Av ALLAN KLO

Siden august 2011 har denne steinrike fjøsnissen benyttet QPR som et leketøy få av de andre barna har - en erkeengelsk fotballklubb med tradisjoner. Neida, ikke vinnertypen, men den type tradisjoner som henger i gangene til de fleste engelske klubber med fartstid i den engelsk toppdivisjonen.

Underveis har han twitret seg gjennom den ene krisen etter den andre. Når det har gått bra, har han tatt turen til Queen Adelaide, Crown & Sceptre og Springbok for å melke en trepoenger for alt det er verdt.

Warnock
Med fingeren på avtrekkeren ble Neil Warnock sendt ut i kulda. Dette var på et tidspunkt mens vi hadde et noenlunde braaa lag (fritt etter Tor Røste Fossen). Warnock hadde bare mistet garderoben, noe som - med en viss fintfølelse - kunne vært ryddet opp i.

Inn kom Mark Hughes. Tony slengte sekker med pundsedler etter Hughes og hans koryfeer som han tok seg med seg fra tiden i Manchester City. Koryfeene skapte tidenes dårligste arbeidsmiljø i kontorene på Loftus Road, mens Hughes sjøl ikke maktet å gripe tak i ukulturen i garderoben.
Joda, vi beholdt plassen, etter tidenes PL-drama på Etihad. Pyttsan.

Nye sjanser
Ny sesong, nye sjanser. Hughes hadde ikke en sjanse, og ble kjapt erstattet med tidenes pratmaker på managersiden i engelsk fotball. Det måtte jo bli en perfekt match med tidenes spillende pratmaker. Harry Redknapp og Joey Barton. Hva kunne gå galt? Spesielt med en manager som fikk 80 millioner kroner for en kontrakt på 2,5 år. Da satt vi allerede med en Barton som levde herrens glade dager med 800.000 kroner i uka for å spille bra i hver tredje kamp. For ikke å snakke om Bosingwa, Wright-Phillips og et utall andre fotballpirater som gliste hele veien til minibanken.

Vi kom godt ut av gjensynet med championship, og Tony fylte på med nye klisjeer underveis. Spesielt denne: "Vi har lært".
Selvsagt. Playoff-finalen fikk alle til å glemme realitetene. Hvem i alle dager gidder å bry seg med det faktum at vi ble rundspilt av Derby og knapt hadde skudd på mål?

Redknapp og bikkja
Gjensynet med Premier League smalt hardt. Stakkars Redknapp savnet de lange turene med bikkja, og sa selv opp dagen etter deadline day i 2015.
Inn kom Chris Ramsey. Tony slo fast at QPR hadde fått den manageren vi hadde drømt om. Sammen med Les Ferdinand nikket de til hverandres selvfølgeligheter, og fortsatte å spre vås i takt med vær og vind.

På banen forfalt QPR til å bli divisjonens grå mus, hjelpeløse i kampen mot nedrykk. Tony valgte denne gangen å vise at han hadde lært (der kom det igjen), og lot Ramsey starte på scratch gjennom sommeren. Det holdt til i november, der hans siste kamp ironisk nok var mot Derby en iskald kveld i Midlands.

Ramsey - JFH - Holloway
Ny managerjakt, og denne gangen var Tony 100 prosent sikker på at han hadde lært. Enter Jimmy Floyd Hasselbaink. Om Ramsey leverte knusktørre knekkebrød, ble det enda tydeligere under JFH. Møkk kjedelig fotball.

Så var det Ian Holloway, som bokstavelig talt gråt en skvett da han fikk meldingen om at QPR ønsket ham tilbake. Joda, Tony og Les hadde snakket sammen, og sannsynligvis konkludert med at tribunestemningen var så råtten at man trengte en motivator. Det var ikke så nøye med fotballkunnskapene, bare Holloway leverte på pressekonferansene.

Håpløst
Og slik har det altså blitt. Vi svever farlig nært nedrykk nå. QPR har en målteft like skarp som en vassen ullvott. I dag hadde vi ikke ett eneste skudd på mål, og miserable Aston Villa spilte på seg selvtillit og sin første seier på Loftus Road siden 1991.

Jeg skylder ikke på spillerne og managere lengre. Dette er Tony Fernandes' ansvar.

Hold deg til fly påsan!

PS: Du trodde vel ikke at du skulle få et kampreferat?
Om du ikke så denne tragiske forestillingen, kan du prise deg lykkelig. Referat finner du her.