Av DAG HÅKON HELLEVIK
Herværende referent fikk dessverre ikke sett kampen mellom QPR og Millwall. Det gjør det litt vanskelig å skrive referat, selvsagt. Problemet lar seg imidlertid løse. I stedet skriver jeg et referat fra en helt annen kamp, en jeg faktisk har sett. Det handler da om finalen i gode gamle Europa-cupen, det som nå heter Mesterligaen – mellom Steaua Bucharest og Barcelona. Den så jeg nemlig på TV i min den gang nyinnkjøpte ungkarsleilighet i Kirkeveien på Majorstua i Oslo! Trikken skramlet forbi vinduene, duene dreit på balkongen og året var 1986.
Steaua Bucharest og Barcelona
Denne kampen var i utgangspunktet litt kjedeligere enn lørdagens 1-1-kamp, for den endte 0-0. Deretter ble det straffekonkurranse. Barcelona presterte det kunststykket å skyte fire straffer uten å score, til tross for at de hadde en viss Terry Venables som trener, en fyr som vi trodde hadde lært dem det meste. I mål for Steaua sto Helmut Duckadam, en 27 år gammel rumener som reddet alle fire! I mål for Barcelona sto Javier Urruticoechea, en 34 år gammel basker. Han reddet to. Resultat etter straffekonkurransen: 2-0. Referenten slo av TVen den kvelden og regnet med at noe så spinnvillt kom aldri til å skje igjen.
For resten av sin karriere var Duckadam kjent i Romania som Helten fra Sevilla. Det var her finalen gikk. Resten av hans karriere ble imidlertid ikke veldig lang. Bare et par korte måneder etter triumfen klarte han å skli i gresset ved et leirbål. I fallet skadet han armen så stygt at han aldri kunne spille fotball på høyt nivå igjen.
Enda verre gikk det med Urruticoechea, som ble drept i en bilulykke noen år etter finalen. Normalt ville han blitt en udødelig helt av å redde to straffer i en straffekonkurranse, men det hjalp jo ikke når lagkameratene bare bommet på sine. Urruticoechea er likevel udødelig i deler av Norge og Sverige. I en tilsvarende straffekonkurranse i semifinalen i den samme 1986-turneringen reddet han en straffe da norske Per Edmund Mordt ble syndebukk slik at Barca kom til finalen på bekostning av IFK Gøteborg.
Alt dette har vi nå skrevet fordi vi må fylle plassen med noe ettersom vi ikke vet så mye om hva som egentlig skjedde mellom QPR og Millwall. Det beste vi har å si er at grepet med å gjøre ligacupens første runde til sesongens første kamp var vellykket. Klubbene stilte sine beste lag. Tidligere har dette vært en hvilepute i midtuka mellom første og andre seriekamp. Klubbene har da benyttet muligheten til å hvile sine beste allerede før sesongen var kommet så langt at noen i det hele tatt hadde rukket å bli slitne. I fjor ble dette til en ren parodi da QPR stilte med U18-laget borte mot Plymouth i tilsvarende oppgjør.
Denne kampen
Første omgang denne lørdagen på Loftus var nokså begivenhetsløs. Ifølge Atle Homb Vesteraas på Messenger var vi gode til å spille oss ut av eget forsvar, og det var sikkert flott å se på. QPR-laget inneholdt som forventet debutantene Boy Kemper og Pierce Charles, og ingen av dem dummet seg ut før pause. Det gjorde derimot Charles etter pause. Han strakk seg etter et innlegg fra Camiel Neghli, fikk tak med begge never, og slapp så den glovarme poteten han hadde i hendene rett ned på målstreken. Inn fra høyre kom Luke Cundle som satte ballen knallhardt i nettet fra null meters hold.
Foto QPRFC
Vi hadde mye ball, men vi klarte ikke å score. Vi vant ballinnehavstatistikken, skuddstatistikken og cornerstatistikken, alle statistikker som vi pleier å vinne i kamper som vi til slutt pleier å tape. Vi burde kanskje hatt et straffespark, men i etterpåklokskapens navn vet vi jo alle hva som hadde skjedd hvis vi hadde fått det. Vi klarte ikke engang å score da utligningen til slutt kom. Jimmy Dunne fikk foten på en corner fra Ilias Chair, men ballen gikk i kneet på Mark Sykes før den luntet i mål. Da var kampen nesten slutt, og hadde dette vært ligaåpningen ville vi gledet oss over at vi i det minste hadde klart uavgjort.
Men dette var altså cup, og her spilles det ikke uavgjort. Neste akt var derfor straffekonkurranse, nå med Millwalls Lukas Jensen i rollen som Helmut Duckadam og QPRs Pierce Charles i rollen som Javier Urruticoechea. Jensen kopierte rumeneren og reddet alle fire, etter tur fra Ilias Chair, Harvey Vale, Koki Saito og Kwame Poku.
Millwall skjøt først og scoret ved Jake Cooper. Så reddet Jensen fra Chair, og så scoret Mark Sykes. Så sto det 2-0, og faktisk var det hele over, selv om det tok litt tid før folk skjønte akkurat det. Alle de fem neste straffene ble nemlig reddet, tre av Jensen som sagt, og to av Charles. Men som stakkars Urrutti i 1986 måtte QPR-debutanten finne seg i å tape, redningene til tross. Sannheten er vel tvert imot at det han vil bli husket for er gigablemmen som ga Millwall 1-0 snarere enn strafferedningene! Her kom vår halvt genierklærte innleide Man City-keeper ned på jorda med både dunder og et skikkelig brak!
Så som sagt, det å bomme på fire straffer og tape til tross for at egen keeper redder to, det har skjedd før. Det skjedde med et Barca som i tiårene etterpå har vunnet den tilsvarende E-cupfinalen fem ganger. Så kanskje er det håp for QPR i fremtidige ligacuper? Det gutta presterte på Loftus denne lørdagen var i alle fall fullt på høyde med de beste i utlandet.
QPR – Millwall 1-1 (0-0) Sykes (sm) 86
Lørdag 8. august 2026
Charles, Mbengue (Adamson 78), Dunne, Edwards, Kemper, Vale, Madsen (Varane 61), Burrell (Poku 61), Chair, Smyth (Saito 79), Kone (Lloyd 69)
