Av STEINAR SÆTHER

Denne analysen skal ikke inneholde nistudier av statistikk, slike kamper lever i enda større grad enn andre kamper sitt eget liv. Når dommer Lee Mason fløyter for siste gang i kampen fins det ingen andre resultater å lene seg på. Dette er en rein cupfinale med nesten de samme rammebetingelsene som i ordinære cupfinaler, forskjellen er opprykk til himmelriket eller fortsatt en tilværelse i ugjestmilde championship hvor sjøl ikke de største favorittene kan gå tur med bikkja gjennom seksogførti serieomganger og stanse på målstreken, snu seg rundt, og se kobbelet av andre ekvipasjer langt bak seg i realt bikkjeslagsmål om de andre plassene.
 
Dette handler, som Harry sier, om dagsform og marginer; stolpe inn eller stolpe ut; om å unngå personlige feil i viktige områder av banen; om oppofrelse over hele Wembley.
 
Jeg tippa geitebukkene på en plass rett utafor sluttspillssonen, jeg mente det var èn sesong for tidlig til å snakke om opprykk. Og sånn så det ut fram til Nigel Clough fikk sparken etter ni serierunder. Da ringte telefonen på Loftus Road og Derby kom med et tilbud verken Steve McClaren kunne si nei til. Derfra gikk gutua ganske rett oppover for geitebukkene, de stanga til høyre og venstre og vips så var de innafor sonen. Noen få tryninger underveis, men vi andre i samme sonen fikk flere og derfor er tredjeplassen i serien fullt fortjent.

QPR var mine favoritter til opprykk foran undervurderte Leicester. Vi gjorde en spillemessig middels god høstsesong og alle seirene 1-0 fikk det til å se lett ut. Kanskje var det nettopp det som fikk laget til å slappe av, eller i hvert fall slakke av, rundt juletida. På rævva nedover skråningen møtte vi McClaren og geitebukkene prustende på vei oppover. Men vi kom oss igjen og avslutningen var dugelig. Derfor er fjerdeplassen fortjent. Men ikke mer!
 
Derby banka resultatmessig Brighton 6-2 over sine to sluttspillskamper, ikke uten litt flaks i den første kampen nede på kysten. 4-1 hjemme på Pride Park var derimot en delvis overhøvling. Vi beit negler i en for uteforstående møkka kjedelig 0-0 kamp i Wigan mens vi ikke hadde tid til å bite negler i returen på Loftus Road, til det skjedde det for mye, ekstraomganger inkludert. Vi var det beste laget i kanskje den beste kampen vår for året, og 2-1 var rettferdig - og vi hadde den nødvendige flaksen vi også!
 
Geitebukkene er etter mitt syn "litt" favoritter. Jeg begrunner det med at de skåra 24 mål mer enn oss i serien, 84 mot 60, og det oppveier at vi hadde nest flest smultringer i serien og slapp inn færrest av oss i sluttspillssemifinalene; Derby beholdt altså skåringsformen inn i sluttspillet.
 
Utover dette blir det vår rutine mot freidighet og fart. Jeg trur ikke geitebukkene vil "føle seg fram" men derimot sette tempo fra start for å knekke oss med ei tidlig skåring. Kan godt hende de leder 1-0 etter første omgang og at vi trøkker på utover i andre og utligner til 1-1. For trøkk må vi skape for å ha en mulighet til seier eller ekstraomganger. Austin aleine mot stopperne Buxton (årets spiller i år) og Keogh (årets spiller i fjor) blir for enkelt. På tross av storskårerne Martin og Russel må vi tøre å legge oss høyere på banen når vi blir gitt muligheten til ei kontring eller reint angrep.
 
Jeg holder meg langt unna et forslag til lagoppstilling men tenker rutine fra start og fartsgutta som kan komme inn og snu et eventuelt underlege etterhvert. Jeg ser altså for meg 1-1 ved full tid og blir det ei skåring i ekstraomgangene er det vi som gjør det. Går det til straffer frykter jeg Derby sine uredde spillere.
 
 Lykke til alle sammen hvorhen dere befinner dere! COME ON YOU R`SSSSSSSSSSSSS!!!