Av DAG HÅKON HELLEVIK
Etter tre seriekamper i august 2026: To baklengsmål, syv poeng og fjerdeplass!
Hadde vi ikke visst bedre, ville vi snart begynt å tro at verden har begynt å gå fremover.
Stephan fortsetter å justere førsteoppstillingen sin. Den største endringen bak på banen var denne gangen at Dennis Cirkin ble satt inn fra start på backplass på bekostning av en ujevn og uferdig Kealey Adamson. Ronnie Edwards fortsatte sin omskolering til midtbanespiller, nå i spann med en friskmeldt Nico Madsen. I frontrekka hadde sløseriombudsmannen forlengst bestemt at Rumarn Burrell måtte inn, men vi hadde ikke sett for oss Smyth og (særlig ikke!) Koné på vingene i stedet for Saito og Poku. De to sistnevnte laget faktisk svært mye røre mot Bolton selv om det aldri ble mål!
1. omgang
Kampen begynte mye jevnere enn sist lørdag, da vi dominerte stort uten å klare verken å score eller å vinne. Begge lag fikk spillet til å flyte passe småpent, og da særlig QPR, men uten å virke særlig truende. Første sjanse kom etter 20 minutter da hjemmelagets Todd Cantwell, alene og upresset, satte et innlegg langt over mål med hodet. Det skulle bli dagens melodi for blackburnkapteinen, som satte en serie på minst fire gode muligheter utenfor stengene. To av dem kom før halvtimen var passert, begge gangene bommet han på mål fra gode posisjoner ved bakre stolpe. Alt vi kunne gjøre var å takke og bukke. Våre forsøk var ikke like farlige. Da Cirkin la et innlegg fra venstre kant gikk det over alt og alle, ingen kom nær nok til å bomme engang! Det hører imidlertid med til historien at QPR ledet ballinnehavstatistikken den første halve timen, og det fører som vi vet aldri noe godt med seg.
Da vi endelig fikk en målsjanse var det etter en tabbe fra vertene. Rumarn Burrell snappet ballen i farlig posisjon og fikk lagt til Chair, men den lange tåa til keeper Balazs Toth sendte ballen til corner. Da hadde det gått en halv time. Da var det også tid for Cantwells tredje skudd utenfor, et frispark fra 20 meter etter at Paul Smyth hadde hoppet inn i en klarering med utstrakte armer.
Men om Cantwell ikke kunne treffe en låvedør fra noe hold, så var ikke Richard Koné stort bedre. Trekket med å sette ham som høyre ving gjorde ham ikke mer produktiv enn han hadde vært som midtspiss uka før. Et typisk eksempel var kontringen sent i omgangen da vi gikk fremover etter et glimrende brudd fra Amadou Mbengue. Da Koné skulle bidra til fremdriften la han crosspasningen sin over alt som sto og gikk og ut til et innkast for hjemmelaget. Den som i denne perioden bidro med et skudd keeper måtte streke seg for å redde var Ronnie Edwards, som fikk godt treff fra langt hold. Men ikke godt nok. Med strak vrist hadde det blitt mål, skal vi tro Jostein Baustad, og da gjør vi det! Ingen scorer med krum vrist!
2. omgang
Etter en småpen første omgang uten tellende resultater, så ble starten av andre en ren eksplosjon. Hjemmelagets Ryoya Morishita sprakk nullen på nydelig vis etter 49 minutter – han kontrollerte et fremspill med høyre fot og satte ballen i vinkelen med venstre, en praktfull «dobbel volley» fra 16-meterstreken. Til sammenligning var utligningen etter 51 mer standard. Den kom etter vingspill fra Rumarn Burrell og en cutback til en fremstormende Paul Smyth. Etter boka burde det kanskje vært omvendt, men det viktigste var at responsen på baklengsmålet kom kjapt, kontant og effektivt!
Foto: QPR FC
Utover i andre omgang var det vi som produserte sjansene. Heldigvis produserte hjemmelaget så mye småspill at de tok over ledelsen i ballinnehav, og dermed kom også vårt ledermål. Et framspill fra Tariq Lamptey havnet på hodet til Jimmy Dunne, som kom høyest i en klynge på femmeterstreken. 2-1 QPR, og det gjensto 20 minutter! Vi fortsatte å dytte fremover, og hadde såpass bra forsvarskontroll at det holdt helt inn. Da hjemmelaget fikk et farlig frispark resulterte det heldigvis i et skudd fra Cantwell, han som hadde dagen da alt gikk utenfor. Før den tid hadde Pierce Charles faktisk kastet seg og reddet et skudd fra Andri Gudjohnsen - sønn av Eidur som dere kanskje husker. Dermed fikk vår midtbanespillende keeper vist at han kan spille fotball med hendene også!
Foto: QPR FC
Sesongen er bare fire kamper gammel, men vi ser noen klare trender allerede. Vi regner inn cupkampen hjemme mot Millwall her, den gikk med fullt lag og mot en divisjonskollega. Vi har spilt uavgjort to ganger hjemme (Millwall-tapet kom jo på straffer) og vi har vunnet to ganger borte. Vi har havnet under 0-1 i alle gangene – med unntak av 0-0-kampen naturlig nok. Medregnet forrige sesong har vi nå vunnet fire av våre siste syv borte. I samme periode (altså etter at vi slo Leicester på Loftus 14. mars) har vi spilt fem hjemmekamper og vunnet null.
Nå er vi plutselig et topplag i divisjonen. I tredje seriekamp i fjor slapp vi inn sju mål og lå på dumpeplass – etter tredje seriekamp i år har vi samlet sju poeng og ligger på fjerdeplass! Forbedringen er formidabel. Vi har en god og jevn tropp, vi har et lag og en manager som makter å snu kamper hvor vi ligger under, og vi har en forsvarsfemmer (en firebackslinje og en libero i mål) som på tre seriekamper har sluppet inn to langskudd.
Forbedringen er formidabel. Men, nå følger to hjemmekamper på rad, og på Loftus har vi en vanskelig trend. Den vi bare må vi snu når vi møter Cardiff og Middlesboro til uka.
PS: Og ballinnehavstatistikken?
Den vant Blackburn med 55-45 etter 90 minutter. Gu’skjelov!
DS
Blackburn – QPR 1-2 (0-0) Smyth 51, Dunne 74
Lørdag 29. august 2026
12.905 tilskuere
918 bortefans
Charles, Cirkins (Lamptey 46), Clarke-Salter, Dunne, Mbengue (Adamson 80), Chair, Madsen (Kamara 46), Edwards, Smyth (Poku 64), Burrell, Koné (Lloyd 57)
Gule: Clarke-Salter, Edwards.
