Av DAG HÅKON HELLEVIK
Ambassadøren sto i døra på Geilo. Bredbeint, kortvokst, smilende som ambassadører bare må være.
-Jøss, åssen kom du deg hit, spurte jeg.
-Jeg har venner i Sogndal, forklarte han. -Jeg har en sønn som bodde i Sogndal, vennene hans kjørte meg hit.
-Til Geilo? spurte jeg. Fra Sogndal? Sogndal er jo langt oppi der, langt oppi nord, oppi Sunnmørsalpene. Hvorfor kjøre deg til Geilo? Hvorfor kjørte de deg ikke dit du skulle? Det er jo ikke noe lengre dit. I stedet har de kjørt deg over fjorder, fjell og folgefonner. Jeg er imponert over at de i det hele tatt fant noen veier hit som det gikk an å kjøre på.
-Spør ikke meg, svarte ambassadøren, saklig og rolig som ambassadører alltid er. -Jeg sov det meste av turen. Jeg vet ikke hvor vi har kjørt. Jeg forsto ikke hva de sa, jeg snakker ikke sunnmørsk. Dessuten var det mørkt. Kanskje sogndølinger ikke vet så mye om geografi? Kanskje er det derfor de bor der de bor? Kanskje de bor der fordi de ikke vet hvordan de skal komme seg vekk derfra? Kanskje tar de ikke tog så ofte. Hva vet vel jeg?
Jeg har alltid likt ambassadøren. Jeg ble invitert hjem til ham en gang for noen år siden. Det var veldig hyggelig. Ambassadøren og -døra åpnet sitt hjem, ambassadøren svingte lett, ambassadøra sto på klem.
Ambassadøren er født nordpå, utdannet ved Cambridge, og hadde litt problemer med å få jobb etter eksamen. Han måtte tjenestegjøre i en periode som løsarbeider på en busstasjon i Hounslow, men etter fire år der fikk han til slutt en ordentlig jobb. Der måtte han slutte brått, men etter enda en ørkenvandring blant haner, ulver og ugler kom han tilbake dit han alltid hadde hørt hjemme. Nå som ambassadør.
Norges venn
I Norge har han vært flere ganger. I tillegg til Sogndal har han vært i Oslo. I juni 1993 var han der på en jobbtur som ikke endte så bra. Bedriften kom med en diger delegasjon for å kapre en viktig kontrakt, men de endte opp med ikke å få den. Hele nasjonen var i sjokk etterpå.
-Det var da virkelig mange og lange omveier gjennom livet sa jeg trøstende. -Men nå, vet du hvor du er på vei nå da?
-Jeg trodde jeg visste det, svarte han og gjespet, men jeg er ikke så sikker lenger. - Men du vet det, ikke sant? Eller er du like bortreist som de sunnmøringene som kjørte meg hit fra Sogndal?
-Hva mener du med det? Jeg er da ikke sunnmøring?
-Nei, ikke sant? Det er veldig bra, for da vet kanskje du hvor jeg skal, så da kan jeg bare sette meg ned for å sovne, og så vet du hvor vi er når vi kommer dit i morra tidlig.
God natta, sa ambassadøren og sovna i stolen et sted mellom Geilo og Voss.
