Av ALLAN KLO

Det er sekundet da ballen forlater Richard Keoghs fot og triller ut mot Bobby Zamora.

Og da snakker vi ikke om et sekund slik det defineres av armbåndsur og andre verktøy som forteller oss at vi nærmer oss den neste timen. Vi snakker om en form for evighet som begynte med Junior Hoiletts uforklarlige manøver, der han rundet to mann og gjorde alt klart for vår første skikkelige mulighet i den kanskje viktigste kampen vi har spilt noensinne.

Helsvart
En mann utvist, de resterende utespillerne utspilt etter alle kunstens regler, og vårt eneste håp lå i at vi holdt ut til en eventuell straffesparkkonkurranse. Det var realitetene da ordinær tid nærmet seg slutten.

Men denslags negativitet ble raskt glemt da Hoilett tråklet seg forbi to spillere, skal vi si rundt 89:40. Jeg løftet blikket, og så både Zamora og Austin løpe i posisjon. Blikket gled tilbake til Hoilett, og pasningen føk avgårde. Rundt meg var det plutselig blitt stille, og svingen med 40.000 QPR-fans hadde blikket stivt rettet mot ballen som føk i retning Keogh.

Og ja, jeg tipper dere som satt foran TV-skjermen ble temmelig tyst, dere også.

Fra vår vinkel, 30 meter skrått unna Hoilett, kunne vi se at ballen ble slått for langt unna Zamora, og en enkel klarering lå i kortene.

Fotballgudene slår til
Men da, akkurat da, kom fotballgudene i det hinsidige oss til unnsetning. Det var som om de hadde hatt en diskusjon på kammerset. Som for eksempel disse tre legendene:

Dixie Dean: - Herrejemini for en elendig pasning. Hadde den fyren spilt på Everton i 1927, ville jeg krevd at han ble slengt ned i kjelleren i Tower of London for godt. Håpløst.

Stanley Matthews: - Ro deg ned påsan! Da du hamret inn 60 mål på én sesong eksisterte ikke offsideregelen. Eller har du glemt at du en gang var ung?

Tom Finney: - Livet er for kort til denne kjeftinga gutter. Hva om vi for én gangs skyld gjør noe positivt? Vi sitter jo bare her oppe og glor på skyene.

Tenkepause. På dette tidspunktet har fotballgudene fryst hendelsene på Wembley, og ballen har stoppet opp midtveis mellom Hoilett og Keogh. 87.000 tilskuere har permanent hakeslepp.

SM: - Og ditt poeng er?

TF: - Tja.. forslag?

DD: - Hadde det vært opp til meg, hadde jeg sørga for at forsvarsspilleren tabba seg skikkelig ut. Det var helt normalt i 1927/28. Mangel på offsideregelen var ikke alene grunnen til at jeg knep rekorden for flest ligamål i én sesong. Der fikk du den Stanley!

Ny tenkepause. De tre spillerne legger på filosofisk vis ansiktet i hendene, og tenker. Dypt.

SM: - Jeg har det! Hva om vi følger Dixies idé og ødelegger Keoghs plan om å beine ballen opp på tribunen. Tom, du er jo en sann djevel på practical jokes. Her har du sikkert en god idé?

TF: - Enkelt. Se nå!

Legenden som fikk 433 kamper for Preston North End mellom 1946 og 1960, lener seg over Wembley, plasserer fingeren på gresset ved Richard Keogh i Subbeteo-stil og venter.

- Okei, dere kan starte kampen igjen gutter. Jeg er klar.

Ballen fyker videre og inn mot 5-meterstreken. Med en følsom finger, knipser Tom Finney Keogh på høyre lår. Spilleren treffer ikke rent og ballen spretter ut mot Zamora, som er i full balanse, med en klassisk venstrefot i perfekt posisjon.

Skuddet kommer. Nettet beveger seg.

Øyeblikket
Og dette er øyeblikket. Øyeblikket da tiden stopper opp for oss vanlige dødelige.
Vi holder pusten. Kanskje vi tenker på kamper da alt gikk oss i mot. Kanskje vi føler det er på tide med erstatning for alt vi har holdt ut opp gjennom årene:

Wigans frispark på overtid i vår forrige sesong i Premier League, som ettertrykkelig avsluttet det siste håpet om fornyet kontrakt?

Frustrasjonen over å være i det gode selskap med spillere vi egentlig ønsket dit pepperen gror?

Marerittet rundt Faurlin-saken før opprykket i mai 2011?

Playoff-finalen mot Cardiff City i 2003?

Ligacupfinalen i 1986, der vi var storfavoritter på forhånd. Helt til klubblegen pumpet spillerne fulle av Mogadons - sovetabletter - dagen før dagen?

FA-cupfinalen i 1982, der vi spilte ut Tottenham i omkampen, og likevel tapte med ett mål?

Eller verstingen, en maidag i 1976, der vi var ligamestere fram til det gjensto 1-ett kvarter av Wolves-Liverpool?

Jeg vil si at sekundet da ballen var på vei mot Zamora var et fullt fortjent sekund. Det var vårt sekund, på alle mulige vis.

Intenst fellesskap
Det som skjedde i neste øyeblikk er noe som overgår alt annet jeg har vært med på.
En mølje av mennesker i et fullstendig kaos, klemmer som ble delt ut i øst og vest. Skriking hinsides enhver fornuft. Voksne menn som lever ut intens glede i et unikt fellesskap som savner sidestykke i alle de årene jeg har fulgt denne merkelige klubben vår.

Jeg våger påstanden om at vi aldri kommer til å oppleve noe som er i nærheten av dette. Playoff-finalen i championship regnes økonomisk sett som den viktigste i fotballuniverset, kanskje spesielt denne sesongen, der inntektene for Premier League har skutt kraftig til værs etter reforhandlinger av TV-avtalene på globalt nivå.

Og denne premien fikk vi.
På mest mulig dramatisk vis, etter åttiniminutterogfemtisekunder.

Hjertelig takk, fotballguder.