Av ALLAN KLO
September gikk over i historien, og et opportunistisk og velspillende lag fra Vest-London tronet øverst på tabellen. Oktober sto for døram og enne måneden skulle Dave Stexton & Co. spille seks kamper, der spesielt forsvaret skulle utmerke seg. I løpet av disse oppgjørene var det kun ved to anledninger at Phil Parkes slapp inn mål. Det var i oppgjøret mot nedrykkskandidat Birmingham og i ligacupen mot Shrewsbury - bortekamper begge to.
Etter 10 serierunder QPR sto fremdeles med null tap. og hele det fotballinteresserte England hadde fått opp øynene for klubben som tronet øverst på tabellen med 15 poeng
11. serierunde
Lørdag 4. oktober: Leeds United-QPR 2-1 (0-0) (Youtube)
Thomas 47 (str.)
Tilskuere: 30.943
Laget: Parkes, Clement, Gillard, Hollins, McLintock, Webb, Thomas, Masson, Francis, Bowles, Givens.
Benken: Abbott.
Den første lørdagen i oktober kom det første tapet. Jimmy Armfield hadde overtatt Leeds United, og klart å løfte laget såpass at flere fotballjournalister mente de hadde reelle muligheter til å vinne et trofé denne sesongen. I så måte representerte QPR en solid test på ambisjonene i et lag som fremdeles besto av grunnstammen i laget som vant ligaen i 1973/74.
I kampprogrammet var de rause nok til å dele ut en overstrømmende ros av jobben Dave Sexton hadde gjort med QPR:
I en tid da alle roper etter mer neglebitende spenning og begeistring, serverer Sextons Rangers dette i overflod på Loftus Road. De har blitt kalt Englands mest attraktive lag – supporterens drøm.
Og ikke uten grunn. Siden Sexton tok over forrige sesong etter Gordon Jagos overraskende avgang, har han reorganisert og revitalisert et lag som alltid har vært fylt til randen med talent.
Aggressivt hjemmelag
Høfligheten ble selvsagt lagt vekk ved kampstart, der et sultent hjemmelag raskt kjempet QPR ut av stilen. Duncan McKenzie og Allan Clarke fikk store sjanser, men hver gang sto Phil Parkes fjellstøtt foran buret og feide unna forsøkene med kjemperedninger.
QPR var også frampå, men måtte nøye seg med langskudd i denne omgangen. Stan Bowles fikk muligheten etter at Norman Hunter ga bort ballen. Retningen på skuddet var imidlertid ikke bra nok, og Leeds slapp med skrekken.
To minutter ut i 2. omgang tok QPR ledelsen etter at Paul Madeley sendte Gerry Francis i bakken innenfor 16-meteren. Straffesparket ekspederte Bowles i mål.
I løpet av de neste ti minuttene snudde hjemmelaget kampen med scoringer signert Allan Clarke og Peter Lorimer, sistnevnte med en av sine klassiske "kanonkuler" etter en kort corner.
QPR fikk ny energi, og både Bowles, Francis og Thomas fikk store sjanser til å utligne. Denne gangen var det keeper Harvey som holdt Leeds inne i kampen.
Kampen ebbet ut og QPRs første serietap denne sesongen var en smule forsmedelig, spesielt med tanke på at høydepunktene ble sendt i Kveldsnytt denne dagen. Artikkelforfatteren gikk i 5. klasse, og samtlige kompiser hadde "sitt" lag, Leeds inkludert. Han lot meg få høre det...
Ligacup, 3. runde
Tirsdag 7. oktober: QPR-Charlton Athletic 1-1 (0-1)
Bowles 68
Tilskuere: 20.434
Laget: Parkes, Clement, Gillard, Leach, McLintock, Webb, Thomas, Francis, Masson, Bowles, Givens.
Etter sesongens første tap, kun man jo ha forventet et skikkelig comeback i neste kamp. Byrival Charlton Athletic tok turen fra øst til vest, med andre ord en overkommelig oppgave for QPR. Langt ifra. Laget fra 2. divisjon (nå Championship) gikk freidig til verks, og spilte ut et av topplagene i engelsk fotball.
Det skulle bli en senere QPR-spiller som satte tonen i omgangen. Mike Flanagan løp gjennom mot Phil Parkes etter en halvtimes spill. QPR-forsvaret stoppet opp og ropte på offside. Ikke tale om, mente dommeren. Sekunder senere fyrte Mike Flanagan av et skudd som Phil Parkes fomlet vekk. Colin Powell hadde vært uromoment gjennom hele omgangen, og denne gangen var han på rett sted til rett tid. 0-1.
Det er ikke godt å si hva Mr. Sexton sa i pausen, men det var et nytt lag som kom ut på banen i 2. omgang. Før det var spilt ett minutt hadde QPR fått tre cornere.
Ian Gillard var veldig nær utligning da headingen hans gikk i tverrliggeren. Don Givens fikk avgårde et fint skudd etter en glimrende løp, og da Stan Bowles headet inn utligningen etter halvspilt omgang var det fullt fortjent.
Bortsett fra en hodeskade på Don Masson, som ble sendt til sykehus, skjedde det lite før fløyta gikk for full tid. Masson husket lite av det som skjedde.
– Det siste jeg husker er at jeg kikket mot benken, der Dave Sexton signaliserte at det var ti minutter igjen. Etter dette minnes jeg svakt at jeg fikk behandling i garderoben. Ambulanseturen husker jeg ikke i det hele tatt.
Det er for øvrig interessant å merke seg at denne kampen ble spilt med toppede lag fra begge sider. Andre tider der altså.
12. serierunde
Lørdag 11. oktober: QPR-Everton 5-0 (2-0) (Youtube)
Givens 1, Masson 30, Francis 50, 70, Thomas 64.
Tilskuere: 23.022
Laget: Parkes, Clement, Gillard, Leach, McLintock, Webb, Thomas, Francis, Masson, Bowles, Givens. Benken: Hollins.
Don Massons hoderystelse ble raskt glemt, og han var med fra start i det som skulle bli en av de mest underholdende kampene på Loftus Road denne sesongen. Etter nedturen i Leeds, og ikke minst den ene omgangen mot Charlton, kan det jo være at QPRs spillere gikk med brennende ønske om å revansjere seg.
Før kampstart fikk Dave Sexton utdelt en gedigen flaske whisky etter å blitt kåret til månedens manager i september.
Kampen mot Everton ble en fest, spesielt for Don Masson. Han scoret kampens flotteste mål med et skudd i krysset fra 20 meter etter halvtimen. Før dette hadde midtbanekollega Francis sendt QPR i ledelsen før mange av tilskuerne hadde funnet plassene sine.
Stan Bowles scoret overraskende nok ikke i denne kampen. Likevel ble han kåret til kampens store spiller, etter å uegoistisk bidratt til flere av målene med smarte pasninger i avgjørende sekunder.
Resultatet sendte QPR til topps på tabellen igjen. De sto riktignok med like mange poeng som Manchester United og West Ham, men hadde bedre scoringssnitt enn rivalene.
Ligacup, 3. runde (omkamp)
Tirsdag 14. oktober: Charlton Athletic-QPR 0-3 (0-0)
Thomas, Masson, Bowles
Tilskuere: 31.583
Laget: Parkes, Clement, Gillard, Leach, McLintock, Webb, Thomas, Francis, Masson, Bowles, Givens.
Nytt oppgjør mot Charlton, og nok en gang var laget fra divisjonen under kjappest ut av blokkene. Frank McLintock fikk kjørte seg mot spissen Derek Hales, og veteranen vår måtte gå ut etter å ha pådratt seg en strekk i en løpsduell med Hales.
Denne gangen lyktes ikke hjemmelaget å sette ballen i buret bak Phil Parkes. Til tross for å ha dominert store deler av denne omkampen, var det QPR som kunne returnere til Shepherds Bush etter med 3-0. Samtlige scoringer kom i kampens sluttfase.
13. serierunde
Lørdag 18. oktober: Burnley-QPR 1-0 (0-0)
Tilskuere: 20.409
Laget: Parkes, Clement, Gillard, Leach, Hollins, Webb, Thomas, Francis, Masson, Bowles, Givens.
Benken: Abbott
Dette skulle bli en av disse kampene som mange QPR-supportere gløttet tilbake på ved sesongslutt. Å tape i en kamp mot et av bunnlagene, er én ting. En seier her ville gitt oss ligamesterskapet. Jadaneida, tilfeldighetenes spill kunne velte mange andre resultat... men likevel... og som enhver laksefisker vet - det er laksen du mister som huskes best, eller var det dama?
Før dette oppgjøret sto Burnley med kun to seire i serien, men men i midtuka hadde de sendt Liverpool ut av ligacupen.
Frank McLintock var ikke friskmeldt etter smellen han strekken han pådro seg i cupkampen mot Charlton, ble erstattet av John Hollins som defensiv midtbanespiller. Tre minutter før full tid stormet Peter Noble mot mål og ble sendt i bakken omtrent på 16-meterstreken, av nettopp Hollins.
Burnley-spillerne ropte på straffespark, men fikk det nest beste, frispark i en særdeles farlig posisjon. Tilbake i laget var Frank Casper, en spiller som var på tampen av karrieren. Han var tilbake etter et skadeavbrekk på 18 (!) måneder, og fikk sjansen fra start, men viktigst, han ble bedt om å ta frisparket.
Skuddet fikk en skikkelig bananskru, gikk rundt muren med QPR-spillere og i mål bak en forfjamset Phil Parkes.
Da hjalp det ikke at Don Masson tidligere i oppgjøret fikk to muligheter som keeper Stevenson fikk fingrene på. I tillegg hadde Dave Clement og Don Givens sine muligheter, i tillegg til Gerry Francis og Stan Bowles. Ballen ville rett og slett ikke i mål.
En frustrert Dave Sexton sa etter kampen: – Vi forsvarte oss godt, bygde opp angrepene slik vi skulle. Likevel, vi burde satt sjansene mens vi hadde initiativet.
14. serierunde
Lørdag 25. oktober: QPR-Sheffield United 1-0 (0-0)
Givens 62
Tilskuere: 21.161
Laget: Parkes, Clement, Gillard, Leach, McLintock, Webb, Thomas, Francis, Masson, Bowles, Givens.
Benken: Hollins
Laget som nå befant seg på siste plass i 1. divisjon, kom til Loftus Road fast bestemt på å holde seg til et defensivt system. Dette begynte å bli et mønster for motstanderlag som tok turen til Shepherds Bush.
Stjernen på Sheffield United var utvilsomt Tony Currie, en spiller med en eleganse som ville passet perfekt inn i QPRs spillemønster. Sesongen før hadde laget kjempet seg til en respektabel 6. plass, kun fire poeng bak ligamesterne Derby County.
Taktikken preget også kampen, som ble en temmelig kjedelig affære. Først etter 62 minutter kom angrepet som sendte to poeng inn på QPRs tabellkonto.
Stan Bowles fikk ballen på midtbanen, men så at Francis var på et løp som ville plassere ham i en god innleggsposisjon. Ved dødlinja la han en perfekt pasning som Don Givens headet i mål med stor kraft. Headingen var så kraftig at keeper Tom McAlister ikke klarte å holde ballen, den bare suste videre og inn i nettet.
Seiren sendte QPR tilbake til topps på tabellen, og Stan Bowles ble nok en gang kåret til banens beste spiller.
Likevel måtte han bli igjen i England mens Phil Parkes, Dave Thomas, Ian Gillard og Gerry Francis ble med den engelske landslagstroppen som skulle møte Tsjekkoslovakia i EM-kvalik.
