Av ALLAN KLO
Eller for å sitere statistikkguru Jack Supple:
@JTSupple
Nathan Jones has lost more league games versus #QPR than he has against any other team in his managerial career (5).
Det begynte imidlertid like elendig som en fisketur i fem plussgrader, motvind, regn - og null fisk. Man stiller seg selv spørsmålet: Hvorfor gidder jeg dette?
Bildet av QPRs tropp som går gjennom trange gater fordi spillerbussen ikke kommer seg fram til stadion var et dårlig tegn. Når man plusser på det faktum at QPR er i sin svakeste form siden desember 2020, er det ikke lange veien til fanden på veggen begynner å bli synlig.
Luton er et av divisjonens desiderte formlag, og før søndagens TV-sendte oppgjør hadde de ikke tapt en hjemmekamp siden i november. Joda, dette vinner vi...
Bekreftelsene kom tidlig. Luton dominerte, og det eneste som var verdt å glede seg over i en miserabel 1. omgang var Moses Odubajo skudd fra 20 meter. Det var imidlertid ikke nevneverdig hardt nok til å lure keeperen. Alt annet hadde vært en litens sensasjon. Moses Odubajo har ikke scoret et mål på sju år.
Luton sto veldig høyt, og QPR hadde kjempetrøbbel med å få pasningsspillet til å sitte. Når Stefan Johansen i tillegg presterte å slå en corner rett til en motstander, var det bare å forberede seg på det verste.
Ny keepertabbe
Etter 37 minutter smalt det.
David Marshall tabbet seg ut igjen, og det ikke spesielt harde skuddet fra Jerome smøg seg gjennom keeperhanskene. Det bunnsolide keeperspillet vi så fra Marshall like etter han kom til QPR, er som blåst vekk. På toppen av det hele velger dommeren å la en soleklar hands på en av Luton-spillerne passere i situasjonen som førte til scoring.
Lagdelene hang ikke sammen. Den en gang sterke midtbanen vår med en pasningssterk og hardtarbeidende Stefan i sentrum så i dag ut som fotballens svar på en vindskeiv veranda. Hendrick har ikke vært mye å hoppe i taket over siden han kom fra Newcastle. I dag hadde Warburton valgt å flytte ham ned til en slags defensiv funksjon. Det holdt på å gå galt. Hendrick var langt unna da Adebayo enkelt kom gjennom. Heldigvis for oss ble spissen avblåst for en hårfin offside.
Småsur Chair
Frustrasjonen boblet over for Ilias Chair som lot det gå utover en motspiller sekunder etter at dommeren blåste av omgangen. Håndbruk i ansiktet til motspillere pleier å ende med rødt kort, noe Dion Sanderson fikk merke for noen uker siden i kampen mot Blackpool. Marokkaneren slapp derimot med gulfarge på kortet.
Etter 54 minutter kom det endelig noe å juble for, da Andre Gray fikk straffe. Spissen overspilte muligens en tanke da han falt, men vi får se på det som oppreisning for at det ikke ble dømt hands i forkant av Lutons scoring. Karma og greier.
Gray satte inn sitt første straffespark siden han spilte i Burnley, og det skulle man ikke tro. Spissen limte ballen høyt og helt inne ved stolpen. Luton´s keeper ble stående fastlimt for å beundre dette kunstverket av et straffespark.
Utligningen førte ikke til et spillemessig løft for QPR, og Luton bare kjørte på videre. Håpet om å kapre et poeng fra hattemakerne var til stede, men bare såvidt.
Solskinn
Og akkurat når man er i ferd med å grave seg ned i elendighetsbeskrivelser, kommer sola ut av de mørke skyene og sier heisann peisann! Chris Willock sender en perfekt innsvinger av en corner inn i mølja av spillere. Ballen treffer Rob Dickie i skulderen, fortsetter på en vakker kurs og i mål. At Luke Amos oppi alt dette forsøkte å tvangsselge bilen sin til Luton-keeper James Shea, var åpenbart nok til at sistnevnte mistet fokus i det tidels sekundet ballen passerte ham. Mål er mål og takk for det!
Seieren sendte oss tilbake i playoffgruppa, men det er kun fem poeng mellom QPR og Millwall på 11. plass (!). Av de ti kampene som gjenstår, er seks mot opprykkskonkurrenter.
Da passer det bra å avsluttet dette referatet med nok et sitat fra Jack Supple´s twitterkonto:
Since Mark Warburton’s first season in charge in 2019-20, QPR have won more points from losing positions than any other side in England’s top four divisions (53).
Ferdig snakka.
