Av STEINAR SÆTHER

0-3 torsdag og 1-3 tidligere i høst, mot the Hatters. Vi har altså fått så hatten passer i to kamper på rad av Luton. Vi raste ned til plass 13 før denne serierunden - som vi avslutter mot Sheffield United i kveld, og vi falt ytterligere en plass ned etter gårsdagens kamper. Likevel, akkurat nå er det litt uinteressant å tenke tabell. Det er flere ting å gripe fatt i, ting som vi kan gjøre noe med.

La oss begynne med kampen lørdag. Spilte vi virkelig helt rævva kampen gjennom? Lar vi oss påvirke av resultatet 0-3 og konkluderer av den grunn? Nå skal jeg ikke påstå at vi spilte en god kamp, det gjorde vi ikke, for vi spilte etter mitt syn med kun 80% innsats. Og som alltid bør en tilgodese en motstander sin prestasjon. Når vi ikke har mer futt i beina og duellene, vil alle lag på dette nivået slå oss. 

Luton hadde tre ting som vi ikke sto opp mot: 1) Spissen Morris som utgjorde den store forskjellen foran målene. Han brukte eksempelvis minst en berøring mindre enn en forsvaret forventet da han avsluttet på 0-1. Kudos til Morris! Han plasserer seg også smart bak forsvaret på 0-2. Midt i klynga foran mål ville han fått oppmerksomhet, i stedet ble det ute av syne, ute av sinn. 0-3 var ei perle som fortjener å gå inn. 2) Luton skårer dermed tre ganger på fire forsøk - noe vi alle drømmer om å gjøre på en bane. 3) Kollektivet Luton var en egen styrke som kjempet sammen. De benyttet seg av stadig bedre arbeidsforhold servert av oss, og fikk dermed psykologien på sin side.

Vi hadde i deler av første omgang flere gode anslag - ikke minst fra høyresiden - hvor enten siste pasning inn i feltet havnet mellom to av våre egne, eller for langt. Men jeg mener bestemt at løpene og bevegelsene inne i feltet av, særlig Dykes, var annenrangs. Bedre spisser hadde søkt åpne rom - for de var der! - mer enn klynge seg sammen med både to og tre forsvarere som hele tiden lå foran ham. De få løpene som midtbanen vår gjorde inn innenfor seksten, var av like dårlig kvalitet. De åpne rommene forble tomme for spillere i blå og hvite striper. Konklusjonen er at Luton skal være glade det var planløse oss de møtte inne i feltet, for det var i langt mindre grad Shopido og Chair sine bidrag som sviktet. 

Vi må ikke glemme at skader har vært et aldri så lite mareritt gjennom første halvdel av sesongen. Mange av de beste spillerne våre har spilt kun 10-12 kamper - da sliter vi! Nå har vi i tillegg sykdom i troppen og i trenerapparatet. Det fikk som vi har lest et par dager nå, betydning for hvem som ikke kunne spille mot Luton, og hvem som måtte gå av banen. Nå kan en spillesugen men kampmorken Stefan være tilbake, både han og Balogun trener for fullt. Er JCS sykdomsfri nå? Dozzell og Chair? Andre plutselige frafall? 

Så en dose skryt! Det var som vi hørte vår egen Jørgen Klem som kommenterte kampen. Han var som vanlig rolig og saklig. Han forstår fotball, og holder gjerne pusten et ekstra sekund for ikke å si noe feil i forhold til kampbildet og situasjoner underveis. Det er utrolig befriende å lytte til. Kudos Jørgen - hvis du leser dette! God mann! 

Så en dose kjeft! Som en grell parallell må jeg nevne at jeg da nylig hadde sett Brentford - Spurs på 3+, en kamp jeg håpet skulle bli spennende og målrik. Jada, 2-2 og fine greier - om det da ikke var for et par skravlekjerringer med utovertiss som lempa ut ord og påstander og uriktigheter fra start til kampslutt, gjerne samtidig. Høylytt skrål i situasjoner som knapt kunne kalles farligheter. Offsider som de måtte ha 3 til 5 versjoner av i sakte film av, før de skjønte poenget med fløyte og flagg. De var ok å høre på når de endelig kom på utpust, men det varte ikke lenge før spetakkelet begynte på nytt. Spenningen i kamper blir IKKE større bare fordi volumet deres stiger opp til der havørna flakser.  Denne duoen jeg ikke nevner navnene på her, kan øve på gutter/jenter 12 år før de begir seg til større arenaer! 

Så var det Sheffield United, da. Paul Heckinbottom sitt mannskap har nå kommet dit de bør være. En forventet kamp om direkte opprykk - og så fortjent! 8 seiere på de 9 siste kampene, og 5 på rad har sendt dem opp til sølvmedaljeplass. Kun like godt gående Burnley er foran, som før skrevet, det også forventet. Disse mannskapene begynner å stikke litt i fra nå, med snodige Blackburn (14-0-12) på tredje. Mannskapene virker å være like sterke, så det kan bli tett mellom dem helt til mai. Som alle lag har de en fast stamme hvor bl.a en skadefri(!) Sander Berge viser klasse. Ahmedodzic, Baldock og Egan er fortsatt sentrale bakover, Berge (4 mål) har ofte med seg Ndiaye (9 mål) og Norwood på midten, mens særlig McBurnie (9 mål) og evigunge Sharp gjør livet surt for de fleste forsvar. 

Vi vet at 3 til 4 mann må stå over for Blades, og det kan bli endringer utover dette også. Balogun spiller neppe ennå, og jeg tror ikke Stefan slipper til fra start om han blir erklært skadefri. Sesongen er fortsatt lang! 

Hvem lagene stiller med er viktig. Hvem er fraværende? Det betyr ennå mer for oss enn bortelaget fordi mannskapet er bredere og har større kapasitet uansett. Trøsten får være at Blades sjelden vinner med mange mål. Klarer likevel ikke å la være se tilbake på resultatet mot Burnley - som det er naturlig å sammenligne med. Da tapte vi fullt fortjent 0-3.

Ønsker alle med hjertet i QPR et riktig godt fotballår. May the force be with us 🙂