Av DAG HÅKON HELLEVIK

Det er pluss og minus ved alt. På pluss-siden noterer vi at vår nye sjef Martí Cifuentes går ubeseiret inn i årets siste landskamppause etter uavgjort både i bortedebuten og hjemmedebuten.

På minussiden noterer vi at han lørdag ble den femte manageren som fikk den tvilsomme gleden av å yte sitt bidrag til QPRs rekordserie bestående av én seier på 23 hjemmekamper etter 22. oktober i fjor. Dermed har den absurde kamprekka rukket å tilsvare nøyaktig en hel sesong!

Oppmuntrende
Hva angikk selve kampen fikk vi, som mot Rotherham for en uke siden, se et helt annet QPR-lag enn det vi ble servert under Gareth Ainsworth. Kampen var, null mål til tross, enda en liten oppmuntring i en tung tid.

Vi spiller oss ut bakfra og vi syr pasninger i lange rekker. Nesten like mange under Martí på en kvart omgang som under Gareth på en kvart sesong.
Det går imidlertid sakte, det er ikke plagsom mye bevegelse foran i banen som de bakre rekkene kan spille frem til, og de taktskiftene og gjennombruddene vi satt og ventet på kom nesten aldri.
Målsjansene som de tålmodige pasningene var ment å lede frem til ikke kom i det hele tatt. Det vi hadde av avslutninger gikk over eller utenfor.

God kontroll defensivt
Samtidig hadde vi bra kontroll bakover ledet av en god Steve Cook, som sammen med Jimmy Dunne utgjorde midten av en tradisjonell firer. Kakay gjorde en grei figur på høyre back i stedet for Reggie Cannon som sto over etter å ha fått en trøkk på trening.

Ellers manglet Ilias Chair som sonet for gule kort, og på midtbanen fikk Andre Dozell plassen tilbake etter utestengelsen til tross for Elijah Dixon-Bonners strålende innsats mot Rotherham.

Sjansefattig
Asmir Begovic måtte gjøre én redning i første omgang. Det skjedde i kampens aller første minutt. Ellers ble han beskyttet svært godt. Første omgang var i det store og hele kjedelig og begivenhetsløs.

Vår beste periode kom rundt midten av andre omgang. Tempoet økte, både på ballen og på ropene fra tribunene. Vår livligste angriper var igjen Sinclair Armstrong. Han rakk å bli dyttet overende av Zak Vyner i en straffesituasjon vi ikke fikk straffe for, og han rakk nesten frem med hodet på det som kunne blitt en kraftfylt heading.

Tannløs spiss
Lyndon Dykes var totalt ufarlig for Rob Dickie og de nye vennene hans gjennom alle sine 74 minutter, og Sinclair burde absolutt blitt sluppet på tidligere.

Tør vi tippe på at Martí har en notisblokk i baklomma med navn på noen billige spisser med bakgrunn fra Skandinavia, folk som er så blakke etter all julehandelen at de kan tenke seg å flytte til England og ta en lønnsøkning i januar?

Det siste kvarteret overtok gjestene initiativet, men de bommet og ble blokkert de også. Da kampen ebbet ut sto QPR i protokollen med null skudd på mål, og gjestene med to.

Dommeren var dessuten ikke i humør til å dømme straffer for noen. Hvert lag hadde hver sin livlige appell viftet vekk etter to situasjoner hvor det så ut som om en forsvarer hadde blitt truffet i handa fra kort hold. Greit nok, sier vi.

Sulteforet på trepoengere
Oppgjøret mot Bristol City, altså den foreløpig siste i den lange rekka av ikke-seire, var for øvrig kampen QPR Norway hadde hektet sitt 2023-årsmøte på. Da kan vi jo som en kuriositet nevne at kampen vi så på vårt forrige årsmøte i W12 var den første av de 23!
Da snakker vi om 0-1 mot WBA 5. november 2022!

Så en enslig hjemmeseier mellom to årsmøter er ikke bare en QPR-rekord, men også en supporterklubbrekord som vi håper blir stående veldig, veldig, veldig lenge!

Fakta:

QPR – Bristol City 0-0
Lørdag 11. november 2023
17.540 tilskuere

Begovic, Kakay, Cook, Dunne, Paal, Dozzell, Field, Colback (Richards 82'), Smyth (Dixon-Bonner 82'), Dykes (Armstrong 74'), Willock (Kelman 90+1')