Av coachesvoice.com
Fritt oversatt til norsk av: Stian Karlsen

I denne artikkelen så forteller Ian Holloway om sin første periode som manager i QPR. Dette var i perioden 2001-2006. Denne perioden var garantert den tyngste og mest krevende oppgaven som noen manager i QPR sin historie har hatt. Likevel kanskje også den beste. 

Dette er Ian Holloway sine egne ord. 

"Hvis jeg har en sitron så skal jeg gjøre alt for å skvise all saften ut av den"
Det var slik jeg ble oppdratt. 

Jeg var seks år gammel og spilte for et lag som var langt over min aldersgruppe, da jeg hørte noen si til pappa på sidelinjen: "Er det din gutt, Bill? Han er god, men han er liten. Vil han til å klare det? "

Da jeg kom hjem den kvelden spurte jeg min far hva jeg kunne gjøre med å være så liten.

"Bare prøv hardere enn alle andre, gutt. Hvis du virkelig vil være best, jobber du alltid så hardt som overhodet mulig. "

Fra den alderen hadde jeg kun et fokus. Jeg var så dedikert at da jeg var 10, gjorde jeg 100 armhevinger og 100 situps på kvelden. Når sant skal sies så var det treningen som fikk meg der jeg havnet til slutt - jeg var en sentral midtbanespiller, og jeg kunne løpe mer og bedre enn de fleste. 

Kanskje ikke som Roy Keane, men nesten alle andre...

Når jeg først startet i treneryrket, så fant jeg fort ut at det ikke er noe annerledes der: prøv hardere enn alle andre og arbeid alltid så hardt som mulig.

Jeg var 18 år, spilte for førstelaget til Bristol Rovers og hadde min første trening som trener. Vi ble oppfordret til dette av en kar i klubben ved navn Gordon Bennett. 

"Du vil forbedre deg hvis du tenker på spillet," fortalte han oss. "Hvis du forstår taktikken, så vil du at noen andre også skal lære det"

Den første dagen gikk jeg for å se en gruppe unggutter som spilte. De tapte 13-0. Etter den kampen begynte jeg å trene dem en gang i uken. Jeg var som nevnt på Bristol Rovers sitt førstelag, men var likevel ikke så mye eldre enn dem. Likevel så jeg at disse barna/ungdommene sugde til seg hvert eneste ord jeg sa. 

De første par kampene var tøffe, men mot slutten av sesongen spilte vi mot det samme laget, som guttene hadde tapt 13-0 mot, i finalen av cupen. Denne gangen slo vi dem 3-1.
Det var da det gikk opp for meg. Jeg er hekta!

Hvis jeg skal være helt ærlig så syntes jeg trenerkursene var ganske tøffe. Jeg var ikke sikker på om jeg var dysleksisk eller ei, men på skolen var alle de akademiske utfordringene utrolig vanskelig for meg. Jeg var likevel fast bestemt på å komme meg igjennom det, for jeg har en lidenskap til det som er den andre siden av det; Når du har skapt noe, tar det med deg på treningsfeltet og gir folk gode vaner.

Jeg følte meg ikke veldig klar for managerrollen, men da Bristol Rovers gjorde meg til spiller/manager, var dette noe jeg ikke kunne si nei til. Jeg var 33 år, hadde fire barn (alle under fire år). Dette ga meg litt sikkerhet. Jeg måtte bare gjøre det! 

Det ble en bratt læringskurve.

Jeg hadde bestekompisen min, Gary Penrice, med meg som assistent og spiss. Min nest beste kompis var keeper/trener og fysioterapeut samtidig som jeg var både manager og midtbanespiller. Det var gode dager for Bristol Rovers, da de sparte en aldri så liten formue på kombinasjonsrollene.

Hvis jeg spilte var Gary manager og motsatt. Hvis vi begge spilte, så styrte vi alt fra banen, fordi vi ikke hadde noen andre på sidelinjen. Vi var unge og hadde en haug med spennende ideer. Det var en nydelig tid.

Det var også det tøffeste jeg noensinne har gjort i mitt liv. Jeg tok alt så personlig fordi dette var klubben i hjembyen min. En klubb som jeg elsket, og virkelig ønsket å gjøre suksess med. 

Jeg ante ikke hvor viktig disse opplevelsene i Bristol Rovers ville bli, når jeg først gtok over som manager i QPR. 

Jeg kan fortsatt huske det nøyaktige øyeblikket da vi fant ut at klubben var i trøbbel. En av direktørene ropte oss av treningsfeltet for å treffe en kar. Denne karen fortalte oss at han var administrator, og på den tiden visste jeg jo ikke engang hva det betød. 

"Det betyr at jeg kan si til klubben at du har for mye i lønn og vi kan sparke deg fordi vi ikke har råd til å betale deg lenger "

Når han sa dette pekte denne mannen rett på en av mine gutter. Jeg stod der, dekket i gjørme fra treningen og sa til ham: "Det er umulig, det kan du ikke gjøre!"

"Jo, det kan jeg. Fordi denne klubben lekker tusenvis på tusenvis av pund i uka. Vi kan gjøre akkurat hva vi vil. "

Vi rykket ned den sesongen...

Den sommeren satte jeg meg ned med alle disse unge gutta og fortalte dem: "Jeg er veldig lei meg, men vi kan ikke beholde deg. Vi kan gi deg en liten del av kontrakten din - 25 prosent - og du må finne deg en annen klubb, fordi denne kommer til å gå konkurs "

Jeg hadde syv spillere igjen. Ingen av dem var målvakt, det var heller ingen ansatte og to av spillerne var langtidsskadde. 

Bit for bit måtte jeg sy dette sammen igjen.

Jeg fikk folk som virkelig brydde seg om klubben til å komme. Marc Bircham kom,  Kevin Gallen kom tilbake. I tillegg fikk kom Kenny Jackett og hjalp meg.

Jeg måtte stå opp og kjempe for alt som jeg følte gutta trengte. At vi trengte såpe, eller en buss for å komme oss til kamp 100 mil unna. 

"Du vil at vi skal kjøre våre egne biler? Det er uprofesjonelt. "

Vi hadde rett og slett ingenting, man akkurat det var ikke noe nytt for meg. Vi hadde ikke penger i Bristol Rovers heller. 

Hele tiden tenkte jeg: hva ville Bristol Rovers ha gjort?

Jeg snakker aldri om unnskyldninger. Uansett hvor jeg er, så ønsker jeg ha en positiv holdning i gruppa, slik at det smitter over på alle.

Den holdningen hjalp meg til å forandre gutta som kom inn i QPR. De kom inn for å gjøre det av de riktige grunnene. Dette handlet først og fremst om klubben, emblemet og om laget.

Det tok meg tre år å få dem tilbake i championship.

På den siste dagen av 2003/04 sesongen, dro vi til Sheffield Wednesday og visste at en seier ville sikre opprykket foran Bristol City - et lag som har vært min fiende og nemesis hele livet.

Før kampen viste jeg hele laget medaljen som jeg mottok da jeg rykket opp med Bristol Rovers som spiller. Jeg snakket om hva den betød for meg, og om hvor hardt jeg måtte jobbe for den.

"Jeg tror at dere har mye av den samme følelsen som vi hadde den gangen. Jeg tror dere vil gjøre det, og jeg vil at dere skal tenke på at dere får en av disse etter kampen. "

Vi ledet 3-1 med ca 30 sekunder igjen, og keepertreneren min startet å hoppe rundt. Jeg fortalte ham: "Vi har ikke gjort noe ennå, bare vær her."

Han tok tak i meg og hoppet rundt: "De kommer ikke til å score tre nå, kompis. De kommer ikke til score to nå. De kommer ikke til å score noen... du har gjort det! "

 

Den dagen var noe helt spesielt. Det å få dem tilbake i championship på halvparten av budsjettet - det er fortsatt mitt stolteste øyeblikk. Du tror alltid dypt der nede at du kan gjøre det: "Jeg kan gjøre dette. Jeg kan gjøre dette. ", men etter en stund trenger du bevis.

Hver hund har sin dag, pleier jeg å si. Det var definitivt "woof" dag.

Dette er en tid jeg aldri kommer til å glemme, fordi vi var sammen om det. Jeg ønsket å beskytte dem, og jeg ønsket at de skulle beskytte seg selv ved å jobbe sammen som et lag og bry seg omlagkameratene. En av mine gutter hadde forferdelige problemer utenfor banen, og gutta mine kom til meg og ba meg om å hjelpe ham, fordi han hadde holdt det skjult det fra meg. Jeg satte meg ned og til slutt åpnet han seg og vi fikk bidratt med hjelpen han trengte. Jeg ville ikke vært i stand til å gjøre akkurat det uten at gutta mine hadde hjulpet meg.

Det var derfor de var spesielle. Det krevde noe av oss alle å skape dette. Det handler alltid om laget og om samværet. Stå sammen når ting går litt imot.

Fordi livet, slik jeg har opplevd det, er som dette: Hvis du vil ha noe, må du først brenne deg for å få det. Du må ha det litt ille. Du må ofre og gå skikkelig inn for å få det, fordi ingenting kommer lett.

Fotball er i endring, men dypt der nede bunner det alltid ut i å få mennesker til å dra i samme retning. Trekker man i samme retning overvinner man motgang. Uansett hvem du er, uansett størrelse på klubb så må man trekke lasset sammen.

Når man får dette i gang, er det en ganske utrolig følelse.

Det er som et gassbrenner på en komfyr. Når man skrur på, hva skjer? Det antenner. Det er dette man prøver å få til i en fotballklubb. Det er hva spillere, som de jeg hadde på QPR, hjelper deg med å oppnå ...

Alt skjer så fort i dag. En kopp med kaffe: kok vannet og kaffen er ferdig. Alt er imidlertid ikke som dette. 

Det handler om å bygge. Det er hva jeg kan og vil, bygge for menneskene. Fotball handler om relasjoner, og når du får dem riktig så kommer du ikke til å oppleve noe lignende igjen. 

Gjøre noe sammen. Se noen gjøre det de trodde de ikke kunne. Evnen til å påvirke folk. Skvise den siste saften ut av sitronen. Det er fantastisk. Jeg har opplevd alle disse tingene og for å være ærlig så er det ingenting som kan sammenlignes med det.