Av DAG HÅKON HELLEVIK

Det er nemlig bare å registrere at QPR, etter 1-2 mot Bristol C og 2-3 mot WBA, har fullført en kamprekke på 6 strake ligatap for tredje gang i løpet av litt over to år. Selv for oss, noe av det mest stabilt ustabile internasjonal fotball kan varte opp med, er dette ikke dagligdags. Vi må faktisk et godt stykke tilbake i forrige årtusen for å finne noe som ligner!

Hvis vi starter i inneværende årtusen, kom den første 0-6-rekka i november/desember 2016 under Ollie Holloway. Den neste kom i samme sesong, i april 2017. Vi unngikk nedrykk med å slå Nottingham Forest hjemme i siste hjemmekamp i mai, i den syvende kampen i den siste av de to tapsseriene.

Dette var ikke akkurat prestasjoner som vi ønsket at Steve McClaren skulle gjenta, men det har han nå gjort. Vi står uten seier i ligaen i kalenderåret 2019 etter kampene mot Sheffield United (0-1), Preston (1-4), Wigan (1-2), Birmingham (3-4), Bristol City (1-2) og WBA (2-3). Det er en slags trøst at vi scorer mål, vi har 8-16 sammenlagt på de nevnte kampene. De to forrige tapsrekkene endte henholdsvis 1-11 og 4-11. Å score 8 mål på 6 kamper uten å ta poeng er nesten en prestasjon i seg selv. Du trenger et ganske så lurvete forsvar for å klare noe sånt, men det har vi altså greid å skaffe oss!

Før Ollies to tapsrekker må vi tilbake til 1995/96 for å finne noe tilsvarende, og da tapte vi syv på rad! Dette var det året vi rykket ned fra Premier League. Ikke en gang Møkk Useless i katastrofesesongen 2012/13 klarte å sette sammen en så fæl kamprekke! Vi har riktignok tapt fem strake noen ganger, senest i overgangen mellom forrige og nåværende sesong, men vi har som regel klart å stanse elendigheten før dusinet var halvfullt. En annen tapsrekke på fem endte med brask og bram da vi i mai 1999 reddet skinnet i The Championship med en orgie mot Crystal Palace. Den gangen vant vi faktisk 6-0!

Nå står vi imidlertid med 0-6 enda en gang, og vi har tre seriekamper i vente som gir statistikerne blant oss svært lite næring for optimisme. De er henholdsvis mot Middlesboro borte (vi har tapt de to siste), mot Leeds hjemme (vi tapte i fjor) og Brentford borte (vi har tapt de tre siste). De rekordene som nå er truet begynner å bli ganske stygge. Før syv på rad 1995/96 tapte vi åtte på rad i oktober/desember 1990, og før der igjen ni på rad i februar/april 1969.

Når det gjelder årets tap handler frustrasjonen også mye om hvordan nederlagene er kommet. Alle de fire siste ligakampene er blitt avgjort i vår disfavør i det 94. eller 95. minutt! Mot Wigan (minutt 94) ble det ikke dømt straffe mot en forsvarer som blokkerte som en håndballkeeper i feltet. Mot Birmingham (95) fikk vi en straffe vi ikke klarte å score på. Mot Bristol City (94) scoret motstanderne på en straffe som var feil idømt og mot WBA (94) tapte vi på et spillemål på overtid. Legg til cupoppgjøret mot Watford og vi står tilbake med fem strake ettmålstap hvor vi har vært fullt på høyde spillemessig, men hvor vi likevel sitter igjen med null og niks.

Om de ni strake serietapene fra 68/69 er klubbrekord vet vi faktisk ikke, men vi tror det. Vi har rett og slett ikke ork til å sette oss ned for å bla i bøkene og finne det ut. Det eneste vi ber om er at rekorden, hva den enn lyder på, ikke blir verken tangert eller slått med det første. Vi vil heller ha tilbake det laget som to ganger tidligere denne sesongen, først i oktober og deretter i desember, spilte 5 ligakamper på rad uten å tape i det hele tatt.

Hvis noen vet hvor de menneskene som spilte de kampene ble av, så ring og fortell det til Steve McClaren. Han lurer sikkert på det han også.