Av DAG HÅKON HELLEVIK

Det var ikke så mye å skrive om denne kampen, men det var tungt å få det ut. Den beste perioden hadde vært frem til minutt 24, da nettoverføringen fra England var nede og vi slapp å se på. QPR produserte ingen sjanser mot en dårlig motstander. Vi dyttet ball uten å komme noen vei, men det gjorde ikke Stoke heller. Begovic måtte gi en retur på et skudd etter 35 minutter, en retur som gikk ut i farlig område i feltet, men vi fikk heldigvis avklart.

Det fikk vi ikke på corneren fra Lewis Baker i omgangens siste minutt. Ballen ble forlenget via hodet til Luke McNally og nådde Wouter Burger på bakerste stolpe. 1-0 Stoke.

Andre omgang ble ikke veldig mye bedre. Denne gangen hjalp det ikke at våre nysignerte frelsere Lucas Andersen og Michael Frey fikk spille den siste halve timen. Chair og Paal kom opp langs kantene innimellom, men det eneste innlegget som nådde frem var ett som traff Sinclair Armstrong hardt i leggen ved første stolpe. Da gikk det som det alltid går, vi vet alle at Sinclair ikke scorer på sånt.

.Skuddforsøk
I stedet fikk hjemmelaget en hawaiorgie med sjanser ti minutter senere. En hel serie skuddforsøk og headinger ble blokkert i ørska av Steve Cook og vennene hans, før det siste skuddet av ubegripelige grunner gikk utenfor.

Det var omtrent så langt jeg hadde kommet med referatet da min venn og kollega Bjørn kom bort til pulten min. Bjørn var en hyggelig fyr som jobbet på desken. Han var en god venn, vi hadde vært både på fester og på dykkertur sammen.

-Ferdig snart, smilte han skjevt. -Deadline nærmer seg.

-Jodda, svarte jeg og så på klokka. Det var snart midnatt.

-Leter etter en snerten måte å avslutte saken på. Gi meg ti minutter.

-Det skal du få, svarte han, og stakk handa ned i innerlomma. Derfra dro han ut en lighter. Han tente den med et flir, stakk den ned mot valsen i skrivemaskinen og satte fyr på papiret. Så snudde han seg og gikk.

Panikk
Det tok meg et par sekunder å begripe hva som foregikk. Jeg snurret valsen i panikk og røsket ut arket, men flammene blafret friskt og papiret gikk i oppløsning. Der satt jeg med noen sotete og gulnete biter av et ødelagt A-4-flak som ingen desktypograf ville være i stand til å tyde.

-Fy f......for en drittsekk, ropte jeg ut i lokalet.

-Uffda, kommenterte min kontorkamerat Phillip, som hadde sett hva som foregikk. Vil du ha en øl?

-Ja svarte jeg. Det kan jeg virkelig trenge, om ikke annet for å helle ut over papirrestene. Det glødet fortsatt i kantene av en brun remse som lå sammen med noe svart aske ved siden av skrivemaskinen.

-Fint, svarte Phillip og ga meg en pose mynter. -Da kan du kjøpe en til meg også når du går for å hente din. Du vet hvor ølautomaten står, ved hjørnet innerst i kantina, nær døra til toalettene.

Grum i hu ruslet jeg ut i kantina, men der Budstikkas ølautomat pleide å stå fant jeg selvfølgelig ingen ting. I neven dinglet en plastpose med et halvt kilo brune to-øresmynter fra 1970, som Phillip påsto automaten aksepterte og som skulle være nok til en halvlitersboks. Selv hadde jeg heldigvis et par kumlokk, et par femkronersmynter som var litt enklere å håndtere. Men hva hjalp det når automaten var vekk!

-Leter du etter noe, spurte Bjørn, fortsatt iført det samme fliret. Han sto plutselig der sammen med et par andre kolleger og hadde selvsagt fått kjøpt seg en boks, men Fanden sjøl måtte da vite hvor han hadde gjort av automaten etterpå.

-Det er forresten deadline om fem minutter. Er du ferdig med saken snart?

Hav løftet armen med boksen som for å si skål.

Jeg svarte ikke. Jeg bare sparket. Han skreik. Jeg sparket en gang til, hardt og presist. Hadde Sinclair Armstrong gjort det samme på innlegget fra Kenneth Paal, så kanskje vi hadde klart 1-1. Jeg frydet meg da beinet hans brakk. Bjørns bein altså, ikke beinet til Sinclair Armstrong.

Dårlig kamp
Jeg våknet med et avsindig raseri bak pannebrasken. Klokka nærmet seg seks torsdag morra. Jeg beit i hodeputa i frustrasjon. Det var sju timer siden kampslutt, vi hadde tapt en avsindig dårlig kamp, en kamp som kunne bli avgjørende for nedrykk. Marerittet slapp likevel ikke taket. Jeg lå der og visste ikke hvem jeg var mest forbannet på, mine gamle kolleger Bjørn og Phillip som hadde gjort natta til et mareritt, eller han derre helsikes Wuoter Big MacBurger som hadde ødelagt kvelden.

Det som var åpenbart var at vi hadde tapt kampen. Det var dessuten åpenbart at jeg aldri ville rekke Budstikkas deadline og at jeg ikke kom til å få kjøpt noe øl. Jeg vrei meg i senga et sted mellom mareritt og virkelighet og strevde med å sortere ut hva det egentlig var som gjorde meg mest avsindig.

Deadline kom og gikk. Sportsredaktøren ble sur som en bøtte kefir. Bjørn så jeg ikke noe mere til, og det var bra for ham, for da hadde jeg knekt det andre beinet hans også. Phillip fikk posen med to-ører i retur så det singlet i papirkorga. Referatet fikk jeg aldri skrevet ferdig.

Dermed fikk Budstikkas lesere aldri oppleve hvordan QPR for tredje gang på under to måneder hadde sviktet i en kamp som kunne løftet oss over nedrykkstreken. Mot Sheffield Wednesday i desember ledet vi etter 85 minutter, men tapte. Mot Huddersfield i januar var det bare et mirakuløst overtidsmål som reddet uavgjort, og mot Stoke denne onsdagskvelden i februar var vi sjanseløse. Med seier hadde vi vært to scoringer over streken, men i stedet tapte vi og havnet fire poeng bak.  

De siste 10-15 minuttene hadde QPR hatt et konstant press i banespillet, men den nest siste ballen nådde aldri frem til noen hoops-spiller i feltet. Den ble blokkert eller klarert eller beinet eler headet vekk. Det samme med cornerne, som det knapt er noen vits i at dommerne gir oss. Vi har ikke scoret på corner en eneste gang denne sesongen, og det hjelper fint lite at Asmir Begovic innimellom leker Seny Dieng og kommer opp i motstandernes 16-meter på slutten av overtiden.

Vi huffet og puffet og sparket og dyttet, men Stokes keeper Daniel Iversen kunne like gjerne tilbrakt kvelden i garderoben med en gammel dansk. Så lite hadde han å gjøre.

Sånn er QPR. Verst når det gjelder.

Klubben la ut et pausefiskbilde på nett ved kampstart, da QPR+ gikk i svart. «The QPR Stream is currently down.» De kunne like gjerne satt en strek over «st» og puttet inn en «d» i stedet. Fortsetter det slik, er drømmen om å overleve i Championship snart over.

Alt vi har tilbake når vi våkner morran etter kamp, er de sure minnene fra et mareritt. Den eneste trøsten er at jeg tror Bjørn blir sittende med beinet i gips en god stund fremover. Det fortjener han virkelig, det ufordragelige svinet!

Fakta:
Stoke – QPR 1-0 (1-0)

Onsdag 14. februar 2024

19.307 tilskuere
735 bortefans

Begovic, Cannon, Cook, Clarke-Salter (Dykes 85), Paal, Colback (Willock 78), Hayden (Field 85), Smyth (Andersen 67), Hodge, Chair, Armstrong (Frey 67)
Gult: Hayden