Av ALLAN KLO
QPR har møtt Millwall 17 ganger siden vi byttet årtusen. 10 av kampene har endt uavgjort. Etter en forferdelig start på februar for QPR, ville ett poeng mot et godt hjemmelag gjort susen for fotballnervene.
Det hadde i såfall vært blodig urettferdig.
Millwall fyrte nemlig opp turboen fra avspark, og etter 30 sekunder fikk McNamara stå helt alene på åtte meter mens QPR-forsvaret sleit med kuleramma. Midtbanespilleren var nok like sjokkert som alle andre, og blåste kjempesjansen over mål. Sett sånt.
Agressivitet
Trenden bare fortsatte. Millwall møtte oss høyt på banen. Det gjorde de med en potte tett formasjon som gjorde at QPRs pasningsspill kun var morsomt å se på så lenge det foregikk på vår egen banehalvdel. Denslags blir det som kjent få sjanser av, og aggressive Millwall benyttet sjansen.
Etter 20 minutter yppet Jed Wallace seg med et smart skudd som Marshall såvidt fikk slått unna. I en alder av 36 år, markerer skotten seg jevnlig som en bunnsolid sisteskanse. Det blir ingen enkel oppgave for Seny Dieng å spille seg tilbake i førsterekka.
Enhver uvitende turist på tribunen ville nok tippet at det var Millwall som lå høyt på tabellen, og ikke omvendt. Vårres gutta spilte nemlig mye bakover og på tvers.
Warburton-modellen baserer seg på å holde på ballen i laget, men i dette tilfellet ble QPR utsatt for et usedvanlig høyt press som skapte store problemer for Kompani Johansen.
Stefan Johansen
Vår mann i London hadde en overraskende svak kamp, og var ikke venn med ballen. Dette ble veldig tydelig da han fikk en fin mulighet i motstanderens 16-meter i 1. omgang. I stedet for å prøve et skudd, forsøkte Stefan seg på en pasning mot Willock som endte høyt over og ut i evigheten, langt unna nettmaskene. Vardøværingen glimtet riktignok til med en perfekt langpasning mot Dykes, men skotten rotet bort muligheten. Fanden.
Ser man bort fra Jimmy Dunne´s halvsjanse ti minutter før pause, var dette en elendig omgang. At vi gikk til pause med 0-0 får vi takke keeper David Marshall for.
Det skulle bli verre.
1-0
2. omgang var to minutter gammel da en nydelig pasning fra midtbanen fant Scott Malone. Albert Adomah var på etterskudd, og Malone kunne enkelt slå ballen videre til Mason Bennett. 1-0.
Vi så det i cupkampen mot Peterborough, og det ble veldig tydelig i kampen mot tabelljumbo Barnsley. QPRs måte å presse motstanderen på, vinne andreballer og jage motstanderen virker noe halvhjertet for tiden. Årsaken er et mysterium. Vi stilte med et toppet lag, men de får det bare ikke til.
Millwall´s andre scoring kom etter et misforståelse på QPRs midtbane. Ballen ble bokstavelig talt gitt vekk, og etter et par kjappe trekk kunne Tyler Burey feie inn 2-0 bak en sjanseløs Marshall.
Helsvart der altså.
Etter dette kom QPR litt mer med, og vi kunne i det minste skimte noe som lignet på angrepsspill. Det nærmeste vi kom scoring var Yoann Barbet´s heading som ble reddet på streken.
Opprykksnerver
De fleste QPR-supportere klør seg kraftig i hodet i disse dager. Vi kjørte karusell med Reading for noen uker siden, og for første gang denne sesongen fikk vi en seier som styrket trua på at opprykk er realistisk. Etter dette har laget falt til bakken som snøfnugg i en overopphetet mikrobølgeovn. Warburtons menn gjør helhjertede forsøk på finfotball, men vi mangler gjennombruddskraft.
På topp har vi Lyndon Dykes og Charlie Austin, to spillere som er avhengige av aggressivitet fra kantspillerne for å få de nødvendige rommene på topp. Chair var ikke slik vi husker ham før AFCON, og selv Willock slet denne tirsdagskvelden i Southwark. Det er syltynn suppe, og spørsmålet er om spillerne har fått opprykksnerver.
Til helga møter vi Hull City, et lag som nylig slo både Bournemouth og Blackburn, for så å gå på tre strake tap mot henholdsvis Preston, Derby og Fulham. Også kalt bingo. Blir nok moro ja.
Trøsten? QPR er fremdeles på 4. plass.
For å lese West London Sport´s vurdering av spillerne, gå hit.
