag Håkon.
Plutselig fikk jeg en klump i magen. Kanskje bettingspillet mitt på QPR ikke var like smart likevel?
Craven Cottage er en nydelig stadion, det skal Fulham ha. Men skal vi dømme etter språkbruken blant QPR-fansen på Putney End, så fant de ikke så mye trøst i den klassiske arkitekturen.
QPR har ikke vunnet borte mot Fulham på 35 år. 19. januar 1980 vant QPR 2-0 på Craven Cottage i gamle Divisjon To. Siden den gang hadde QPR 5-12 i målforskjell på Craven Cottage mot Fulham. Et sviende 6-0 tap i 2011 husker - dessverre - de fleste QPR-supportere. I 2013 var de nærmere, men en leken Dimitar Berbatov sørget for en 3-2 seier til «Cottagers».
Denne gangen skulle QPR snu den berømte kjerringa, men de fikk seg en kalddusj etter 116 sekunder. Trenger ikke skrive for mye om kampen, men det var en uhyre svak forestilling av samtlige 14 spillere som kom innpå, inkludert Chris Ramsey. Hvorfor satt jeg penger på dette laget?
Charlie Austin ble skadet. Nedum Onuoha framsto lite som en kaptein, tok ikke ansvar. Leroy Fer ute av form. Jamie Mackie fikk ti minutter før han måtte ut. Massimo Luongo virket uinteressert. Robert Green kunne ikke lastes for målene, men hadde et par rufsete involveringer. Alejandro Faurlin var lite løpsvillig på midten, og hadde en stygg feilpasning før 2-0 målet. Rett og slett en pinlig kamp, jeg har i hvert fall ikke sett noe svakere på lang, lang tid. Chris Ramsey, var det smart å spille 4-2-3-1? Vi fikk til nada offensivt, ett bra angrep i første omgang. En heading på mål i 2.omgang. Eller nei, et tilbakespill i form av en heading til Fulham-keeperen i 2.omgang. Inn med Toszer når vår eneste spiss Austin må ut med skade. Smart å sette en Leroy Fer, som ikke har spilt fotball på flere måneder, opp på topp? Vi skapte ikke akkurat mer av den grunn.
"Fuck this". "What a shit team". "We are fucking shit". Banneordene haglet på QPR-tribunen i løpet av samtlige 90 minutter. Et par av fansen rundt oss reiste seg, bannet og dro etter 116 sekunder. Noen forlot Craven Cottage etter 19 minutter. Enda flere etter 31, og nesten alle etter 63. Vill jubel hver gang når QPR fikk corner, dog svært ironisk. Det at QPR hadde 49 prosent possesion er for meg et under. En til to pasninger, så bort med ballen. Lang ball på stasjonær Austin, som virket svært umotivert. Pengene jeg hadde satt på QPR var tapt etter 55 sekunder, da Robert Green glapp ballen i feltet. Da visste jeg at dette ikke gikk veien.
Dagen etter bar det til Harlington, QPRs treningssenter, for å se ungdomsavdelingen i aksjon. Da vi ankom spilte QPR U15 mot Arsenal i en treningskamp. De spiller ikke i serie, disse unggutta, men arrangerer treningskamper hver helg. Arsenal vant 2-0 i en relativt kjedelig og sjansefattig kamp.
Heller ikke QPR U18 er inne i sin beste sesong. Ingen av disse later til å ha noen peiling på hvor ballen er. Til orientering er den rett over hodet på dem, men de ser i alle mulige andre retninger.
Deretter spilte QPR U18 mot Barnsley. QPR-juniorene har en veldig dårlig sesong i år, og dette var bunn i avdeling nord mot bunn i avdeling sør. Et svakt QPR-lag scoret dog seks mål, men slapp inn hele fire, og det mot det desidert dårligste laget i ligaen.
Men etter 0-4 og 0-2 fikk vi i det minste en seier, med 6-4. Det blir 6-10 over tre kamper. 14 av de 16 målene kom i to kamper som desverre minnet litt for mye om hverandre, dårlig forsvar, dårlig organiserng og dårlige enkeltprestasjoner. Verken A-laget eller U18-laget later til å ha formen inne for tiden.
QPR-juniorene vant en dårlig kamp mot Barnsley med Hawai-sifrene 6-4. De fleste målene kom fordi ingen ante hvordan de skulle spille forsvar. Den eneste trøsten for de fåtallige publikummerne på Harlington var at det var hjemmelaget som gjorde færrest tabber.
