Av CLIVE WHITTINGHAM

Optimistene i livet mitt ber meg stadig vekk om å bli i bedre humør.

- Ikke vær så pessimistisk. Det må da være forferdelig å hele tiden se mørkt på ting, forteller de meg.

Men jeg har alltid sett på pessimisme fra motsatt innfallsport:

Glem ikke at en pessimist enten er et lykkelig menneske eller får rett.
Om ting går galt, vil følelsen av tragedie være mindre hos meg enn hos optimisten, rett og slett fordi man venter en nedtur. Deretter tenker folkene rundt deg at du faktisk har peiling fordi du forutså tragedien før den skjedde.
Om tingene går bra, er du uansett en fornøyd fyr, mens de andre er for fulle og alt for opptatt med feiringen til å snakke om dommedagsprofetiene du lanserte noen uker tidligere.

Optimist
Men jeg har vært optimist. I fjor sommer. For første gang.
Ji-Sung Park, Esteban Granero, Julio Cesar. Eh, Julio Jævla Cesar! Hvor dypt kunne vi egentlig falle?

Jeg sa vi kom til å ende på en 12. plass, men følte jeg var i overkant forsiktig. På Loft for Words´ diskusjonsforum var det faktisk de som trodde på kvalifisering til spill i Europa.
Og se hva som skjedde. En utrolig kombinasjon av fantastiske spillere fra hele verden viste seg å være mer Tina og Ike Turner enn Jamie og Louise Redknapp.
Den glitrende flommen av stjernespillere viste seg å være padder fra Kia Joorabchian´s klientliste: Noen var litt for gamle, litt for skadd, og hadde disse egenskapene som tilsa at de ga fullstendig blaffen i Queens Park Rangers.
Vi, supporterne, hatet spillerne, og ga klar beskjed om dette med jevne mellomrom. Spillerne hatet oss, og leverte tilsvarende spill i retur.

Reklamekampanje
Sesongen vi har lagt bak oss var min verste noensinne. Jeg følte klubben hadde forlatt alt den hadde vært, alt den skulle være og erstattet av en feilslått reklamekampanje for diverse asiatiske flyselskap og andre konglomerat.
Hvem i alle dager kunne fortsette med støtte og penger til en så til de grader plagsom drittklubb?
Min nyfødte optimisme fungerte ikke, for å si det mildt. Denne sommeren var derfor helt naturlig å returnere til den gode, gamle pessimismen.

Wolves er et strålende eksempel på hvor galt det kan gå. Personlig følte jeg at direktør Steve Morgan´s styrte Molineux på fornuftig vis uten overdreven bruk av penger. Da klubben jaktet en erstatter for Mick McCarthy la han seg ikke flat for pengekravene til Alan Curbishley og Steve Bruce. Morgan gjorde en tilsynelatende god ansettelse i Ståle Solbakken. Likevel falt klubben som en stein gjennom championship.

Fergekatastrofe
QPR så til sammenligning ut som en synkende fergekatastrofe, og kunne enkelt gått på samme smell. Eller?
De kan fremdeles skje. Nylig sto vi med seks seire og to uavgjort, noe som er sammenlignbart med Wolves´ plassering på samme tid for ett år siden (fem seire, en uavgjort, to tap).
Og så har vi selvsagt Millwall. I 1995/96 lå de på topp ved inngangen til desember, og endte opp med nedrykk etter at Mick McCarthy tok over det irske landslaget.

Likevel, og når alt kommer til alt, får vi vel si at sannsynligheten er stor for at QPR ligger an til å være en av de heteste kandidatene til å vinne divisjonen denne sesongen.
Det er en fantastisk snuoperasjon gjort av enkeltpersoner i klubben som fortjener stor respekt. Hvem vi snakker om er imidlertid noe uklart.

Er det Tony Fernandes?
Styrelederen ser ut til å ha innsett de mange feilene som ble gjort forrige sesong, og har lagt seg på en lavere profil som f.eks færre twittermeldinger og betydelig færre intervjuer for media.
Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi befinner oss i en lavere divisjon, noe som gir fallende interesse for de rent kommersielle elementene rundt klubben. Det er likevel en form for pause jeg ønsker velkommen.
Innkjøpspolitikken som gikk ut på å kjøpe høyprofilerte spillere uten å tenke over i hvilken grad de ville passe inn i laget, er heldigvis historie.

Er det Harry Redknapp?
I lang tid så det ut som om han ville forlate QPR denne sommeren. På et tidspunkt virket det som om han forsøkte å få sparken, spesielt da han i et direktesendt intervju med Sky Sports avslørte at han ikke fikk lov å signere Wayne Bridge.
Når dette er sagt, Redknapp´s revolusjon med å bringe inn "den riktige sorten", har skaffet oss Richard Dunne, Charlie Austin og Gary O´Neil, spillere som alle har glitret så langt.

Er det spillerne?
Joey Barton har hovedrollen i dette laget, men ikke så rent få andre spillere har gjort en helomvending i forhold til det de foretok seg forrige sesong.
Det kan selvsagt skyldes en slags åpenbaring, omtrent på linje med det som skjedde med Newcastle etter at de rykket ned fra Premier League i 2009. I en av oppvarmingskampene den påfølgende sesongen gikk de på en smell med 1-6 mot Leyton Orient. Likevel sørget de samme spillerne for å skape samhandling så det holdt, og klubben vant divisjonen med god margin.

Eller er det Steve McClaren?
QPR virker så langt å være en blåkopi av det som er McClarens varemerke - form, spillestil og system. Mens Redknapp lå på sykehus, og i ettertid stablet seg rundt på krykker, har Rangers faktisk hatt stort utbytte av McClaren´s arbeid, som i alle år har vært en bedre trener enn manager.
Om dette er tilfelle har vi et problem. Derby har nettopp nappa fyren ut av hendene våre.

Og der våkna pessimisten i meg igjen.

PS: QPR belønnet i mai 2012 Clive Whittingham for hans innsats med prisen som årets supporter.