- Pass the pills!

Replikken tilhørte Alan Mullery. Fyren overtok et blomstrende QPR etter Terry Venables, som ble lokket av hele paller med pesetas i Barcelona.
Mullery kom ikke overens med John Gregory & Co, som savnet Venables dypt og inderlig. Størsteparten av spillergruppa hatet Mullery, hvis fotballtaktiske egenskaper var oppskrytt, for å si det pent.

Berg og dalbane
Men tilbake til tablettintroen.
Mullery’s utbrudd kom like etter kampslutt 22. september 1984. Hjemmekampen mot Newcastle hadde akkurat endt 5-5 (!) etter en suser fra Gary Micklewhite i kampens siste minutt. Vi lå for øvrig under 0-4 ved pause, og var død og begravet.
Scenene på Loftus Road i minuttene etter vårt femte mål er i ettertid blitt beskrevet som ekstatiske, i den grad et slikt ord dekker følelsene som veltet utover kunstgresset og mot delvis lykkelige – delvis lamslåtte spillere. Det var kanskje ikke bare manageren som hadde behov for beroligende midler denne utrolige ettermiddagen.

Konstant elendighet i direktesendt TV
De nitti minuttene mot Newcastle kan godt stå som en metafor på det livet vi har valgt som QPR-fans.
Mens engelskmenn i alle år har fått de mange opp- og nedturene inn med teskje, har vi i Skandinavia opp gjennom årene fått små smakebiter i form av tilfeldige tippekamper. Vi fikk riktignok kamprapporter gjennom Tippebladet TIPS og andre kilder, men elendigheta ble ikke så tydelig som det vi fikk se sist lørdag på Stadium of Light. Og med tanke på at svært mange av oss i 2012 har tilgang til hver eneste kamp, har denne sesongen blitt ekstra tung å bære.

Høstsesongen
I fjor høst kunne vi med en viss stolthet kalle oss et PL-lag. Vi slo Chelsea hjemme, og vi slo et av ligaens vanskeligste hjemmelag i Stoke. For ikke å glemme en heidundrende kamp mot den suverene ligalederen Manchester City. Tap javel, men vi ga tidenes kjøpelag kamp til døra.

Kaos siden mai
Så hvorfor har det gått så fullstendig på trynet for oss denne sesongen?

Det startet noen dager etter at vi feiret oss selv i W12 til langt ut i de sene nattetimer. Opprykk og alt det der.
Klubben droppet å gjennomføre den tradisjonelle prosesjonen som følger et mesterskap. Da plasseres spillere og klubbledelse i en åpen buss, som deretter ruller gjennom gatene til hallelujarop og matchende stadionprosa.

Noen uker etter serieslutt begynte det å gå rykter om at spillerne hadde møtt på kvist da opprykksbonusene skulle betales ut.

Draktsettene var håpløst forsinket, og treningskampene i juli ble spilt i grønne og hvite hoops med en stor ”lapp” plassert over våre gamle sponsorer Gulf Air.

Det mest alvorlige var imidlertid at spillerne som kom inn var ”gammelt rask”, der Jay Bothroyd var den eneste som lyste noenlunde opp i elendigheta. Faktum var at Neil Warnock handlet spillere på sparebluss, og det like før vår gjeninntreden i en av verdens beste divisjoner!

Hastekjøp
Da Tony Fernandes overtok, hadde Warnock ti dager på å finne nye spillere innen overgangsvinduet stengte.
Vi endte opp med det vi da trodde var klassespillere, der Joey Barton og Shaun Wright-Phillips lyste sterkest av alle.

We’re saved!

Trodde vi. Barton og SWP har nemlig vært de største skuffelsene.

Mark Hughes har hatt tilsvarende dårlig tid etter han kom inn. Nå er Hughes kjent for å bruke tid på å få lagene sine skikkelig i gang. Det viste han i Blackburn, Manchester City og Fulham. Problemet er bare at vi har ikke tid å vente.

Manglende kvalitet
Faktum er at QPR har vært på etterskudd siden Mark Clattenburg blåste av kampen mot Leeds i mai 2011, og vi halser fremdeles etter imaginære kaniner i form av sårt nødvendige poeng. Vi har bare ikke kvaliteten som trengs for å kapre jevnlige poeng i denne divisjonen.

Tap mot Wolves
Hjemmekampen mot Wolves ble min oppvåkning i sesongen 2011/12. Å tape hjemme mot dette laget, samt å se Cisse bokstavelig talt fly i strupen på en motstander etterfulgt av det logiske røde kortet, ble dråpen.
Lørdag klikka Cisse igjen. Dette var den eneste spilleren som fikk meg til å faktisk tro at vi kunne berge plassen. Med et nytt rødt kort er spilleren ute de neste fire kampene.

Mirakel
Åtte kamper gjenstår, hvorav fem mot henholdsvis Arsenal, Manchester United, Tottenham, Chelsea og Manchester City. Hvilket mirakel som skal berge oss fra nedrykk er jeg i skrivende stund ikke i stand til å se.

Trøsten er at vi har eiere som er i ferd med å bygge en ny fremtid for QPR. Kanskje trenger vi en (eller to) sesonger med ro før vi kan stable et reelt alternativ til PL på beina.

Og når vi gjør det, har vi økonomiske muskler og en klubbledelse som faktisk vil noe med QPR.