Av ALLAN KLO
Supporterklubben hadde gjort et usedvanlig godt valg av tidspunkt for fellestur, noe som åpenbart må ha preget humøret utover denne flotte lørdagskvelden i Shepherds Bush. For. En. Fotballkveld.
Den beste nyheten før kampstart var å se en friskmeldt Geoff Cameron i startoppstillingen. Den utlånte nordamerikaneren har vært en genistrek i Steve McClarens handlekurv, og gir både Luongo og Freeman mer handlingsrom på midtbanen.
Sistnevnte hadde for øvrig en heller trang start i dagens lokaloppgjør mot Brentford. Lite stemte i første omgang, og kroppsspråket talte sitt tydelige språk. Uvanlig mange feilpasninger tydet på at hodet ikke var helt på plass. Det skulle ordne seg etter hvert.
Sterk motstander
Brentford gikk ut i hundre-og-førti og imponerte med solid pasningsspill. Belønningen kom halvveis ut i omgangen. Joe Lumley var kjapt nede på Said Benrahma´s skudd, men returen ble satt inn av Neal Maupay. Men for fanden da!
QPR var slett ikke ufarlige, og med litt mer velvillige marginer på vår side kunne utligningen ha kommet raskt. Omgangen endte imidlertid i en knepen fordel for gjestene.
Andre omgang ble en helt annen skål, og QPR brøt enkelt opp småpasningene til Brentford med særdeles høyt press. Bortelaget fikk aldri tid til å bygge opp sitt spill, noe som raskt ga dramatiske resultater til vår fordel.
Tre kjappe
På ni minutter hamret QPR inn tre mål. Massimo Luongo utlignet fra kort hold. Åtte minutter senere pirket Joel Lynch inn 2-1 etter at Toni Leistners heading gjorde grovarbeidet. Spikeren i kista kom minuttet senere, med Nakhi Wells´ andre scoring i QPR-trøya. Yahey!
Full fyr på tribunene, igjen.
Det er ikke lenge siden en slik kamputvikling ville ført til behov for både hjertestartere og alternativ førstehjelp. I kveld var det som om det var en selvfølge at spillerne ville snu kampen til sin fordel.
Brentford og danske Dalsgaard fikk et trøstemål mot slutten takket være tellefeil i forsvaret, men det er helt greit. De viktige tre poengene ble igjen på Loftus Road. Ferdig snakka.
Kruttsterkt
Med tanke på tidenes svakeste sesongstart, er det direkte surrealistisk å se dette laget hamle opp med den ene motstanderen etter den andre. Selv på svake dager, som f.eks mot Aston Villa, vinner vi.
For noen dager siden mottok Steve McClaren prisen for månedens manager i oktober. Hukommelsen min har ikke tilstrekkelig kapasitet til å huske sist en QPR-manager fikk en slik pris, men jeg tipper vi må tilbake til opprykkssesongen under Neil Warnock. Eventuelle korrigeringer mottas med takk.
Formtabellen er særdeles hyggelig lesestoff. På tur inn i årets siste landslagspause, ligger vi to poeng unna playoff.
Onwards and upwards folkens.
