Av DAG HÅKON HELLEVIK
Tallet kunne vært ni, men Seny Dieng ble sittende på benken i alle Senegals fire kamper. Der satt også Ilias i de første seks, men under Marokkos bronsefinale fikk han spille. Dermed går han inn i en klubbkatalog av VM-deltakere som fra før omfatter Alan McDonald, Terry Fenwick, Paul Parker, Yun Suk-Young, Julio Cesar, Loic Remy og Stephane Mbia.
Selv er ikke Ilias synlig demotivert av benkesittingen, en øvelse han forøvrig fikk god trening i under Afrikamesterskapet tidligere i år. Også der slapp han til i bare en kamp. Vi har sett uttalelser hvor han snakker om hvordan alle i troppen enten de har spilt eller ei føler seg som en viktig del i en storartet turnering, hvor Marokko som første afrikanske lag noen sinne ble blant de fire beste.
Det er da vi tenker ledelse. En så sterk lagfølelse hører du bare om når gruppa har en trener som ser verdien av kameratskap og samhold, og som makter å skape det. Ilias satt da også på en pressekonferanse før semifinalen og roste trener Walid Regragui opp i skyene. Det han la vekt på var ikke bare trenerens fotballkunnskaper, men måten Regragui var en blanding av pappa og storebror som spillerne kunne gå til med alt de hadde av spørsmål, innspill eller problemer.
Ilias fikk spille andre omgang i bronsefinalen mot Kroatia, men måtte finne seg i at medaljen glapp. Det tror vi han tok med fatning. Nå vender han tilbake til London, forhåpentligvis heltent på en tur til Cardiff andre juledag og på et seriøst forsøk på å kapre en billett til sluttspillturneringen i mai. Ryktene svirrer selvsagt i alle retninger. Lyndon Dykes skal til Glasgow Rangers, Ethan Laird skal tilbake til Manchester, Chair selv skal til Aston Villa og Chris Willock skal til så mange klubber at vi ikke gidder liste dem opp engang. Men aller først skal de alle til Cardiff som sagt, og deretter hjem til W12 for å avslutte året med tre poeng mot Luton.
