Av DAG HÅKON HELLEVIK
Køntri-hitten, "Did I shave my legs for this?", fra 1997 handler om den desillusjonerte damen som lurer på hvorfor hun dollet seg opp og brukte tid og tanke på å skaffe seg den ektemannen som etter noen år hadde blitt en overvektig, lat og impotent sofagris. Er det noen QPR-fans som kjenner seg igjen i det refrenget, mon tro?
For enten vi hadde investert i stream-abonnement, betal-tv, flybilletter eller matchbilletter så fikk vi servert enda en kamp med uinteressert midtbanespill, halvhjerta avslutninger og feilpasninger til å grine av. Enda en kamp hvor spilloppbyggingen på midtbanen besto av 57 pasninger mellom backrekka og keeper før noen i det hele tatt løftet blikket i retning midtstreken, og enda en kamp hvor Lyndon Dykes avslutninger lignet mest på tilbakespill til keeper. Enda en kamp hvor den magiske marokkaneren bekreftet at magien hadde forsvunnet på treningsleiren i Marokko i forkant av vinterens afrikamesterskap og hvor den norske nordmannen fra Norge timet sine bevegelige løp og sine geniale gjennombruddspasninger med den samme regelmessigheten som snøstormer i Sahara.
Starten av kampen var lovende i den forstand at vi hadde mye ball på gjestenes halvdel, og Tyler Roberts tvang keeper Daniel Grimshaw til å gjøre en redning allerede ette tre minutter. Dykes fikk to sjanser, men var mildt sagt halvhjerta på begge. Den siste av dem kom i rettferdighetens navn etter at Stefan Johansen hadde gått imellom og forstyrret et svakt utspill fra samme Grimshaw, men Lyndon var høfligheten selv og trillet den løse ballen kontrollert inn i armene på keeper.
Der hvor våre spisser traff keeper eller tynne lufta traff imidlertid gjestene mål. Det kunne blitt 1-0 da Jerry Yates dyttet ballen mellom beina på Rob Dickie og rullet den forbi Seny og i stolpen fra skarp vinkel, og det ble 1-0 da vår tidligere junior Josh Bowler skjøt fra distanse på overtid før pause. Svake lag har ofte uflaks, og vi hadde uflaks da Bowlers første skuddforsøk ble blokkert med det resultat at han fikk returen i beina og kunne forsøke igjen. Scoringen kan også være et utgangspunkt for en akademisk diskusjon om hva det betyr å være «involvert i spillet» når spillere står offside. I oppbygningen gikk en lang pasning i retning av nevnte Yates som var klart på innsiden av forsvaret. Han lot ballen rulle mellom beina uten å berøre den, men det er fullt mulig å argumentere for at han påvirket spillet i den forstand at han forvirret fienden.
Etter pause hadde gjestene noe å forsvare, og gjennom første halvdel av andre omgang hadde de få problemer med dette. De siste 20 minuttene ble problemene litt flere, for med Sinclair Armstrong på banen hadde vi endelig en spiss som fikk noe til å skje. Irlenderen hadde flere avslutninger på sin halve omgang enn alle lagkameratene til sammen gjennom hele kampen; både et hardt skudd i Grimshaws nærhjørne og en heading i sluttsekundene på et godt innlegg fra Albert kunne med litt hell ha fått en bedre skjebne. Men som før sagt, svake lag har ofte uflaks.
Kampens høydepunkt og lyspunkt sett med hoopsøyne
Sinclair lyser av både kraft og vilje og var vår klart beste denne begredelige kvelden. Vi gir en delt andreplass til spisskollega Tyler Roberts og den debuterende høyrebacken Ethan Laird, og så lar vi være å kommentere røkla. Forsvarsrekka var sånn noenlunde på plass der de skulle. Paal var heldigvis tilbake på venstre back og både han, Dickie, Dunne og Laird hadde sånn passe kontroll. På den annen side, det skulle bare mangle, for Blackpool er heller ikke kandidater til å vinne Champions League med det første! Hvis ambisjonene våre er mer enn topp 12 er dette et lag vi skal slå hjemme! I stedet forærte vi de oransje deres andre seier i W12 noen sinne, 50 år etter det første!
De store problemene våre ligger lengre fremme på banen. Trioen Johansen, Field og Dozell lar vi være å kommentere for husfredens skyld, og den vi aller mest lar være å kommentere er Lyndon Dykes. Og for å presisere, den kommentaren det innebærer å si at vi ikke kommenterer ham er det vi ønsker å kommentere minst av alt.
Men forresten, vi kan kommentere Seny. Han hadde et par kvalifiserte redninger, han kunne ikke gjøre noe med målet, og han fikk den applausen (og den nyskrevne sangen!!) som hans bravader i Sunderland fortjente.
Og forresten, enda en kommentar: Dersom ikke Sinclair Armstrong får spille fra start mot Rotherham til helgen kjøper vi en tusj og river opp et gammelt laken og begynner å kladde på et banner med «Beale Out». Hva i all verden er det vi har å tape på å la den 19 år gamle dynamittbunten få forsøke seg i mer enn 20 minutter i slengen?
Rådet til sanger og låtskriver Deana Carter er at unge Sinclair, i alle fall så lenge Chris Willock ikke spiller, er den eneste i hele dette laget som det for tiden er bryet verd å barbere leggene for.
Tirsdag 16. august 2022
QPR: Dieng, Laird, Dickie, Dunne, Paal (Adomah 86) Dozzell, Johansen (Armstrong 68) Field, Roberts (Shodipo 80), Dykes, Chair
Gult: Dunne
