Av FRODE REKVE

Tirsdagskveld og bortekamp mot Hull City. På en stadion som skifter navn oftere enn undertegnede skifter underbukser.

Uansett navn, så er dette ikke en del av Yorkshire QPR trives i. To 3-0 tap på rad, og kun 2 seiere borte mot Hull på 15 forsøk.
Hull med sterk borteseier mot Millwall i helgen. Gjestene fra Vest-London premierte matchvinner Rayan Kolli med en start på bekostning av Frey. Ellers uforandret. Ingen Clarke-Salter på benk, en smule bekymringsverdig.

Under 3 minutt på klokken, og Paul Smyths mislykkede innlegg ble til et ok skudd som keeper Rushworth måtte parere ut til hjørnespark. En livsfarlig crosser fra Kenneth Paal fulgte, og det var smått ubegripelig at hverken Kolli eller Ronnie Edwards fikk styrt den i nettet. Her kunne vi ha fått en pangstart!

Hui hvor det går
Hull fikk så etablert et visst press en 10 minutters periode. Alzate prøvde seg fra distanse, like utenfor.
Like etter fintet Vaughan Jimmy Dunne i pølsebua ikke bare en, men to ganger, før han fyrte av et farlig skudd som Nardi fikk hendene på. På det påfølgende hjørnesparket var det hjemmelaget som var en skotupp unna ledelse. Det sto likt i sjansestatistikken.

Omgangen var litt utypisk Championship, fryktelig temposvakt.
Så statisk var det at Morgan Fox plutselig fant det for godt å prøve seg på et skudd fra 30 meter! Upåklagelig forsøk, som endte med ny corner. Den havnet til slutt på bakerste stolpe til Kieran Morgan. Hans innlegg fant ikke pannebrasken til Sam Field, men gikk rett i bortre stolpe.

Fra 23. til 45 minutt. noterte jeg ingenting. Nada. Ikke duppet jeg av heller tror jeg, så rimelig sikker på at det ikke skjedde noe nevneverdig. Eneste form for underholdning, var duellen mellom Vaughan og Dunne.

Pauseprat
En tanke inn mot pausepraten; Vi måtte få Ilias Chair inn i kampen – evt Ilias Chair måtte prøve å sette sitt preg på kampen.
Hvis 1.omgang var svak, så startet 2.omgang enda svakere. Feilpasningene florerte, ja til og med feilkast klarte vi å prestere. En sjelden hodemist av Field og Hull brente en dobbelsjanse etter 49 min.

Dette våknet vi heller ikke av, og Morgan var en smule heldig som slapp unna med gult, etter nok et balltap. 8 minutter var nok for Marti, han hadde sett nok. Dobbeltbytte gjordes klart på sidelinjen.

Først skulle Hull ta en dødball. Nardi bommet på ballen, og Gelhardt burde sendt hjemmelaget i føringen. Nå så vi ut som et non-league lag. Fryktelig svakt. Koki Saito og Alfie Lloyd inn for Chair og Kolli. Etterlengta energi. Chair et stykke unna formen, enda.

Byttene fikk nesten umiddelbar avkastning. Saito sprintet nedover venstrekanten, la ut til Paal på overlappen, som slo innlegget perfekt inn sentralt til Smyth som ikke fant veien til nettmaskene. Returen satte Morgan i sidenettingen. QPR beste angrep, med et lysårs margin, i kampen.

4 minutter senere tar vår andre innbytter regien. Lloyd reiv seg glimrende løs på høyrekanten. Innlegget fant Paal på bakre stolpe, skuddet reddet på streken. Klarering via Lloyd, endte hos Paal igjen og denne gangen gjorde han ingen feil og plutselig var vi i ledelsen. Et mål som summerte opp kampen så langt. Glede!

Det skulle ikke ta mange minuttene før vi doblet ledelsen. Verdens mest likandes fyr dro seg ned til dødlinja. Driblet høgrebacken med en finte sendt fra oven og fra nesten død vinkel skrudde han ballen i bortre hjørne! Eufori! Long time coming fra Super-Saito.

Madsen og Ashby kom inn for Morgan og Smyth. Nå skulle denne seieren trygges. Hjemmelaget var helt resignert, vi var nærmere 0-3. Men dette er jo QPR, så ingen kamp uten hjerteproblemer og angst.

Lompe
Den en gang så gudebenådete Leeds-spiller Joe Gelhardt var så dritalei og klar for en varm dusj at han bare pælmet avgårde en lompe fra 25 meter. Den fløy på mystisk vis over en hjelpeløs Nardi og inn i nettet. Er det mulig? Sukk.

Publikum våknet omsider, og vi fikk et par alt for spennende sluttminutter. Ashby hadde et så svakt innhopp at han ble byttet ut igjen langt inni overtiden. Alfie Lloyd jobbet heroisk på topp, og hjemmelaget fikk aldri muligheten til en sen utligning.

Sliteseier, er det vel det kalles når vi egentlig ikke var spesielt gode. Vi er i flytsonen, og har en trener som traff utrolig bra med byttene i kveld! Tabellen tipper jeg nå er såpass hyggelig lesning, at jeg avstår fra å se på den. Dette begynner å bli alvorlig moro, folkens!

Onwards and upwards!