Et hjemmelag med liten formsvikt og et bortelag med gradvis formstigning. Det er i korte trekk ståa foran møtet med Arsenal i nord-London.

Arsene Wenger er litt bekymra over mangelen på aggressivitet og kvalitet i angrepsspillet gjennom de to siste kampene mot Norwich borte (0-1) og Schalke hjemme (0-2) i Mesterligaen. Men om en ser tilbake på sesongen til nå har Gønners flere sterke resultater å skryte av:
2-0 over Liverpool, 6-1 over Soton, 1-1 mot Man City, 6-1 over Coventry, 3-1 over West Ham, 2-1 over Montpellier og 3-1 over Olympiakos. Da er som dere ser alle turneringer medregna, og kamper spilt borte som hjemme. Tallene ser sånn ut i ligaen: 3-3-2.

Skadeskutt
Wenger sliter litt med skader nå. Flere kandidater til førsteelleveren er ute eller er tvilsomme. Dog er mange nok i god stand.
Forsvaret er lagets styrke akkurat nå med målfarlige Vermaelen og Mertesacker i midten bak.
Pasningssikre Arteta, skuddsterke Cazorla, arbeidsmauren Ramsey og Podolski utgjør kvaliteten på midten.
Spissene blir kanskje Podolski og Giroud, som i tilfelle betyr at Gervinho, Arshavin eller Gnabry får en kantrolle på midten.

Men forsvaret har forresten et problem, venstrebackposisjonen hvor Gibbs normalt ville spilt. Men han er blant de tvilsomme, noe som betyr at brassen Santos igjen må få tillit der. Det har han ikke fullt fortjent etter de to siste forestillingene.
Målvakta Mannone er heller ikke supersolid slik at polske Szczesny`s skade er ubeleilig - som skader generelt er...

Midtbaneinfanteri
Våre vanlige er ute og Park er det tvil rundt. Nelsen og Traorè som begge blei bytta ut sist er med for fullt og får antagelig spille fra start. Hvem som eventuelt erstatter Park er usikkert - men hva med en revansjesugen Mackie?
Til og med jeg har begynt å tvile på SWP, må vite. Men drømmen om en Taarabt i en fri framtredende midtbanerolle i et 4-2-3-1 system lever i aller beste velgående hos meg! Så blir neste spørsmål, hvem av Diakitè og Faurlin skal spille sammen med Granero denne gang?

Arsenal er ikke uslålige men de er fortsatt gode. Men vi blir stadig bedre vi også.
Etter kampen mot Everton var jeg litt overraska over hvor negative noen var.
For å oppsummere det positive fra den kampen: Vi slapp til bortelaget kun tre ganger i løpet av samfulle 97 minutter hvorav to ganger på to minutter. Vi var Evertons midtbanestjerner overlegne. Minusene var: Ved de to første sjansene, hvorpå de skåra på den første, glapp markeringene igjen.

Vi var litt ufarlige i avslutningfasen. Kampforløpet kan komme til å ligne det mot karamellgutta fra Liverpool, det selv om vi nå spiller borte. Vi førte deler av kampen og det kan fort skje nå også. Midtbanen vår viser så mye potensiale at om vi unngår den ene feilen bak så kan vi vinne for første gang borte på uendelig antall kamper.

Løskrutt
Men så er det den foreløpige forbannelsen vår da, den som gjør at vi ikke klarer å avgjøre. Og vi har statistikken borte mot Gønners mot oss: 1-4-8. Seieren (3-1) på nyttårsaften `94 blei forøvrig oversett pga John Faxe Jensens eneste mål for Gønners noensinne. På en annen side har hjemmelaget kun seiret i èn hjemmekamp i PL siden april, som altså endte 6-1 over Soton 15. september. Tallene ellers sier da 1-3-2.

Vi står for tur til å vinne når som helst. Jeg føler dessverre sterkt på meg at vi må vente ei uke til. En ny positiv kamp av oss ender igjen uavgjort, kanskje 1-1 etter at belgiske Vermaelen skaller inn målet for Gønners