Av DAG HÅKON HELLEVIK
På Hønefoss hadde det kommet på noen som hadde tatt eget lokaltog fra Drammen. Nå hadde vi kjørt videre og nærmet oss Gol. Natta var ganske svart. Fyren som akkurat hadde kommet på vagget ned korridoren på jakt etter et sted å sitte.
Han var en svær fyr. Over etthundreognitti. Skuldre som en garasjeport, føtter som fururøtter, never som steikepanner. Sett en sånn type mellom to påler sju og en halv meter fra hverandre, og da er det ikke mye som kommer forbi.
Foto Kåre Svang
Men vagge gjorde han altså. Kanskje var det fordi beina ikke var hva de en hadde vært, men kanskje var det fordi toget vagget det også. Vi holdt tross alt god fart.
- Vi pleide å løpe mye på jobben, forklarte han med et flir som også var digert.
- -Skjønt egentlig var det jo de andre som løp mest. Selv sto jeg bare der. Og det var jo bra, for jeg hadde den samme jobben i 25 år, og jeg var ankelsvak halve tida. Måtte jeg sparke etter noe eller noen, hadde jeg vondt ei uke etterpå. Heldigvis brukte jeg henda mest.
-
Første jobben han hadde som ung var i Birmingham, fikk vi vite. Et bra sted å være, påsto han og begynte å nynne på en gammal sang.
-Birmingham, Birmingham, vilket jävla hål! Det var så schitigt att det likna mest av allt en balja kol....i Birmingham!
-Jøsses, kan du svensk?
-Nei, selvsagt ikke. Skulle tatt seg ut for en utlending å stå på bergenstoget midt i norske natta og synge svensk. Jeg hadde det bra i Birmingham, jeg. Det er det sangen handler om, ikke sant? Jeg skjønner jo ikke alle ordene. Sa du at det var svensk?
-Nuvel.....tja...men ellers?
-Ellers jobbet jeg mange år i London Øst. Det var bra å være i London Øst, ikke så mye verre der enn i London Vest. Til slutt ble jeg lokket ut på landet av noen folk som ville ha meg til å kjøre traktor, men der ble jeg ikke så lenge. Det må være grenser for hva man skal gjøre for å tjene penger. Alvorlig talt. Jeg trivdes best i byen. Dessuten var jeg for gammal. Det eneste jeg noen gang har nektet, var å flytte til Glasgow. Alvorlig talt. Skottland altså! Det må være grenser for hva man skal gjøre for å tjene penger.
-Hva driver du med nå?
-Minst mulig. Jeg gikk på trynet titt og ofte i den jobben jeg pleide å ha. Det var jo det de betalte meg for å gjøre. Nå til dags derimot, holder jeg meg for det meste på beina. Detter jeg nå, så er vel problemet at jeg ikke klarer å reise meg igjen. Sånn er det blitt med åra. Jeg har fortsatt håret, jeg har fortsatt min egen bart og alle mine egne tenner, men knærne er litt rustne.
Og dessuten er jeg så forbistret ankelsvak.
Sa han, og peilet seg inn på en ledig stol litt borte i korridoren. Det var seint og han var trøtt, det blir man jo lett hvis man har vært for mye i Drammen. Han ville sove, og snart skulle vi jo være på Gol.
Foto Kåre Svang
