Av DAG HÅKON HELLEVIK

Det var ikke bare komfortabelt å være fotballturist i et mellomeuropa hvor sola har brent alt levende siden slutten av juni, og hvor den 40 grader varme lufta vibrerte så det var vanskelig å få en ball til å gå rett frem. Et trettitall heteslagne QPR-fans subbet seg seg sakte fram langs støvete landsbygater i Stresa ved bredden av Lago Maggiore, en innsjø som er delt mellom Italia og Sveits. De svette saltringene på de blå ryggene av årets replikadrakt var på plass allerede første kvelden, og bedre skulle det ikke bli.

De første som ga opp i varmen var imidlertid ukrainske Shakhtar Donetsk som enkelt og greit lot være å møte opp til kamp 11. juli. Arrangøren klarte i hui og hast å skrape sammen noe de kalte Verona Stars, oppkalt etter byen midtveis mellom Milano og Venezia. Men dersom denne gjengen har noe som helst å gjøre med Serie A-laget Hellas Verona er det bare å synes synd på klubben. For dette var en forsamling som to luntende QPR-lag (ett i hver omgang) lett parkerte med 10-0.

Oppgjøret mot Monaco tre dager senere var opprinnelig lagt til Novara noen mil sør for Stresa, men her hadde den brutale sola svidd gresset til grågul betong. Arrangøren måtte retning vest, halveis til Geneve, for å finne en gressmatte som ikke utgjorde en helserisiko for QPR og motstanderne fra Monaco. Klubben satte imidlertid opp gratis buss for tilreisende fans fra Stresa. Her ble den svette menigheten servert ukas høydepunkt, en motstander som nylig hadde spilt kvartfinale i Champions League. Vi tapte 0-1, men fikk utrolig nok overvære en relativt god og underholdende fotballkamp.


Leroy Fer i aksjon mot Monaco. Han er en av flere som vi ikke vet om vi får se i W12 når serien starer i august. Bortsett fra QPR, så var Monaco det eneste laget som klarte å score på QPR under de fem kampene i Italia og Sveits.

De som hadde håpet på stigning i programmet ble imidlertid skuffet, for til den tredje kampdatoen manglet Ramsey og gutta hans både motstander og bane. Også saudiarabiske Ittihad hadde funnet det for godt å oppholde seg et annet sted, til tross for at dette er spillere som vi vil tro er vant til både ørken og varme. Den iherdig mailingen mellom rådville supportere og QPRs mildt sagt frustrerte kommunikasjonssjef Ian Taylor startet allerede morgenen etter Monaco-kampen og varte i to dager. Normalt høflige engelskmenn la ikke skjul på de ikke visste hva som foregikk og at turarrangøren hadde sviktet sine oppgaver over gjennomsnittet grundig. Kanskje lengtet de tilbake til 1990-tallet da den norske supporterklubbens Steinhard Sæther vikarierte som kampfikser inne på de østnorske flatbygdene? Da slapp QPR i alle fall å reise utenlands for å spille mot seg selv, noe som etter flere beskjeder og kontrabeskjeder ble resultatet denne gangen. Attpåtil måtte vi tilreisende fans ut på landsbygda til enda en bortgjemt småby for å lete etter en fjerdedivisjonsstadion som ikke sto på verken Google-maps eller noen sat-nav-maskin. Alle som har prøvd å spørre om veien på et språk de verken snakker eller forstår kan forestille seg hvor enkelt slikt kan være.

Det tok oss en time å finne en lokal helt langs veikanten som kunne så mye engelsk at det reddet dagen. Medregnet noen nysgjerrige italienere var vi til slutt ca 15 som betalte 5 euro for å slippe inn på den spinkle tretribunen. Seks av dem, oss selv inkludert, stilte i hoops. Resten av de ca 40 på tribunen var QPRs ikke-sportslige stab samt spillere og trenere fra U21-laget. Andrew Impey satt på bakerste benk midt i bunken av unge rekrutter, sammen med Paul Hall som har overtatt trenerjobben på dette nivået etter Steve Gallen. Gallen er nå førstelagstrener, vi kan kanskje kalle ham assisterende manager. Han sto på motsatt sidelinje og dirigerte QPRs «hjemmelag» i blått og hvitt, mens Chris Ramsey tok seg av «bortelaget» i rødt og svart.

QPR hadde annonsert gratis inngang på den interne avslutningskampen, men like fullt sto det en lokal vakt i porten og forlangte fem Euro. Vi klagde imidlertid ikke, for vi fikk mye hoops for pengene.


Kjente fjes i nye roller. Steve Gallen startet som guttelagstrener i QPR og er nå managerassistent, mens Ned Onouha helt til høyre er årets lagkaptein.

Det er to ting å si om denne forestillingen. Det mest åpenbare er at vi aldri har vært på QPR-kamp med bedre beinplass. Vi hadde mer luft rundt leggene enn på selveste Wembley, en ren nytelse sammenlignet med en gjennomsnittlig lørdag på The Loft. Og aldri har vi sett flere QPR-spillere i aksjon samtidig heller. I den interne konkurransen i den norske supporterklubben om hvem som har vært på flest treningskamper vil undertegnede heretter insistere på at denne kampen må telle som to.

Til alt overmål fikk vi enda en kamp som QPR vant. For å kunne stille med 2 x 11 mann pluss innbyttere fra en tropp på 24 førstelagsspillere måtte ganske mange fra U21-troppen også i aksjon, og det var de som hadde mest å bevise som ble beholdningen for de heller spinkle tilskuermassene. Osman Kakay var en av dagens mest synlige, offensivt vel og bemerke, for den venstrebackplassen han var oppsatt på hadde han minimal interesse av. Han kom da også på scoringslista, sammen med Aaron Mitchell som presterte to susere helt på slutten i en kamp som «bortelaget» vant 4-1. Det aller første målet kom fra Samba Diakite, som etter to år på utlån også er som en nysignering å regne. To av scoringene fikk vi etter gode innlegg fra Reece Grego-Cox, også han en spiller som håper på en sjanse til å markere seg i Championship denne sesongen.


De som fryktet at hårknuten forsvant fra QPR med Joey Barton, kan puste lettet ut. Tradisjonen videreføres av vår nye tyske spiss Seb Polter. Kvoten for nye spisser uten hårknute fylles av Jay Emmanuel-Thomas i blått.

I bortelagets mål sto Joe Lumley. Han var ikke dagens travleste, men han var i høyeste grad den mest hørbare. Fyren skravler og roper mer enn noen svigermor fra helvete, og at hans faste lagkamerater på QPRs rekruttlag orker å høre på er et mysterium. En ting er en keeper som dirigerer forsvaret i eget straffefelt, en annen ting er en keeper som også prøver å dirigere angrepet i 16-meteren i motsatt ende av banen.

At «Hjemmelaget» med et midtforsvar bestående av både Steven Caulker og Nedum Onouha ble stilt så grundig til veggs skal vi prøve å ikke bli alt for bekymret over. Heller ikke Charlie Austin fikk gjort stort i blått. De blåhvites mål ble i det offisielle referatet kreditert Ali Faurlin, men når sant skal sies var det et heidundrede selvmål av Olamide Shopido. Den 19 år gamle stopperen fikk stjernetreff på volley etter at argentineren hadde sendt avgårde et frispark som ellers ville gått langt til side for mål. Sjølskuddet var så velplassert og hardt at selv Joe Lumley mistet munn og mæle.

Hva QPRs rekruttlag angår unnslapp heller ikke disse improvisasjonene, men bare i form av banebytte. Italienske Verbania Calcio ble slått hele 15-0  i et oppgjør hvor kampsekretariatets tellekorps hadde den vanskeligste jobben. Da unggutta på treningsleierns siste dag skulle spille mot FC Lugano måtte de forflytte seg til Sveits for å finne gress som ikke var brent på rot. Her endte moroa med 5-0. Ikke mindre enn 6 av de 20 målene ble scoret av spissen Tyler Blackwood, en nokså ubeskrevet 23-åring fra London som har fått ettårskontrakt i W12 etter å ha spilt universistetsfotball i Florida de siste tre årene.

Charlie Austin så litt trist ut etter kampen. Kanske skyldtes det tanken på at han muligens applauderte den trofaste hoopsfansen på tribunen (alle 6 av oss) for aller siste gang?

Lørdag 11. juli
QPR - Verona Stars 10-0

Første omgang: Robert Green; Cole Kpekawa, Stephen Caulker, Ned Onuoha, Chris Schorch; Samba Diakite, Massimo Luongo, Oscar Gobern, Matt Phillips; Jamie Mackie; Sebastian Polter.
Andre omgang: Alex McCarthy; Darnell Furlong, Stephen Caulker (Ned Onuoha 68), Clint Hill, Brandon Comley; David Hoilett, Michael Doughty, Ali Faurlin, Ben Gladwin; Reece Grego-Cox; Jay Emmanuel-Thomas.

Mål: Diakite 2, Gladwin 2, Polter, Hill, Faurlin, Grego-Cox, Emmanuel-Thomas, Hoilett


Tirsdag 14. juli
QPR - Monaco 0-1

Alex McCarthy; Chris Schorch (Darnell Furlong 68), Ned Onuoha, Stephen Caulker (Clint Hill 68), Cole Kpekawa (Samba Diakite 78); Matt Phillips (Jay Emmanuel-Thomas 62), Massimo Luongo (Ali Faurlin 62), Michael Doughty (Oscar Gobern 68), Ben Gladwin (David Hoilett 68); Jamie Mackie (Charlie Austin 68), Sebastian Polter (Leroy Fer 56).

Fredag 17. juli
QPR - QPR 4-1

Hjemmelaget: Robert Green, Brandon Comley, Ned Onuoha (James Haran 60), Stephen Caulker (Clint Hill 60), Cole Kpekawa (Niko Hamalainen 30), Matt Phillips, Ali Faurlin, Oscar Gobern, Ben Gladwin, Charlie Austin, Jay Emmanuel-Thomas.

Bortelaget: Joe Lumley, Darnell Furlong (Olamido Shodipo 65), Chris Schorch, Clint Hill (Harley Wise 60), Osman Kakay, David Hoilett, Massimo Luongo, Michael Doughty (Aaron Mitchell 65), Samba Diakite, Sebastian Polter, Reece Grego-Cox (Tyler Blackwood 65).

Mål: Diakite, Kakay og Mitchell (2) for bortelaget, Shopido (selvmål) for hjemmelaget.


Mer beinplass enn du noen gang vil få oppleve på The Loft. Til høyre sitter U21-troppen, og øverst og bakerst sitter pressesjef Ian Taylor og kommenterer live for QPRs nettservice.

Haran, Hamalainen, Lumley, Shopido, Wise, Kakay, Mitchell og Blackwood er alle spillere fra QPRs U21-tropp. Chris Schorch er en 25 år gammel tysk stopper med fortid fra Hertha Berlin, Køln og Real Madrids B-lag. Oscar Gobern er en midtbanespiller på 24 som har vært i Southampton og Huddersfield. Begge de to sistnevnte var med til Italia som prøvespillere.

Clint Hill spilte hele kampen, men byttet lag underveis. Det er en balanseøvelse vi ikke har sett noen forsøke seg på siden Thorbjørn Jagland drev og byttet mellom Rosenborg- og Strømsgodset-skjerf tilbake på 1990-tallet.