Av Even Lübeck

Fredag ettermiddag satt jeg meg på flytoget. Destinasjon var London, Shepherd’s Bush, Loftus Road og Queens Park Rangers-Blackburn Rovers. Herre som jeg hadde gledet meg!

Helt siden turen ble bestilt hadde jeg en countdown på min iPhone som talte dager for dager. To måneder ble til en måned, til to uker, til en uke. Til en dag. Så kom dagen. Litt av grunnen til at gleden var såpass enorm er jo selvfølgelig også at ingen norske TV-selskap har kjøpt opp Championship-rettighetene. Det gjør at kampene må følges på Twitter og Facebook, og det er ikke helt samme gleden når det kommer en GIF av at Onuoha har scoret mot Wigan. Selvfølgelig, gleden er enorm når QPR scorer, men når man kun må følge med på Twitter er det en noe behersket feiring.

Etter en fryktelig svak infrastruktur av Oslo Lufthavn Gardemoen, der mange risikerte å ikke rekke flyet fordi det var ekstremt lang kø for å komme seg gjennom passkontrollen, fikk jeg endelig satt meg på SAS-flyet til Heathrow. En skrikende baby som slet med å sove og kompenserte med hyling på et urovekkende høyt desibelnivå var selvfølgelig en del av pakken. Ikke engang mine nye hodetelefoner fra Beats som kunne utestenge lyd klarte å stenge ute denne ulingen fra babyen på to-tre år. Imponerende lydnivå på den lille krabaten, det skal den virkelig ha.

Flyet måtte også vente på landing på Heathrow, så flyveren tok noen ekstra runder i luften før vi endelig fikk grønt lys til å lande. Tube fra hotellet gikk som en lek, og tradisjon tro er det alltid Five Guys på fredagskvelden på Leicester Square. En dobbeldekker av en feit burger med ost, bacon, pommes frittes og gratis påfyll av brus til ca. 130 kroner. Det er for øvrig verdt å merke seg at Five Guys både gir ut gratis nøtter ved inngangen og heller en skål ekstra pommes frites når du får posen. Deilig og å anbefale!

Etter en obligatorisk tur innom Lillywhites, den enorme sportsbutikken på syv etasjer, var det hjem til hotellet som lå mellom Hammersmith og Shepherd’s Bush. Gjorde også en juniorfeil ved å glemme Oyster-kortene hjemme, så kollektivt er svinedyrt uten kortet (med også?). Kostet vel like mye fra Heathrow til Picadilly (45 minutter og 17+ stasjoner) som fra Piccadilly til Hammersmith (15 min og 7 stopp). Svir på pungen!

Chery-perle og Mixed Zone
Hotellet lå selvfølgelig rett ved veien, så sirener og kjefting på hverandre av et ektepar i midtlivskrise vekket oss i 8-draget. Rett til frisøren, hvor undertegnede fikk noe kjeft for å ikke ha klippet seg på lenge. Alt for lenge, ifølge kameraten med saksa. Jaja, bare å ta selvkritikk på den! Etter en tur innom Westfield shoppingsenter, som er enormt stort (ligger rett ved Shep. Bush t-banestasjon), ankom vi Loftus Road i det United-City startet. Matt Webb, pressesjefen i QPR, hadde ordnet pressebevis til oss, så vi hentet billettene og passene og gikk inn i «Media Suite». På veien fikk jeg øye på Tjaronn Chery, som for anledningen hadde pyntet seg voldsomt med en hvit hanekam og en Louis Vuitton-veske. Det hadde vel Dag-Håkon elsket?

Da vi ankom presserommet ble vi ønsket velkommen av Matt Webb, som ga oss både et kamppogram, en tvilsom suppe og noen gode sandwicher. Suppen besto av spinat, ikke helt personlig favoritt. 

Både Celtic-Rangers og United-City gikk samtidig, så det var mulig å få med seg at Rangers, med Barton og Krancjar på laget (Hill på benk), ble smadret av Celtic. Skulle QPR få til noe av det samme mot Blackburn? Bortelaget lå sist på tabellen med ett poeng på fem kamper, men troppen inneholder likevel mye talent og mange gode spillere. Det fikk vi se noen timer senere på Loftus.

Kampen trenger ikke så voldsomt mye spalteplass her, men de første 45 minuttene vil jeg gjerne ha tilbake. To halvsjanser og et hav med feilpasninger. Det er faktisk helt utrolig å se på, det går maks – MAKS – tre trekk i laget før den lange kommer. Og når motstanderlaget får klarert unna, er det samme oppskrift. Gang på gang. Og skapes det noe? Nei. Jeg er en middelmådig fotballspiller med en grei spilleforståelse, og jeg synes det er hårreisende å se på. Det er så lite finspill (ja, jeg vet at det er Championship), men det går altså ikke mer enn tre trekk før et av lagene mister ballen. Utrolig.

Siste 45 var hakket mer spennende, men også her var det mye rart fra begge lag. Chery scoret på et vanvittig frispark etter halvspilt 2.omgang, men Blackburn kom tilbake og utligna – svært velfortjent – drøye kvarteret før slutt. Sam Gallagher headet i mål fra 14 meter etter innlegg av Evans. Synes personlig Smithies var litt ute og sykla på scoringen, men mulig det var en god heading. Spesielt bortelaget hadde nok av sjanser til å vinne med både ett, to og tre mål, men Smithies var ellers god. Også kult å se Martin Samuelsen til sin Blackburn-debut, men fikk litt av samme følelse som med Mats Møller Dæhlie – dette er ikke ligaen deres. De er uhyre gode tekniske, ikke fightere og krigere med masse fysikk, som Championship er – en fighterliga uten like.

Forsvarsspillerne våre ofret seg som helter i samtlige 93 minutter. Det skal de virkelig ha. Nå blør samtlige for drakta – det er deilig å se!

Kan forøvrig melde om – med forbehold – at Hasselbaink har gjort et fryktelig bomkjøp. Idrissa Sylla var uhyre svak da han kom inn og bomma på to gigantiske muligheter som Polter ville satt. En alene med keeper på halvvolley fra åtte meter – noe presset (dog ikke veldig) – og på et frispark noen minutter senere. Dessuten virket han uvenn med ballen, og hadde flere feilpasninger – noen farlige hjemover – på den lille tiden han fikk på banen. Tiden får vise, men Sylla så ikke ut som en forsterkning.

Etter kampslutt fikk jeg delta på både pressekonferansen til Owen Coyle og Jimmy Floyd-Hasselbaink. Noe overraskende var at begge var strålende fornøyd med egen prestasjon (jasså? Så vi samme kamp?), men at de også var skuffet over resultatet. Ikke helt min oppfatning, men la det gå. Da trenerne var ferdigpratet fikk jeg bli med ned til banen, hvor jeg fikk slått av en prat med den svært sympatiske og hyggelige kapteinen vår – Nedum «The Chief» Onuoha. Morsomt at vakten kjente meg igjen etter en liten prat i februar. «Oh, the norwegians! How are you doing?», sa han. Jeg smilte og meldte at alt var bra, det hadde han også. Nedum er veldig inkluderende, avslappet og åpen som virker interessert i hvordan det går med meg. Dette var vel femte gangen jeg møtte kapteinen, og han er like imøtekommende hver gang. Fikk også tatt noen kule bilder av han, men det er kanskje ikke fotograf jeg skal bli.

Når dette innlegget blir publisert har nok både flyet flydd fra Stansted og landet på Rygge, men det var litt av en tur. Innlegget er langt, men jeg håper alle har kost seg med å lese et reisebrev av en litt annerledes opplevelse av W12 og Loftus Road!