Dag Håkon Hellevik, Redaktør Superhoops
Saudi Arabias oljefond trakk seg i juli fra forsøkene på å overta Newcastle United. Da hadde overtakelsen lenge hengt i en tynn tråd fordi det engelske fotballforbundet ikke hadde klart å bestemme seg for om de nye eierne skulle godkjennes eller ikke. Det som imidlertid lenge hadde vært helt sikkert, var at klubbens tilhengere gjennom flere måneder hadde sunket til langt over knehasene i en sump av feighet og misforstått kjærlighet.
Vi andre hadde fått med oss at skjærenes tilhengere ikke likte hovedaksjonær Mike Ashley. Han fremstilles som en eier som svikter fans og managere og ødelegger klubben. Eksemplene er mange nok til at vi tror på dem. Plakatene med «Ashley Out» har vært en del av landskapet på og omkring St James’ Park i årevis, og det av gode grunner. Vi i hoops kjenner oss igjen, vi elsket heller ikke duoen Flavio Briatore og Bernie Ecclestone den gangen de regjerte i London W12. Been there, done that, burned the t-shirt.
Da Newcastle endelig fikk alternative eiere med penger nok viste det seg at 80 prosent av disse pengene kom fra det saudiarabiske oljefondet. Saudi Arabia er et land som praktiserer sharia, fyrer opp under den humanitære katastrofen i Jemen, henretter og torturerer politiske motstandere og benytter pisking og amputasjoner som straffemetode. Begrensningene de legger på kvinner, for ikke å snakke om hva de gjør med homofile, ville fylt ganske mange utgaver av supporterbladet vårt om vi så bare hadde listet opp kvarteparten.
Organisasjoner som rangerer denne type forbrytere betegner saudi-regimet som et av de hardeste diktaturene i verden. Kronprins Mohammed bin Salman, som åpenbart hadde en sentral rolle i drapet på journalisten Jamal Khashoggi, er sjef for fondet som var ment å være eier av fotballklubben.
Det finnes mange lugubre eiere i engelsk fotball. Flere russiske oligarker, og blant dem Chelsea-eier Abramovits, har bygget sin formue på det vi i Norge ville kalt økonomisk kriminalitet. Mohammed bin Salmans fetter Abdullah bin Musa’ad eier Sheffield United og prinsene bak Manchester City er ikke sosialdemokrater de heller. I en ideell verden skulle ingen av disse vært sluppet noe sted i nærheten av en idrettsklubb.
Det var likevel ett forhold som gjorde den planlagte overtakelsen av Newcastle unik: Det var staten selv som skulle stå som eier. Fondet er en del av staten, akkurat slik det norske oljefondet også er det. Dette er en stat som altså kapper hoder og hender av folk den ikke liker og som forventer ros av omverdenen fordi man nå tillater kvinner å kjøre bil. Wow! Dette gjør at bin Salman og vennene hans ville skilt seg negativt ut til og med i et selskap bestående av oligarken på Stamford Bridge og sjeikene på Etihad. Det eneste som med noen rimelighet kan sammenliknes med å la Saudi Arabia kjøpe Newcastle er at FIFA lot Qatar kjøpe VM.
Morten Myksvoll, Newcastle-fan og journalist i Bergens Tidende, tok i april konsekvensen av det planlagte eierskapet og kunngjorde at hvis det ble gjennomført ville han slå opp med klubben han hadde holdt med siden han var ni år. Han er ikke veldig representativ for skjærenes øvrige tilhengere. I en spørreundersøkelse blant Newcastles engelske supportere sa 39 prosent at de vil støtte en overtakelse selv om de var bekymret for de etiske sidene ved det nye eierskapet. 59 prosent sa at de vil støtte en overtakelse fordi de ga blanke blaffen i de etiske sidene ved det nye eierskapet. Ikke mer enn drøye to prosent ville bite tennene sammen og holde ut med Mike Ashley til han eventuelt kunne overdra klubben til noen mer anstendige eiere.
At en fotballsupporter ikke ønsker å slutte å holde med klubben sin fordi den får kriminelle eiere skal jeg ikke bruke mot noen. Jeg har meget stor respekt for at Morten Myksvoll gjør dette, men det er en urimelig ting å kreve av andre. Selv vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde hatt guts til å gjøre det samme hvis QPR hadde blitt solgt nedover elva til en slaveeier av Mohammed bin Salmans kaliber. Jeg er så glad i klubben at dette er vanskelig bare å snakke om. Det er som å gå inn i en debatt om en mulig skilsmisse mens jeg fortsatt er dypt forelsket og godt gift.
Det jeg derimot vet, er at jeg ville stått på barrikadene! Det er kanskje ikke jeg som bestemmer hva som skal skje med QPR, men det er bare jeg som bestemmer om jeg skal sitte stille og holde kjeft eller ikke! Jeg ville brukt den norske supporterklubben for alt den var verd! Jeg ville kontaktet fans i England, jeg ville kontaktet ansatte i klubben og jeg ville samlet underskrifter! Hvis jeg risikerte å bli bannlyst ved å ta plakater inn på stadion (litt vanskelig akkurat nå for tiden, men dere skjønner hva jeg mener) så hadde jeg slått opp plakatene utenfor! Jeg hadde bestilt t-skjorter med bilde av Khashoggi. Kort sagt; jeg hadde laget så mye bråk jeg bare hadde kunnet for å fortelle alle som gadd høre på at dette var aldeles forferdelig dundrende ravende galt.
I QPR har vi en tradisjon som forteller oss at slikt fungerer! Det var øredøvende protester - fra fansen på begge sider – som stoppet de eierne som ville slå sammen QPR og Fulham i 1987.
Fra den norske Newcastle-klubben hører vi imidlertid bare den øredøvende stillheten – kun avbrutt av forsøkene på å fortelle omgivelsene at det ikke er noen vits i å snakke høyt. Kronargumentet er at det ikke er supporterne som bestemmer hvem som skal eie klubben. Fansen har, blir det understreket, «null innflytelse over hvem som skal eie Newcastle United». Så hvorfor skulle noen da kreve at fansen skulle bry seg?
Dette er – rent formelt - selvfølgelig korrekt. Det er åpenbart ikke fansen som bestemmer. Likevel er det et argument som gjør at den norske Toon Army-bataljonen møter seg selv i døra i en sky av knust glass. For hvis det er noen som har protestert mot eierskapet i mange år, så er det Newcastle-fansen! Plakatene med «Ashley Out» har vaiet i stormkastene innenfor og utenfor stadion i årevis, det kan alle se ved å ta et enkelt bildesøk på google! Kampanjen har til og med en egen nettside – ashleyout.com. Det som møter en besøkende der, er den stikk motsatte meldingen. Her kan vi lese at det er både mulig og ønskelig å protestere mot eierskapet - It DOES Make A Difference!
Litt av innholdet på den omtalte nettsiden kan jeg gjerne være behjelpelig med å oversette til norsk; «Fansen betyr en forskjell!» Fansen kan for eksempel la være å møte opp! «Uten fansen finnes ikke Mike Ashleys Newcastle United!» Så alt Toon Army Norway behøver å gjøre er å parallellforskyve argumentasjonen. Uten fansen vil i så fall ikke bin Salmans Newcastle United kunne eksistere heller!
Men; i stedet for å protestere konstaterer de norske supporternes medlemsblad at klubben kan si «farvel til en despot». At den nye eieren er en enda større despot og faktisk tar livet av mennesker og ikke bare en fotballklubb, har åpenbart mindre interesse. Norske fans er selvsagt så godt orientert om verdens elendighet at de ikke er blinde for hva Saudi Arabia står for, men de ser ikke noen grunn til å heve stemmen av den grunn. NRK-medarbeider og Newcastle-fan Patrick Rowlands siteres på at den dagen Ashley selger skal han sprette champagnen helt uavhengig av hvem de nye eierne måtte være.
Der er selvsagt svært forståelig at supportere ønsker klubben de elsker sportslig suksess, og ingen profesjonell fotballklubb får suksess uten eiere som spiller på lag med fans og klubbledelse. Det er imidlertid totalt misforstått kjærlighet når man aksepterer med et skuldertrekk at klubben skal frontes av mennesker med de samme moralske verdiene som en Auschwitz-kommandant. Ja, det finnes mange andre eiere i europeisk toppfotball som er ille – men det finnes ingen som er like ille som dette!
Resultatet ble, etter måneder med usikkerhet, at saudiaraberne trakk seg fra prosjektet. Hvorfor vet vi ikke helt sikkert, men vi har all grunn til å mistenke at det skjedde fordi avgjørelsen trakk ut i en sky av negative reaksjoner. Dette er mennesker som forstår seg på god PR, så de forsto kanskje at den «sportsvaskingen» de hadde forsøkt seg på var i ferd med å få stikk motsatt effekt. Toon Army skal prise seg lykkelig for at handelen ble avblåst, men det unnskylder ikke deres unnfallenhet tidligere i prosessen.
Det er mange som har sine svin på skogen her, fra FA som har sittet månedsvis på gjerdet til FIFA som har latt seg kjøpe av Qatar og til vestlige regjeringer som behandler bin Salman og hans torturister som gode allierte. At FAs avgjørelse trakk ut lot til å skyldes TV-rettigheter vel så mye som menneskerettigheter. Det vil ikke forbause oss om det ble sett på som mer problematisk at Saudi Arabia snyltet på Premier League ved å piratsende fotball enn at de parterte journalister på et bakrom på et konsulat.
Dette er imidlertid ingen unnskyldning for Newcastle-fansen. Å argumentere med at andre gjør noe galt er ingen unnskyldning for å gjøre noe galt selv. Det er tvert imot en klassisk måte å fraskrive seg ansvar på. «Du kan ikke si at sønnen min er slem på skolen, for naboens sønn er enda slemmere!» «Hvorfor skal vi fotballfans protestere mot den saudiarabiske kongen når Dronning Elisabeth spiser lunsj med ham?» Med en slik logikk gjør det vel heller ingen ting om Erna Solberg begynner å fengsle politiske motstandere i Norge? De fengsler jo så mange flere i Nord Korea!
Hvor mange av oss nordmenn ville godtatt det siste argumentet dersom det hadde blitt fremmet i fullt alvor? Det er imidlertid denne relativiseringen Toon Army har basert sin argumentasjon på. 60 prosent av Newcastle Uniteds britiske fans ga åpenlyst blaffen i om opposisjonelle ble partert og homofile kastrert. Det er så skammelig at det ikke finnes ord! Klubbens norske fans er kanskje ikke helt der, men deres talsmenn tilhørte åpenbart de 40 prosentene som sa at uffda, dette er kanskje synd, men det er jo ikke vår skyld.
En slik holdning er ikke bare grensesprengende feig. Den er også destruktiv. Saudi Arabia ville ødelagt Newcastle Uniteds omdømme mye mer enn hva Mike Ashley noensinne kunne ha klart. Klubben ville blitt engelsk fotballs fremste hatobjekt, og det med god grunn! Det eneste Toon-fansen har klart å formidle med sin argumentasjon gjennom hele denne lange prosessen er at de tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv. Noen drap i saudiske fengsler? Trist selvsagt, men pyttsann. En spiss i neste overgangsvindu samt tre poeng på lørdag er mye viktigere!
