Påsken ble planlagt tidlig i år. Terminlista ble sjekket, flybilletter bestilt og hotellrom reservert, så da var det bare å vente til tiden var inne til å kjøpe matchbilletter.

Kjøpet av billetter til Hull kampen gikk greit, verre ble det med Cardiff. Jeg fikk låne medlemsnummeret til Kåre, men med et system som gikk etter hvor mange loyalty-poeng du hadde ble det ganske håpløst når jeg skulle ha 4 billetter.
Så jeg kjøpte da 4 billetter til en stadion tour som ble en god erstatning for mine to barn som bare hadde sett stadion fra tribunen.

Med alt i boks dro vi over med store forventninger.
Ankom London torsdag ettermiddag hvor vi først dro til til hotellet som lå ved Russel Square. Vi sjekket inn, fikk bagasjen inn på rommene og så var det ut på byen for en bedre middag.

Robin hadde på forhånd sjekket på nettet hvilke resturanter som var bra så han hadde en bra liste å gå etter. Med god mat i magen og noen halvlitere med godt øl på toppen, ruslet vi fornøyde tilbake til hotellet for en god natts søvn.

Fredagen startet med en god frokost og så var det ut igjen. Tok tuben til White City og gikk ned for å se om det var noe å kjøpe i klubbsjappa men den var stengt.
Noe slukøret snudde vi og gikk til Westfield i stedet. Med en kjøpegal kone og to barn som ikke er noe bedre går tiden veldig fort. Så var tiden inne for å ta neste restaurant på Robin sin liste. Den var bra den også.

 


De guidede turene på stadion inkluderer en tur inn i direktørenes gemakker. Rommet er pusset opp for fire-fem millioner norske kroner, og veggene er dekorert med alligatorskinn. Selvsagt.

Lørdag var det på"n igjen, men idag var det omvisning på Loftus Road. Ankom stadion rundt halv elleve og hentet billettene på box office.
Klokken elleve gikk døren opp og vi ble tatt hjertelig imot av vår tourguide. Vi ble geleidet rundt omkring til alle tilgjengelige rom som var, også eiernes private lille krypinn. Rommet er pusset opp for 500 000 pund og alle møbler er trukket med aligatorskinn. Greit når du har noen pund å avse!

 


Sandra og Robin Staal tar over. I likhet med sin far er de også medlemmer i den norske supporterklubben

Til slutt så vi på garderobene og var ute på banen. Stor opplevelse.
Etter omvisningen gikk vi til sjappa for å gjøre storhandel. Og gjett om det ble. Fornøyde og med fulle poser gikk vi opp til Springbok for å se kampen mot Cardiff der. Det var ikke mange folk der, ca 20 stk men du verden for en stemning. Der har vi noe å lære. Det var helt vilt og vi skaffet oss nye gode venner.

Søndagen gikk stort sett til rundturer med buss i london med enkelte pubstopp.

Mandag kom og ny kamp. Etter en god og lang frokost setter vi igjen kursen mot The Bush. Vi var ute i god tid for å virkelig suge inn atmosfæren.
Første stopp ble selvfølgelig Springbok for et par øl, ut en tur for en hamburger eller to og inn igjen for nye halve.

Etter en times tid gikk vi ut en tur for å se og føle stemningen og mens vi ruslet rundt møtte vi et par kjente fjes. Det var Heidar Helgusson og Wayne Routledge. De stoppet faktisk og slo av en prat. Heidar snakker jo en del norsk så dette var virkelig moro.
Etter å ha ønsket lykke til med kampen gikk vi litt videre og gikk rett på Vaagan Moen, men han gadd ikke hilse en gang.
Det er greit å være litt sur fordi du er satt ut av laget men ikke la det gå utover supporterne. Dårlig oppførsel er det verste jeg vet.

Vi snudde og gikk ned til inngangen til loft end og tok en tur innom baren der før vi fant plassene våre på tribunen. Stemningen var på topp allerede 40 minutter før kampstart så dette lovet godt. Spillerne kommer inn på banen og blir presentert til stor jubel. 


Det er sannsynligvis generasjoner siden det var stinn brakke mot Hull City. Her, fra Ellerslie Road stand

Første omgang eier QPR og tar ledelsen fortjent etter et nydelig gjennomspill av Taarabt til Routledge som banker'n i mål. Hull utligner etter det jeg vil kalle tellefeil i QPR forsvaret.
Vi hadde gode muligheter til å score flere mål men en god Hull keeper gjorde det vanskelig. Alt i alt 1-1 var et greit resultat etter spill og sjanser.
Etter sluttsignalet ble banen stormet av glade QPR supportere. Det var nesten kaotiske tilstander helt til speaker leste opp resultatene fra de andre kampene, da roet det seg litt. 

Artikkelforfatter Jørn Staal ute på gressmatta etter full tid

Jeg ble overfalt av en gal svenske ved navn Douglas som var der med den svenske supporterklubben. Hyggelig det. Vi avtalte å møtes på White Horse pub etterpå, men der var det så fullt at vi ikke ble sluppet inn. Det var synd.
Vi dro da inn til sentrum og tok en helaften på Fridays istedet før vi vendte nesa mot hotellet og pakking for hjemreise.

Gleder meg til neste sesong og Premier League.
COME ON U R"S.

Jørn Staal m/fam.